“This is water”: En film om triggere, tanker og utdanning

I går skrev jeg i mandagstipset om å lære av våre triggere. I dag så jeg denne korte filmen, “This is Water”. Den starter med et bilde vi bruker hele tiden i Authentic World, tanken om at noen ting er så nært oss at vi ikke kan se det.

Filmen er et utdrag fra en tale David Foster Wallace holdt til avgangsklassen ved Kenyon College i 2005.

Et sentralt tema i filmen er å velge. Å velge å ikke tenke meg, meg, meg. Å velge å ikke tro på mine triggere. Å velge å se på andre mennesker som hele individer, med hele liv og sine egne utfordringer og gleder.

Det er en vakker liten film som jeg anbefaler varmt.

David snakker mye om å velge sine tanker. Jeg er ikke enig i at dette er det eneste som skal til. Tanker sitter fast i vevet vårt, i traumer fra fortiden. Det er derfor vanskelig å snu på våre tanker hvis vi ikke også jobber med kropp. Mer om det senere.

Mandagstipset #15: Lær av dine triggere

Hva er en trigger? Det er en rød knapp i vår psyke/vårt nervesystem som, når trykket på, utløser ukontrollerte reaksjonsmønstre. Vi kan bli irrasjonelle, sinte, triste, frosne etc. I alle tilfeller innebærer triggeren et tap av selvkontroll. Underbevisste programmeringer/traumer overtar i større eller mindre grad.

43283For meg har en av mine største triggere alltid vært å bli kritisert for å gjøre noe feil. Med tiden forstod jeg at jeg var perfeksjonist og at jeg har kjøpt et trossystem som sier at dersom jeg ikke gjør ting perfekt er jeg ikke verdt å elske.

Jeg har lært meg å relatere til denne sårbarheten i meg selv med større grad av kjærlighet. Ved å åpent innrømme at jeg er redd for å være verdiløs hvis jeg ikke er perfekt så har jeg blitt mye mildere mot denne delen i meg selv. Jeg lar meg i stadig mindre grad styre av den.

Som med det meste som har med visdom og livsmestring å gjøre så forstår mange dette prinsippet om triggere intellektuelt. Men få lever det i hverdagen.

Så dette er en oppfordring til å ha “beginner’s mind” og anta at du faktisk ofte velger å ikke lære av dine triggere. Ikke bare velger du å ikke lære av dem, du velger å tro blindt på dem. Du velger å tro at når du ikke liker noen så er det fordi de faktisk er så bedritne som triggeren din skal ha det til. Og du hopper stadig i skyttergravene for å forsvare din sannhet – min min min min MIN. Og du gjør det fordi du er arrogant og ikke egentlig forstår dette prinsippet om triggere.

Sure, jeg kan ta feil og da beklager jeg. Men min erfaring tilsier at de aller fleste av oss er slik. Så kanskje også du? Vi er alle i samme båt her.

Denne uken ber jeg deg se på hvilke handlingsmønstre og personer som provoserer deg mest. Trekk pusten dypt og se deg selv i speilet. Hva kommuniserer det til deg?

Kanskje blir du lynende forbannet over folk som sniker i køen? Speilet kan avsløre at du er så opphengt i regler at du ikke klarer å leve fritt, at spontanitet har forsvunnet helt fra livet ditt og at du alltid er redd for å tråkke utenfor boksen.

Kanskje blir du provosert av folk som drikker seg spyfulle hver helg? Speilet kan avsløre at du forakter deres tilsynelatende mangel på selvkontroll fordi du selv har en avhengighet som du ikke har anerkjent og tilgitt deg selv for.

Kanskje blir du trigget av at foreldrene dine/partneren din vil vite hvor du er hele tiden? Speilet kan avsløre at du føler deg uten retning, selvstyre og stabilitet i eget liv så spørsmålet om hvor du er blir så nært at du ikke klarer å se at det og er kjærlighet i deres ønske.

Triggere er veivisere til vår egen skygge. Kan du ønske dem velkommen? Lykke til!

PS! Vit at det er mulig å være kritisk til andre mennesker uten at det dreier seg om en trigger. Triggere er distinkte fra preferanser i det at de tar kontroll over deg. Har du f.eks en preferanse for folk som ikke sniker i køen kan du uttrykke det uten å miste deg selv i prosessen.

Kan fysisk straff være et helbredende kjærlighetsuttrykk?

spring-film-coverHøsten 2008 så jeg en film på kino sammen med min far. Filmen –  Vår, Sommer, Høst, Vinter & Vår – satt i gang en definerende refleksjonsprosess i meg. Denne prosessen ble videre fordypet da jeg skrev om filmen på min nettside Masculinity-Movies.com i starten av 2009 (les artikkel).

