Mandagstipset #19: Server gode råd på tuppen av et sverd. Og følg dem så selv.

Puddinger vil ikke ha råd. For de skal finne sin egen sannhet må vite. Risikoprosjekt. For å finne egen sannhet blir så utrolig lett navlebeskuende narcissisme.

Japan Sword KatanaMen det er noe sant i alt – og det puddinger er redd for er at en person skal anta autoritet over deres liv. Det er lite som trigger meg mer. Jeg er nok litt pudding jeg og.

Men jeg snakker om noe annet. Det jeg erfarer er at råd som serveres meg og andre “på tuppen av et sverd” har den bemerkelsesverdige egenskapen at dette ubehaget forsvinner. Dette gjør i realiteten rådet om til en utfordring. Tilstedeværelsen av “kriger-kraft” tilintetgjør det som føles kleint og erstatter det med en vitaliserende effekt.

Et råd er som et angrep på en annen person. Men et godt råd – en utfordring – angriper ikke noe essensielt i personen, men bare det usunne egoet. Og hvis vi skal snakke til det usunne egoet er det viktig å ikke bruke rustent sverd. Når vi forsøker å gi et råd til en annen person og blir usikker eller krumelure-formulerer oss langt inn i ingensteds-tåka så stimulerer vi den andre personens bitterhet og forsvar. Og dersom vi er en mann som gir råd til vår kvinne for å “fikse henne” så kan vi se langt etter positiv respons (men en feminin kvinne responderer svært godt på å bli dirigert med stø hånd).

Et råd som serveres som et sylskarpt og presist kutt med samuraisverd er derimot fantastisk å motta. Hvis du ikke er en pudding da. Eller har en lang og komplisert forhistorie med vedkommende (din familie er kanskje ikke det beste stedet å starte å trene på dette).

Selv elsker jeg å motta slike råd. Lengter etter det. Men få er de som gir det. Og så er det de som prøver seg, men bare projiserer sin egen skit over på meg. Slik jeg er så redd for å gjøre på andre. Det er faktisk en kunst dette.

Eksempel:

ikke slik: “Jeg hører du synes du er overvektig. Menneh….kan du ikke, du vet, begynne å se litt mindre TV, spise litt mindre godis… og, jeg vet ikke – jeg synes dette er litt vanskelig, men… – og jeg vet jo at tante Unni lager veldig god eplekake som er aller best med krem – men, du er jo liksom så lat. Du har alltid vært lat. Det er jo din egen feil, skjønner du ikke det? Kan du ikke bare starte på diett?”

men slik: “Slutt og syt om at du er for feit og start og tren!”

Jeg utfordrer deg til å finne et par nære venner og allierte til å trene på å kommunisere slik. Det er en mer maskulin form for kommunikasjon, så menn kan kanskje få mer ut av dette, men også kvinner trenger en velfungerende maskulinitet.

Og når du så har gitt råd så følger du rådet du gir selv.

Og det er det jeg nå skal gjøre. Jeg har gitt mange gode råd og tips de siste månedene synes jeg selv og det er på tide at jeg begynner å leve dem ut i større grad. Jeg er i en endringstid og mye skjer på innsiden. Jeg føler ikke at det er rett for meg å gi mandagstips i denne perioden.

Så nå blir det sommerferie fra mandagstipset. Det blir mer hvile og natur. Vi ses på andre siden! Kom deg ut din latsekk! :)

Hilsen Eivind,
med noen ekstra kilo rundt livet Winking smile

Initiering av menn: New Warrior Training Adventure

Midt i september satt jeg nesa mot nord-England og Northumberland. Langt ute i en øde avkrok av den engelske landsbygda ligger det et sted som heter “The Comb”. Det er en avsidesliggende plass midt i et gresskledt, rullende landskap med en overflod av sau. Der møtes menn fire ganger i året – halvparten av dem for å være en del av teamet som tilbyr initiering av menn, resterende halvpart for å bli initiert. (Jeg vil skrive mer om initiering som begrep senere).

