Gjensyn med mannsrollen: Stor sak i D2

I starten av september ble jeg oppringt av en journalist fra D2 som var i ferd med å gjøre en større sak på den nye mannsrollen/mannsbevegelsen. Uten å vite helt hvilken vinkling hun tok ble jeg med på en 45min lang samtale. Det var stimulerende og jeg ble veldig sympatisk innstilt overfor henne. I skrivende stund er det kvelden før saken blir publisert og jeg er nysgjerrig på hvordan den blir, om nyansene og gråsonene i det jeg sa blir ivaretatt.

Jeg skrev ganske nylig at jeg var i ferd med å bevege meg midlertidig vekk fra “mannssaken”, da jeg personlig ikke opplever den som like stimulerende lenger. Det er en skjebnens ironi at en journalist ringer kort tid etter og vil ha meg med igjen. Flere menn involvert i saken tipset etter sigende journalisten om mitt arbeid, noe jeg synes er hyggelig.

Saken har fått meg til å tenke mer på hvor jeg står, om kjønnstematikk på samfunnsnivå er noe jeg skal bruke tid på. En mann i  mitt nettverk mener tiden er inne for meg å ta en mer synlig lederrolle i det offentlige ordskiftet. Følelsen min er “ikke ennå”. Nå reiser jeg om kort tid til USA. Jeg skal bo i Boulder et halvt år for å studere Circling med Authentic World, praktisere Orgasm Meditation med One Taste, videreutvikle mitt firma Conscious Webdesign, forhåpentlig lære å spille gitar og stå snowboard. Det er viktigere for meg nå enn mannssak må jeg ærlig innrømme.

Det er viktig for meg at det ikke er et fnugg av min egen skit som motiverer retorikken min når jeg blir med i denne saken i større skala. Jeg opplever at det er mange som er med på dette ordskiftet som ikke har helt rent mel i posen, som argumenterer fra det jeg vil kalle skyggemateriale. Det er uunngåelig at jeg også i noe grad vil gjøre det, men jeg vil holde det til et minimum. Jeg ser i SVs Inga Marte Thorkildsen et godt eksempel for hva jeg vil vokte meg for. Naiv i sin tro på egen rettskaffenhet og blendet av feministisk ideologi har hun bidratt til å gjøre livet ekstremt vanskelig for mange menn, og sikkert og kvinner. Jeg vil ikke bli en blind fanatiker slik som henne (ikke det at jeg mistenker meg selv for å stå i fare for det). Hun vil vel, men med manglende bevissthet går det så veldig galt.

En annen grunn til at jeg ikke føler meg klar er at jeg enkelt og greit ikke kjenner inspirasjon nok. Og en siste viktig grunn: Jeg er ikke en akademiker. Jeg er ikke en person som elsker forskningsrapporter, statistiske undersøkelser etc. Jeg forholder meg til dem mest som et nødvendig onde – jeg koser meg ikke når jeg bruker tid på slikt. Jeg lar venner og kontakter i mitt nettverk ta seg av den delen.

Det som inspirerer meg er å jobbe mer direkte med mennesker. Å jobbe med utvikling på individnivå. Å holde grupper og kurs. Jeg har hatt en forestilling om at jeg rett og slett har for lite forankring i teori-delen av det jeg driver med til å hive meg ut i det offentlige ordskiftet. Jeg er definitivt en tenker, en filosof, men ikke en akademiker.

Det har forøvrig vært mye skriverier den senere tid om gutte- og mannsrollen. Det har vært særlig mye fokus på det som betraktes som mer feminine samværsmåter mellom yngre gutter (se f.eks Den feminine fare i Aftenposten). I debatten rundt – og særlig de alltid kaotiske kommentarfelt under – ser jeg at folk havner i to leire: De som har et mer stereotypt bilde på mannen og de som mener at mannen skal være sensitiv og snill.

