Gårsdagens D2-artikkel

20130928_115919_resizedJeg synes Anders Kemp og Emma Clare gjorde en god jobb med gårsdagens D2-artikkel “Vi Menn”. Den var saklig, kom med uttalelser fra mange forskjellige hold, og hadde lite av den polariserende og konfliktskapende retorikken som ofte ligger i artikler om kjønnstema (interessant å merke at reklamen for D2 på forsiden av DN kalte artikkelen “Stakkars mann”, hvilket ville vært noe ganske annet). Lars Petter Pettersen har også tatt noen fantastiske bilder, og jeg har vel aldri fått så mange komplimenter på et bilde før.

Stor cred til Anders, som gikk så inn i materialet at han gikk kurs med Dag Furuholmen og Eirik Balavoine (anbefales for alle – ny runde starter snart!). Han virker og å ha satt pris på det.

Jeg synes avsnittet journalistene destillerte fra uttalelsene mine var godt. Her er en komplett oversikt over det jeg sa/utvekslinger med Emma Clare:

- Det er stort sett yngre menn som kommer til meg, sier Eivind Figenschau Skjellum (35). Han er coach, kursholder og grunnlegger av både Authentic Norway og Masculinity-movies.com. Sistnevnte fokuserer på mytologi, maskulinitet og mannsroller i film.
- Jeg erfarer at menn over 50 opplever det som mer krevende å innrømme sårbarhet og ønske om nærhet. De har mer praktiske samtaler og snakker ikke like godt sammen om relasjoner og hva man betyr for hverandre.
Skjellum sier at store deler av mannsbevegelsen i dag handler om autensitet, og at flere menn han møter på i jobbsammenheng har blitt traumatisert av feministisk ideologi eller beskjeder fra foreldre, lærere og venner som gjør det vanskelig for dem å være seg selv.
- Den moderne mannen har blitt mer sensitiv, men det er fremdeles litt tabu å gi uttrykk for behov og sårbarhet. Mannen skal klare seg selv, ellers er han ikke skikkelig mann. Jeg opplever at denne forestillingen ligger dypt plantet også i de fleste moderne, sensitive menn, hvilket skaper en forvirring på hva det vil si å være mann.
- Feminister snakker ofte veldig negativt om det jeg vil kalle mannskraft og det å “ha kontakt med ballene sine”. En slik “ballekontakt” ses på som farlig og kimen til ugjerninger mot både kvinner og barn.
- Men man snakker ofte om sterke damer med baller?
- Det er på mange måter blitt akseptert at kvinner gir uttrykk for maskuline egenskaper, samtidig som det er blitt tabu for menn å gjøre det samme. I populærkulturen har det liksom blitt litt kult å sparke menn i skrittet – det er “girl power”. Man skal stå opp mot patriarkatet. Men her blir de radikale feministene logisk inkonsekvente. De krever at menn skal være sensitive og snille, men når disse sensitive mennene gir uttrykk for at mannsrollen har blitt vanskelig, kritiserer de dem og setter spørsmålstegn ved manndommen deres.
- Jeg er litt lei av kranglinga om hvem som har det verst. Jeg håper at det offentlige ordskiftet om menn og kvinners rettigheter snart kan bevege seg over i et mer konstruktivt spor. Det er viktig å avdekke diskriminering når det foregår, både mot kvinner og mot menn, men den store endringen tror jeg kommer først når vi tør å vise hvor mye vi setter pris på hverandre og hvor fantastisk det er at det finnes både menn og kvinner i verden.

God helg!

Med vennlig hilsen,
Eivind

Gjensyn med mannsrollen: Stor sak i D2

I starten av september ble jeg oppringt av en journalist fra D2 som var i ferd med å gjøre en større sak på den nye mannsrollen/mannsbevegelsen. Uten å vite helt hvilken vinkling hun tok ble jeg med på en 45min lang samtale. Det var stimulerende og jeg ble veldig sympatisk innstilt overfor henne. I skrivende stund er det kvelden før saken blir publisert og jeg er nysgjerrig på hvordan den blir, om nyansene og gråsonene i det jeg sa blir ivaretatt.