Filmen handler om en novise og hans mester som bor på en flåte midt i en innsjø i Sør-Korea. På denne flåten står et lite Buddhistisk tempel. Tempelet og dets stille dans fra bredde til bredde over dette pittoreske vannspeilet står som et mektig bilde på tingenes forgjengelighet.

I denne filmen representerer novisens uskyld denne forgjengeligheten på hjerteskjærende vis. Etter å ha studert med sin mester hele livet blir han i tenårene forelsket i en vakker, ung jente som søker hjelp i tempelet. Han forlater sin mester, full av begjær og lyst på livet.

Han returnerer senere som en jaget mann. Han har drept sin kone i sjalusi. Hans skam over å ha sviktet sin lærer er enorm og han gjør et patetisk selvmordsforsøk. Hans mester oppdager ham og det er i den oppdagelsen at min undervisning begynte.

Mesteren tar ikke på seg silkehansker i møte med sin fortapte elevs fortvilelse. Han tar i stedet resolutt frem en stokk og pryler ham. Som om han sier “Du har allerede tatt ett liv. Og så våger du å tro at løsningen på det du har gjort er å ta ett til?! Din store idiot!”

Mesteren ydmyker sin forslåtte elev ved å henge ham opp i et tau som sakte brennes vekk med et stearinlys. Der ønsker jeg å forlate ham inntil videre.

Hele filmen ligger her. Se aktuelle scene med kort etablering av kontekst fra 58:30 og utover.

Qasim Ali Hussein – helbredelse med stokk

shantaram-bookcoverI går kveld leste jeg et kapittel i romanen Shantaram. Boka beskriver en ettersøkt rømling fra Australia som finner et nytt liv i Mumbais slum og underverden. Romanen tok verden med storm for få år siden og nå er det min tur til å la meg fengsle. Dette kapittelet (#11) var viet Qasim Ali Hussein, den vise lederen for Mumbai-slummen der hovedpersonen finner sin skjøre bopel.

I dette kapittelet begås det urett to ganger: av to unge gutter som sloss over religiøse uoverenstemmelser og av alkoholiserte Joseph som nesten tar livet av sin kone med stokk. Hver gang ordner Qasim Ali opp med hard, rettferdig og kjærlig hånd.

Qasim Alis visdom gjør særlig inntrykk på meg i møte med Josephs ugjerning. Som et praktfullt eksempel på maskulin helbredelse utfolder Qasim Alis avstraffelse seg: Josephs kone bæres vekk som om hun var død og den stup fulle Joseph kastes inn blant en gruppe med slummens sterke, unge menn. De setter seg i sirkel rundt Joseph, som ligger forfjamset på den tørre, støvete marken og harker.

Joseph er tørst og roper etter vann. Qasim Ali beordrer mennene til å gi ham spritflaska. Mennene i sirkelen tvinger ham til å drikke. De ler og slår ham på skulderen som om de var kompiser i en drikkelek. Det er som de sier “så barsk du er som kan drikke masse, Joseph! Dette fikser du fint, tøffen!”

Igjen og igjen må han drikke alkohol. Han klager på behandlingen og klynker at han ikke har gjort noe galt. I desperasjon kryper han mot hytta si. Qasim Ali nikker til mennene og prylingen begynner. I timesvis blir han slått med stokk og nektet vann. Ikke så hardt at han tar skade av det eller at huden blir flerret opp, men hardt nok til at han skriker av smerte.

Etterhvert ankommer Josephs venner og konas familie. Sirkelen med de unge mennene løser seg opp og blir erstattet av en sirkel med de nyankomne. Så fortsetter ydmykelsen. Qasim Ali holder en stram regi på det hele.

Mange timer senere er Joseph fullstendig utmattet og innser hva han har gjort. Han gråter hjerteskjærende tårer og klynker navnet på sin kone, som han bare timer tidligere var en hårsbredd fra å drepe. Hans demoner er drevet ut med hard hånd, han angrer og hans helbredelse begynner. Hele “stammen” har deltatt for å få én bortkommen mann tilbake til seg selv.

Helbredelsens grunnpillarer

milarepaDette er to scener som har gjort dypt inntrykk på meg. De fremstår som rake motsetninger til vestlig rettspraksis og noen kan kanskje se på dem som eksempler på primitivt barbari. For meg fremstår de imidlertid som uttrykk for stor visdom og kjærlighet

Historiene minner påfallende på en myte fra tibetansk buddhisme som jeg har satt stor pris på: Myten om helgenen Milarepa og hans forhold til sin læremester Marpa. Milarepa var en hevngjerrig sortekunstner med mange liv på samvittigheten. For å forberede ham på undervisning leder Marpa ham gjennom en rekke med harde prøvelser. Kun slik kan han renses for sin karma og bli klar for reisen mot sin opplysning.