I min verden er begge disse mangelfulle modeller. Jeg er selv det jeg kaller en relativt “sensitiv mann”. Samtidig har jeg et veldig bevisst forhold til min kraft og mine baller. Vi menn må lære oss både emosjonell kompetanse og mer fysisk tilstedeværelse og autoritet, syntesen av det den amerikanske tantriske læreren David Deida kaller “stage 1” og “stage 2”. “Stage 3”-mannen representere en syntese mellom baller (stage 1) og hjerte (stage 2), en syntese de fleste i ordskiftet ikke synes fatte at eksisterer.

Forhåpentligvis vil denne syntesen komme til uttrykk i saken i morgen. Da har journalisten gjort noe svært viktig for debatten.

D2 finner du i Dagens Næringsliv i morgen, fredag. God helg Smile

Hilsen Eivind

Senterungdommens Sandra Borch om menn og voldtekt

Jeg har gjennom de senere års opplevelser blitt konfrontert med den smertefulle innsikten at altfor mange kvinner er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg har sett deres dype raseri og deres enorme sårbarhet i ritualer designet for at de skal kunne helbrede sine seksuelle traumer og det har gjort inntrykk på meg. Det gjorde også inntrykk på meg da jeg ble vitne til et angrep på en kvinne på åpen gate i Oslo og jeg satt med henne og mange andre fine folk til ambulansen kom. Andelen kvinner som blir utsatt for et seksuelt overgrep i løpet av sitt liv er altfor stor.

Disse opplevelsene til tross – når jeg i dag leser i Dagbladet at leder for Senterungdommen Sandra Borch ønsker å legge bevisbyrden for at en voldtekt ikke har skjedd på mannen så reagerer jeg med vantro. Hun ønsker altså, for å bekjempe problemet voldtekt, å oppheve det mest grunnleggende rettsprinsippet vi har: at et menneske er uskyldig til det motsatte er bevist.

sandra-borchJeg antar at Sandra Borch er bekymret for at voldtektsofre ikke skal få oppreisning gjennom rettsaparatet. Men ut fra hennes uttalelse må jeg også anta at hun ser på alle voldtektsanmeldelser som sannferdige. Det er imidlertid ikke tilfelle; mye tyder på at rundt en tredel av anmeldelsene er falske. I en artikkel på den svenske siden Second Opinion kan vi lese følgende uttalelse fra Stockholm-politiet:

Det är svårt att få fram en exakt bild över de faktiska våldtäkterna, och det finns ett stort mörkertal i anmälningsstatistiken. Många av anmälningarna är antagligen inte ens våldtäkter, säger Thomas Sjödin, polisinspektör vid Citypolisen i Stockholm.

Det kan handla om en tredjedel av anmälningarna. Om det inte är ett brott så finns det inte mycket att rubricera det som. Många kanske anmäler det som våldtäkt för att skydda sig själva.



Personerna i fråga kan enligt Thomas Sjödin haft sex frivilligt men anmält det som våldtäkt i efterhand. Han varnar att statistiken inte alltid går att luta sig mot.

Og studier som denne i American Chronicle bekrefter det store antallet falske anklager. Dessuten har jeg personlige venner som har blitt utsatt for falske anklager. Dette skjer og det skjer ofte.

Politisk naivitet

På et vis beundrer jeg Sandra Borch for å tørre å komme med en så brennbar uttalelse. Hun er modig. Men hun er også forvirret. For hun er villig til å oppheve menneskerettigheter for én gruppe for å beskytte en annen. Og det skal være liten tvil om hvilken gruppe hun sympatiserer med. Jeg ser i artikkelen at hun anerkjenner at det er et sensitivt tema, men forslaget står likefullt ved lag.