Jeg skrev ganske nylig at jeg var i ferd med å bevege meg midlertidig vekk fra “mannssaken”, da jeg personlig ikke opplever den som like stimulerende lenger. Det er en skjebnens ironi at en journalist ringer kort tid etter og vil ha meg med igjen. Flere menn involvert i saken tipset etter sigende journalisten om mitt arbeid, noe jeg synes er hyggelig.

Saken har fått meg til å tenke mer på hvor jeg står, om kjønnstematikk på samfunnsnivå er noe jeg skal bruke tid på. En mann i  mitt nettverk mener tiden er inne for meg å ta en mer synlig lederrolle i det offentlige ordskiftet. Følelsen min er “ikke ennå”. Nå reiser jeg om kort tid til USA. Jeg skal bo i Boulder et halvt år for å studere Circling med Authentic World, praktisere Orgasm Meditation med One Taste, videreutvikle mitt firma Conscious Webdesign, forhåpentlig lære å spille gitar og stå snowboard. Det er viktigere for meg nå enn mannssak må jeg ærlig innrømme.

Det er viktig for meg at det ikke er et fnugg av min egen skit som motiverer retorikken min når jeg blir med i denne saken i større skala. Jeg opplever at det er mange som er med på dette ordskiftet som ikke har helt rent mel i posen, som argumenterer fra det jeg vil kalle skyggemateriale. Det er uunngåelig at jeg også i noe grad vil gjøre det, men jeg vil holde det til et minimum. Jeg ser i SVs Inga Marte Thorkildsen et godt eksempel for hva jeg vil vokte meg for. Naiv i sin tro på egen rettskaffenhet og blendet av feministisk ideologi har hun bidratt til å gjøre livet ekstremt vanskelig for mange menn, og sikkert og kvinner. Jeg vil ikke bli en blind fanatiker slik som henne (ikke det at jeg mistenker meg selv for å stå i fare for det). Hun vil vel, men med manglende bevissthet går det så veldig galt.

En annen grunn til at jeg ikke føler meg klar er at jeg enkelt og greit ikke kjenner inspirasjon nok. Og en siste viktig grunn: Jeg er ikke en akademiker. Jeg er ikke en person som elsker forskningsrapporter, statistiske undersøkelser etc. Jeg forholder meg til dem mest som et nødvendig onde – jeg koser meg ikke når jeg bruker tid på slikt. Jeg lar venner og kontakter i mitt nettverk ta seg av den delen.

Det som inspirerer meg er å jobbe mer direkte med mennesker. Å jobbe med utvikling på individnivå. Å holde grupper og kurs. Jeg har hatt en forestilling om at jeg rett og slett har for lite forankring i teori-delen av det jeg driver med til å hive meg ut i det offentlige ordskiftet. Jeg er definitivt en tenker, en filosof, men ikke en akademiker.

Det har forøvrig vært mye skriverier den senere tid om gutte- og mannsrollen. Det har vært særlig mye fokus på det som betraktes som mer feminine samværsmåter mellom yngre gutter (se f.eks Den feminine fare i Aftenposten). I debatten rundt – og særlig de alltid kaotiske kommentarfelt under – ser jeg at folk havner i to leire: De som har et mer stereotypt bilde på mannen og de som mener at mannen skal være sensitiv og snill.

I min verden er begge disse mangelfulle modeller. Jeg er selv det jeg kaller en relativt “sensitiv mann”. Samtidig har jeg et veldig bevisst forhold til min kraft og mine baller. Vi menn må lære oss både emosjonell kompetanse og mer fysisk tilstedeværelse og autoritet, syntesen av det den amerikanske tantriske læreren David Deida kaller “stage 1” og “stage 2”. “Stage 3”-mannen representere en syntese mellom baller (stage 1) og hjerte (stage 2), en syntese de fleste i ordskiftet ikke synes fatte at eksisterer.

Forhåpentligvis vil denne syntesen komme til uttrykk i saken i morgen. Da har journalisten gjort noe svært viktig for debatten.

D2 finner du i Dagens Næringsliv i morgen, fredag. God helg Smile

Hilsen Eivind