Alle disse tre historiene har minst tre ting til felles:

  1. Gjerningsmannen blir straffet av en person han respekterer dypt
  2. Straffen utføres med kjærlighet både for de rammede og for gjerningsmannen
  3. Straffen konfronterer gjerningsmannen med sin ugjerning gjennom å utsette ham for en rituell ydmykelse

Her kan jeg legge til mye, sånn som viktigheten av at de rammede involveres i den rituelle straffen og  at selve straffen kun er starten på en lengre renselsesprosess. Men jeg liker tallet tre og disse punktene fremstår for meg som de viktigste.

Ett eller annet sted i denne formelen fornemmer jeg følgende: At et menneske som gjør seg selv til dommer og bøddel over andre har gitt seg selv en overmenneskelig autoritet. Og at denne umenneskelige arrogansen er så traumatisk at deres ego-struktur kollapser og deres sjel forvitrer. Og at det i møte med en så grov ugjerning må en total ydmykelse til for å gjenopprette menneskeligheten i overgriperens indre.

22. juli: Straff og helbredelse

Mine tanker går bakover i tid og til Utøya. Aktoratet i saken fikk ros for måten de håndterte den på. Innenfor rammene av vårt rettssystem har jeg inntrykk av at de gjorde en fabelaktig jobb. Det ble gjort et stort poeng ut av at norsk rettssystem ble utsatt for en prøvelse som den bestod med glans. Men levde vårt rettsvesen opp til oppskriften for helbredelse jeg skisserte over?

Etter mitt skjønn er svaret nei. Etter alle øyemål ble ikke straffen ydmykende for Breivik. I det store og det hele virket han å lykkes i å opprettholde sitt grandiose selv gjennom rettssaken. Jeg tror grunnen til dette er at rettsystemet ikke er et velfungerende rituelt rom med kvalifiserte rituelle ledere. For å bli klare for rituelt lederskap må vi vandre i skyggenes dal og konfrontere demonene i vårt indre. Kun slik innsikt gir et menneske den arketypiske magiker-kvaliteten som er nødvendig for en slik prosess. Jeg tror ikke det finnes rituelle ledere i vårt rettssystem som har visdom og kraft nok til å formidle den ydmykelsen som Breiviks sjel dypest sett skriker etter. For en slik “kompetanse” er av sjelelig og ikke juridisk art.

Jeg ser for meg Breivik i en rituell sirkel. Breivik blir slått med stokk. Kanskje av rikets krigere. Kong Harald, den eneste kandidaten jeg kan tenke meg, holder ritualet med kjærlighet og visdom. Breivik blir slått igjen og igjen mens alle de etterlatte får fortelle sine historier. Alle. En etter en paraderes de foran ham. Hans familie og venner er vitner. Kanskje slår de også selv.

Breivik får juling i dagevis – så lang tid det tar for alle de etterlatte å få tømt seg. Slag etter slag. Hundrevis. Tusenvis. Ikke som skader ham. Men som er dypt smertefulle. Det forblir nok en fantasi. Og jeg har egentlig ikke noe ønske om å involvere kongen i et tankeeksperiment han ikke har meldt seg frivillig til. Men mitt eksempel vil etterleve oppskriften over etter beste evne. Det er mitt beste forslag.

Det er noe som skjer når vi overlater samfunnets avstraffing til statsapparatet. Ved å institusjonaliserer straff så slipper vi som folk å selv bli skitne på hendene. Og derfor, mener jeg, får vi heller ikke oppleve sann helbredelse av det nasjonale traumet. Så lenge vi ikke er villig til å grave i dritten vår vil all prat om at Norge har blitt så annerledes etter 22. juli være noe jeg tar med en klype salt.

Jeg tror graden av helbredelse vi har erfart vil komme til uttrykk når vi om kanskje 20 år sitter ved siden av en løslatt Breivik på trikken. Vil vi takle en slik situasjon med verdighet? Vil vi kunne romme vårt sinne, hat, menneskelighet, tilgivelse i en integrert og harmonisk psyke? Eller vil den falle fra hverandre i møte med den følelses-cocktailen en slik episode garantert vil frembringe?

For å sette det på spissen: Vil vår synging av “barn av regnbuen” og sterke opplevelser i rosetog preparere oss for en slik opplevelse? Eller venter vi fremdeles på en norsk Qasim Ali Hussein? Jeg har mange spørsmål og få svar.