Initiering – veien inn i det ukjente 

I juni 2011 ankom jeg selv dette stedet for første gang, noe jeg har skrevet mer om på Masculinity-Movies.com. Jeg vet derfor litt om følelses-cocktailen som slynger seg gjennom kroppen til den mann som skriver under på papirer som sier at han kan utsettes for skade, i verste fall død og setter seg på en buss i retning ødemarken, fjernt fra moderne fasiliteter og helsevesen, på vei inn i det ukjente. At disse papirene med advarsel om skade og død dreier seg mest om juss fant jeg først ut senere.

Vi var omtrent 40 menn som arrangerte initieringen denne helgen. Forberedelsene er omfattende og utallige timer legges ned i form av frivillig arbeid for å forsikre om at helt fremmede menn skal få en opplevelse for livet, en opplevelse som de kan bære i sitt hjerte og tenke for seg selv – den helgen ble jeg mann. I en tid der det har blitt vanlig å tenke mer på hva vi kan få enn hva vi kan gi er dette utrolig flott og ærefullt å få være med på.

The New Warrior Training Adventure er en helg med enormt mye hjerte og kjærlighet. Men den er også full av kraft. Moderne initierings-prosesser er skapt for å skjære gjennom panseret som mange menn bærer rundt hjertet. De har også som mål å gi menn ballene tilbake. Initiering har aldri vært for pyser. Men gamle kulturer visste at uten dem så ville en gutt aldri bli mann og at det ville ha alvorlige konsekvenser for stammen. Disse tingene vil jeg skrive mer om senere.

Menn trenger utfordringer

Jeg hadde en rolle på denne initieringen som medførte at jeg fikk sett alle mennene som skulle bli initiert rett inn i øynene. Jeg så redsel, underkastelse, skam. Noen virket også bestemte og klare for det ukjente.

Gjennom denne helgen fikk de kjørt seg. De ble sett på som menn, utfordret som menn, omfavnet som menn. Tøffe utfordringer kom som perler på en snor og er det en ting som gir en mann følelsen av kraft og åpent hjerte er det å møte utfordringer og overvinne dem med hjelp av sine Brødre.

Ved helgens slutt var en ny ild tent i øynene deres. Særlig én mann gjorde inntrykk på meg. Han virket som en skygge av seg selv ved helgens start og var åpenbart grepet av skam. Ved initieringens slutt kom han dundrende bort til meg, høyreist og med ild i øynene og utbasunerte “Thank you!”. Han var blitt en ny mann. Det er utrolig hva to dager med utfordringer i det ukjente kan gjøre.

Godt er det at The Mankind Project, organisasjonen som tilbyr denne initieringen, har tilbud som følger opp disse mennene. Bare slik kan denne enorme oppturen integreres i levd hverdagsliv. Dette tilbudet kalles i-groups (les:integration group) og jeg startet selv en slik en i Oslo etter min initiering i 2011. Vi er nå seks menn som møtes hver 14. dag. Fem har vært gjennom New Warrior Training Adventure.

Naturen som speil

I “the pit”, stedet der initieringen på The Comb foregikk, hadde en svalemor bygget rede. Gjennom hele helgen holdt svalemoren og hennes sultne svalebarn oss med støyende selskap. Søndag var svalebarna borte. I takt med at mennene ble initierte forlot svalene redet. Når naturen stemmer i på denne måten får jeg gåsehud.

Tilsvarende tilbud i Norge?

Authentic World Norway vil tilby en mannshelg i slutten av november. Pål og jeg planlegger den nå i disse dager. Dette blir ikke en initieringshelg. Det er vi for få til og vi er ikke klare for å tilby noe slik. Men det blir en fantastisk helg med mulighet for å møte menn i brorskap, akkurat slik som på New Warrior Training Adventure. Pål og jeg lover en uforglemmelig og kraftfull helg i norsk natur.*

Når du er god og mør etter en helg i skogen med gode norske menn – da er du kanskje klar for en helg på The Comb. Tar du utfordringen?

The journey continues.

Aho!

* Jeg vil også nevne Levende Maskulinitet, en kursserie i tre deler med Dag Furuholmen og Eirik Balavoine. Hvis du oppsøker dem på bakgrunn av å lese dette, hils fra meg.