Det går dessverre en rød tråd gjennom uttalelser og lovforslag til feministisk motiverte politikere, enten de heter Inga Marte Thorkildsen eller Sandra Borch: De er uendelig naive. Tror Borch virkelig at en slik lovendring ikke vil misbrukes av kvinner som finner det beleilig? Har hun virkelig så stor tro på alle kvinners generelle etiske kompass og høyverdige menneskelige oppførsel? I min verden er det ingenting som tyder på at det er signifikant fler tvilsomme menn enn det er tvilsomme kvinner. Hvorfor er det slik at likestilling og likhet er et ideal blant disse kvinnene når det gavner kvinner, men at de samtidig på merkverdig vis er villig til å forkaste idealet – når det gavner kvinner?

Ettersom stadig mer forskning om falske voldtektsanmeldelser kommer for dagen kan vi med stadig større sikkerhet konkludere med at Sandra Borchs forslag vil føre til at store mengder menn blir uskyldig dømt for voldtekt. I praksis betyr det at en kvinne kan manipulere/true sin mann i vanskelige og konfliktfylte parforhold, med hele rettsapparatet i ryggen. Mannen blir rettsløs; han er nesten garantert sin straff når konen blir tilstrekkelig presset/lei ham og ønsker en enkel vei ut (selvfølgelig får hun foreldrerett for ungene). At dette er uproblematisk for Sandra Borch taler høyt om en kvinne som fremdeles holder fast i mann som overgriper og kvinne som offer dikotomien – et bilde som på ingen måte gjenspeiler virkeligheten (eksempelvis viser denne engelske undersøkelsen at 40% av ofre for partnervold er menn og denne norske undersøkelsen at mannen er offer i majoriteten av tilfellene i yngre aldersgrupper).

Gjeninnføring av initieringsriter

Voldtekt er et stort og trist samfunnsproblem. Og i motsetning til hva den politisk korrekte oppfatningen skal ha det til er mange av ofrene menn (mon tro om de ville fått samme rettigheter som kvinnelige ofre i Sandra Borchs nye rettsstat; det er noe uklart for meg fra artikkelen).

Politikere vil alltid tro at samfunnsproblemer kan løses med lover: Har du en hammer så leter du etter en spiker. Men dette problemet er ikke av lovmessig art – det er av psykologisk og sjelelig art. En mann (eller kvinne) som voldtar slutter ikke fordi det ikke er lov – det er krefter i dem som ikke bryr seg om lover.

Mitt svar, som det er i så mange sammenhenger, er å gjeninnføre initieringsriter i samfunnet. En gutt som ikke rituelt blir vist sin egen maktesløshet vil ende opp med å misbruke makt (sitat Richard Rohr). Ved å initieres blir en gutt trygg i sin viten om at han er blitt mann og blir kraftfull, ydmyk og en dedikert beskytter og tjener av samfunnet. Når gutter vokser opp uten en stor visjon og inspirerende forbilder så løper samfunnet en stor risiko. Finn deg et pasjonert og flott, inspirerende, voksent menneske og du har funnet et menneske som brenner for noe større enn seg selv og som har hatt gode rollemodeller på veien.

Initieringsriter vil nok ikke innføres kollektivt med det første, og gud forby om de skulle designes av dagens politikere. Det er altfor mye kjøtt og blod og kjønn i slike ritualer og de ville kanskje, i vår humanistiske kontekst, ses på som overgrep (selv om moderne initieringsriter er langt mindre brutale enn de var i stammesamfunn). Dessuten – hvem skulle initiert de unge? Dessverre har vi ikke mange eldre vise menn og kvinner i samfunnet vårt lenger; alderdom er ikke noe positivt i vår kulturelle kontekst.

Likefullt er det med menneskesinnet og sjelen vi må begynne hvis vi skal komme voldtektsproblemet til livs. Og vi må begynne i det små – politikere vil aldri løse dette problemet (men vil nok fortsette å komme med groteske forslag i sin naive tro på at de kan det).

PS! Er du en mann som søker initiering anbefaler jeg Mankind Project som et startpunkt.