En god runde pryl

Tilbake i tempelet brenner stearinlyset gjennom tauet og novisen går i gulvet. Mesteren krever at han tar sin straff. Og det ligger i kortene at hans renselse innenfor murene er et resultat av en overgivelse til hans mesters formaning på vei inn. For såvidt jeg kan se har moderne fengsler ikke den transformerende kraften som skal til for å produsere en slik endring. Deres fangevoktere er knapt nok rituelle mestre.

En av filmens avsluttende scener sitter i meg den dag i dag (1:32:00 og utover). Når novisen slipper ut av fengsel returnerer han til et nedfrosset tempel og en død mester. Der finner han frem en statuett av Quan Yin, medfølelsens gudinne, som har stått og ventet i et spesielt skap. Når morgenen gryr binder han et møllehjul rundt livet, som på dyrene han tok livet av i lek da han var barn. Som en botsøvelse bærer han så Quan Yin og sin tunge bør mot et hellig fjell. Et blodslit ser det ut til. Og der han ankommer toppen fornemmer vi at han har blitt en fri, men preget mann; nå selv mester for en ny generasjon.

Quan Yin sitter ved hans side. Han har overvunnet ondskapen som tok bolig i ham. Og hvor politisk ukorrekt det enn er så begynte det hele med en god runde pryl.

PS! Dette er en artikkel som trolig kommer til å få den politisk korrekte leser til å sette kaffen i halsen. Dersom du er provosert ber jeg derfor om at du leser de tre punktene grundig før du skriver. Husk at autentisk visdom og kjærlighet er en forutsetning for det jeg skisserer.

Mandagstipset #6: Slutt å reparere deg selv

Når vi starter med selvutvikling er valget ofte motivert av en avvisning av øyeblikket og meg selv slik jeg er nå. Kanskje er det smertefullt å være meg, smertefullt å kjenne på de sårene som en vanskelig barndom og trøblete ungdomstid påførte meg. Og i møte med selvutviklingslitteratur, et veritabelt villniss av høytsvevende løfter om mirakler og et liv uten smerte, så begynner jeg kanskje å tro at det er en vei utenom.

Tanken om veien uten smerte, gjerne inspirert av østlige tanker om opplysning, blir gjerne installert i enhver søkende sjels operativsystem på ett eller annet tidspunkt. Jeg har selv møtt svært mange mennesker i min tid som løper fra den ene metoden til den andre, den ene workshoppen til den andre, for å reparere seg selv. De snakker med entusiasme om de tingene de lærer og det er alltid noe riktig spesielt som foregår inni dem. Samtidig virker det ironisk nok som de aldri blir fri fra sine problemer. Jeg har selv vært slik en gang.

Det er ofte subtile nyanser som skiller en effektiv selvutviklingsprosess fra en som ikke virker. Min livserfaring og observasjon av mennesker rundt meg har vist at den avgjørende faktoren er om ønsket om vekst er drevet av redsel eller av aksept. Er jeg redd og skamfull for hvem jeg er vil jeg lengte etter å reparere meg selv. Men dette kan jeg garantere deg: Du kan ikke repareres. Du er “ødelagt” og det er også jeg. Ingenting vil noensinne endre på dette. Sårene du har vil være med deg resten av livet. Slutt å prøve å fjerne dem. Slutt å holde smerte på avstand ved å identifisere deg med ditt eget helbredelsesdrama.

Slipp heller taket inn i smerten og la den uttrykke seg gjennom deg i ditt eget selskap eller med nært betrodde. Tør å vise hvem du er til dem som står deg nær: Din redsel, din ensomhet, din skam – uten å trenge å knytte historie til følelsen. Historien er underordnet øyeblikkets realitet. Bli intim med mørket, slik det oppstår her og nå. Og utvis skjønn på når du skal åpne denne delen av deg selv helt opp for andre. Bli ikke hallik for dine sår for å bli elsket av folk som ikke bryr seg.

Ingen praksis eller åndelig opplevelse vil noensinne endre din følelse av at du, mennesket deg, har blitt dypt såret av livet. Din selvbiografi vil alltid inneholde den smerten du nå kanskje forsøker å unnslippe ved å “fikse” deg selv. Men skal du kunne bli fri og oppleve mer av det du søker må du anerkjenne at du er såret og elske deg selv på tross av det. Det er først da din identifikasjon med din selvbiografi kan begynne å slippe taket og sann selvutvikling kan begynne.

Dette er et enormt tema, knapt nok kun et “mandagstips”. Så jeg får si som min gode venn Vegard “Put that in your pipe and smoke it”!