Gratulerer Mann, det er din dag i dag!

De færreste vet nok at 19. november er den internasjonale mannsdagen. Denne dagen har ikke tatt helt av internasjonalt enda, men det blir mer og mer fokus på den. I dag har f.eks Mannsforum et arrangement som heter “Blir menn kjønnsdiskriminert i Norge i dag?”.

Mye tyder på det. Det gjør nok kvinner og i noen sammenhenger. Ja, vi diskriminerer hverandre og verden er ikke perfekt. Shit happens.

man-celebratingJeg er selvfølgelig opptatt av å avdekke samfunnsproblemer som ikke er belyst. Det var et viktig mål med min kronikk i Dagbladet i august – og jeg vil fortsette med det.

Og likevel må jeg innrømme at jeg er svært lite inspirert ved tanken på at menn nå skal få sin egen klage- og sytedag for å konkurrere med kvinners klage- og sytedag. Jeg tenker på denne fantastiske mannen Joseph Campbell, mytologi-eksperten over alle mytologi-eksperter, og hans potente sitat “Find a place inside where there’s joy, and the joy will burn out the pain”.

La nå 8. mars og 19. november bli dager for feiring! La oss feire kvinner og deres femininitet og samfunnsgaver den 8. mars og la oss, alle menn der ute, i dag feire at vi er menn! Stolte, flotte, høyreiste, kraftfulle og hjerteåpne menn som bidrar med våre gaver til verden og som etterlater den som et bedre sted.

Yes, la 19. november bli en feiringens dag. Gratulerer med dagen, Mann. Det er din dag i dag!

Slik ble mannen farlig

Eller: Akademiker-Norges offer-krampe og deres demonisering av et helt kjønn

Som så mange andre menn i min generasjon har jeg vokst opp som en snill gutt. Mannskraft var farlig for det er jo slik at menn og maskulinitet står for alt som er grusomt og ondt i menneskehetens historie, er det ikke?

Vel, ikke riktig – men det var en besnærende tanke og min samtid jobbet hardt for å få meg til å tro på den (det gjør den fremdeles). Slik ble jeg en sensitiv og relativt kraftløs tenåringsgutt som var trist og ensom og lurte på hvorfor ingen syntes jeg var vakker. Mange av de kvalitetene jeg utviklet pga denne tenåringstiden er faktisk riktig fine. Og jeg har lært meg å ikke pisse på egen vei. Den sensitiviteten jeg fikk på veien tjener meg vel. Og faktum er at jeg fremdeles er en “recovering nice guy” – jeg graver fremdeles dypt i mitt indre maskuline skattekammer.

Min erfaring med å lede workshops og drive coaching samt å nettverke med mennesker tilsier at denne utfordringen er en av vår samtids største. Menn har mistet kraften til å stå høyreist og verdig i eget liv og kvinner har blitt den dominante parten i forholdet. Dette er den historien jeg får fortalt igjen og igjen og igjen, fra terapeuter og coacher og kursholdere i alle samfunnslag. Flotte, potente, vakre menn kryper gjennom livet og spør om lov mens kvinnene blir kantete og bitre for de ønsker dypest sett en mann som kan se dem, åpne dem, elske dem – selv når han “ikke får lov”.

What about me?

I går kveld så jeg en fantastisk film som heter “What about me?” på en visning på Scenehuset i Oslo (med bakgrunn i en idé fra min gode venn Vegard Svingen). Det er en deilig saftig og enormt rikholdig overflødighetshorn av en film. Den skjærer gjennom New Age-dritten og alt av politisk korrekt vissvass og viser livet i sin endeløse prakt. Et smørbrødbord av forskjellige perspektiver og meninger kommer til uttrykk – i det ene øyeblikket snakker en konservativ prest om samfunnets rangorden og at kvinner skal være under mannen og i neste øyeblikk ler en kvinne av hvor deilig det ville være å våkne en morgen uten en mann ved siden av seg. Alle perspektiver kommer til uttrykk og ingen moralisering setter inn. Friskt!

Det er en deilig saftig passasje i filmen om kjønn. Bob Geldof har i denne passasjen en inspirert tirade om det tragiske ved måten vi ser på menn og maskulinitet i dagens samfunn.

 

Menn kan bidra med noe fint? Vi er beskyttere? Det ble jeg aldri fortalt da jeg vokste opp. Men for en fin beskjed det ville vært! Den hærskaren av menn jeg hører om og har vært i kontakt med hørte heller ikke slike ting – mange er de som har tatt medienes og politikernes prat personlig og gått ned i knestående. Hvorfor mon tro har vår tid endt opp med å engasjere seg hardt i å plante tvilens og skammens frø i gutter kun fordi de er gutter og samtidig hevdet at vi gjør noe positivt?

Den farlige maskuliniteten og den postmoderne “pre-trans fallacy”

Den amerikanske filosofen Ken Wilber har introdusert meg for forståelsen av pre-trans fallacy. Pre-trans fallacy er det som skjer når jeg som observatør fra mitt ståsted – nullpunktet – observerer et bevissthetsnivå som er under mitt og et som er over mitt og sier at de er det samme, for de er begge forskjellige fra mitt. Siden bevissthetsutvikling fungerer i en pendelbevegelse der motsetninger integreres i en stadig høyere syntese (i tråd med Hegelsk filosofi) så er det helt naturlig at vi vokser ut av holdninger og perspektiver – kanskje gjør vi opprør mot dem – før vi gjenoppdager dem på et høyere bevissthetsnivå senere i vår utvikling.

Dette er en viktig innsikt når vi observerer menn og maskulinitet. For fra det politiske korrektes perspektiv er maskulinitet jevnt over negativt. I vår postmoderne offer-krampe ser vi på maskulinitet og så kaster vi alle dens former i den boksen som er farget av menneskehistoriens lidelser.

Se på denne videoen:

En feminist eller kjønnsforsker som fremdeles er grepet av vår postmoderne offerkrampe vil ikke være i stand til å se noe særlig forskjell på Bob Geldof og denne mannen. De ser to menn som ikke liker måten vi snakker om menn i dag og slik ender de i samme boks. En pre-trans fallacy er begått.

Men her er den viktige distinksjonen: Mister Doug Giles her snakker fra, slik jeg opplever han, et lavere bevissthetsnivå enn vår postmoderne, liberale verden. Han har noen gode poenger, men de forsvinner i snakk om menn som pappfigurer, som tøffe Dirty Harry-kloninger som ikke trenger å være redd for barnslige og feminine ting som følelser og medmenneskelighet. Jeg karikerer selvsagt, men det er for å gjøre et poeng. Doug vil tilbake til en svunnen tid, men utvikling kan aldri gå bakover – den må ALLTID gå forover; det er også lærdommen fra den fortids-romantiserende hippie-bevegelsen.

Bob Geldof, derimot, er en bevisst mann som snakker på vegne av det gode i menn. Han tar mannens verdighet til forsvar. Han snakker om noe som er vakkert og potent, ikke noe som er stereotypt og bundet.

I vårt samfunn ser mange ikke det Bob Geldof ser – for han opererer fra et høyere bevissthetsnivå enn det postmoderne Norge. Her i Norge – og store deler av den Vestlige verden – kaster vi babyen ut med badevannet, eller snarere: den gode mann ut med despoten, terroristen og voldtektsmannen. Menn kan umulig være bra så la oss sørge for at de blir så lite menn som mulig. La oss inspirere dem til å bli mer som kvinner slik at de ikke blir voldelige og stygge menn.

Den umenneskelige mannen

Og slik har vi begått en grusomhet av så store dimensjoner at vår fremtid vil gremmes over det – stemplet et helt kjønn som umenneskelig. Samtidig vil vår fremtid innse at et slikt vrengebilde var nødvendig for å skape tilstrekkelig lidelse i befolkningens relasjonelle dynamikker til at vi var villig til å bevege oss videre til neste etappe: vakker samhandling menn og kvinner i mellom.

Vår samtid er fremdeles stappfull av akademiske melonhoder som tenker at en slik tale som Bob Geldof velsigner oss med lenger opp er av det onde. Og det er nettopp disse menneskene som skader våre gutter og menn, og slik indirekte også våre jenter og kvinner. At jeg synes det er helt forbannet grusomt at dette ses på som gangbart i dagens Norge gidder jeg ikke lenger å holde skjult. Jeg er ikke villig lenger til å la ubevisste akademiker-hoder som tror livet kjennes best innenfor et universitets-kontor definere min samtid. Dette er ofte mennesker som er fanget av det Eckhart Tolle kaller intelligent galskap og mange er de som pumper bullshit ut i samfunnet og later som om det er OK. Det er ikke OK. Og hill hill de flotte menneskene som er unntak fra regelen – det skjer selvsagt mye bra i akademiker-miljø også.

Men la meg gjøre det enkelt: Hør på Bob. Men ta Doug med en klype salt. De representerer to helt forskjellige ting. Og hvis du klarer å se det – ja, da er det håp.