Gjensyn med mannsrollen: Stor sak i D2

I starten av september ble jeg oppringt av en journalist fra D2 som var i ferd med å gjøre en større sak på den nye mannsrollen/mannsbevegelsen. Uten å vite helt hvilken vinkling hun tok ble jeg med på en 45min lang samtale. Det var stimulerende og jeg ble veldig sympatisk innstilt overfor henne. I skrivende stund er det kvelden før saken blir publisert og jeg er nysgjerrig på hvordan den blir, om nyansene og gråsonene i det jeg sa blir ivaretatt.

Jeg skrev ganske nylig at jeg var i ferd med å bevege meg midlertidig vekk fra “mannssaken”, da jeg personlig ikke opplever den som like stimulerende lenger. Det er en skjebnens ironi at en journalist ringer kort tid etter og vil ha meg med igjen. Flere menn involvert i saken tipset etter sigende journalisten om mitt arbeid, noe jeg synes er hyggelig.

Saken har fått meg til å tenke mer på hvor jeg står, om kjønnstematikk på samfunnsnivå er noe jeg skal bruke tid på. En mann i  mitt nettverk mener tiden er inne for meg å ta en mer synlig lederrolle i det offentlige ordskiftet. Følelsen min er “ikke ennå”. Nå reiser jeg om kort tid til USA. Jeg skal bo i Boulder et halvt år for å studere Circling med Authentic World, praktisere Orgasm Meditation med One Taste, videreutvikle mitt firma Conscious Webdesign, forhåpentlig lære å spille gitar og stå snowboard. Det er viktigere for meg nå enn mannssak må jeg ærlig innrømme.

Det er viktig for meg at det ikke er et fnugg av min egen skit som motiverer retorikken min når jeg blir med i denne saken i større skala. Jeg opplever at det er mange som er med på dette ordskiftet som ikke har helt rent mel i posen, som argumenterer fra det jeg vil kalle skyggemateriale. Det er uunngåelig at jeg også i noe grad vil gjøre det, men jeg vil holde det til et minimum. Jeg ser i SVs Inga Marte Thorkildsen et godt eksempel for hva jeg vil vokte meg for. Naiv i sin tro på egen rettskaffenhet og blendet av feministisk ideologi har hun bidratt til å gjøre livet ekstremt vanskelig for mange menn, og sikkert og kvinner. Jeg vil ikke bli en blind fanatiker slik som henne (ikke det at jeg mistenker meg selv for å stå i fare for det). Hun vil vel, men med manglende bevissthet går det så veldig galt.

En annen grunn til at jeg ikke føler meg klar er at jeg enkelt og greit ikke kjenner inspirasjon nok. Og en siste viktig grunn: Jeg er ikke en akademiker. Jeg er ikke en person som elsker forskningsrapporter, statistiske undersøkelser etc. Jeg forholder meg til dem mest som et nødvendig onde – jeg koser meg ikke når jeg bruker tid på slikt. Jeg lar venner og kontakter i mitt nettverk ta seg av den delen.

Det som inspirerer meg er å jobbe mer direkte med mennesker. Å jobbe med utvikling på individnivå. Å holde grupper og kurs. Jeg har hatt en forestilling om at jeg rett og slett har for lite forankring i teori-delen av det jeg driver med til å hive meg ut i det offentlige ordskiftet. Jeg er definitivt en tenker, en filosof, men ikke en akademiker.

Det har forøvrig vært mye skriverier den senere tid om gutte- og mannsrollen. Det har vært særlig mye fokus på det som betraktes som mer feminine samværsmåter mellom yngre gutter (se f.eks Den feminine fare i Aftenposten). I debatten rundt – og særlig de alltid kaotiske kommentarfelt under – ser jeg at folk havner i to leire: De som har et mer stereotypt bilde på mannen og de som mener at mannen skal være sensitiv og snill.

I min verden er begge disse mangelfulle modeller. Jeg er selv det jeg kaller en relativt “sensitiv mann”. Samtidig har jeg et veldig bevisst forhold til min kraft og mine baller. Vi menn må lære oss både emosjonell kompetanse og mer fysisk tilstedeværelse og autoritet, syntesen av det den amerikanske tantriske læreren David Deida kaller “stage 1” og “stage 2”. “Stage 3”-mannen representere en syntese mellom baller (stage 1) og hjerte (stage 2), en syntese de fleste i ordskiftet ikke synes fatte at eksisterer.

Forhåpentligvis vil denne syntesen komme til uttrykk i saken i morgen. Da har journalisten gjort noe svært viktig for debatten.

D2 finner du i Dagens Næringsliv i morgen, fredag. God helg Smile

Hilsen Eivind

Gratulerer Mann, det er din dag i dag!

De færreste vet nok at 19. november er den internasjonale mannsdagen. Denne dagen har ikke tatt helt av internasjonalt enda, men det blir mer og mer fokus på den. I dag har f.eks Mannsforum et arrangement som heter “Blir menn kjønnsdiskriminert i Norge i dag?”.

Mye tyder på det. Det gjør nok kvinner og i noen sammenhenger. Ja, vi diskriminerer hverandre og verden er ikke perfekt. Shit happens.

man-celebratingJeg er selvfølgelig opptatt av å avdekke samfunnsproblemer som ikke er belyst. Det var et viktig mål med min kronikk i Dagbladet i august – og jeg vil fortsette med det.

Og likevel må jeg innrømme at jeg er svært lite inspirert ved tanken på at menn nå skal få sin egen klage- og sytedag for å konkurrere med kvinners klage- og sytedag. Jeg tenker på denne fantastiske mannen Joseph Campbell, mytologi-eksperten over alle mytologi-eksperter, og hans potente sitat “Find a place inside where there’s joy, and the joy will burn out the pain”.

La nå 8. mars og 19. november bli dager for feiring! La oss feire kvinner og deres femininitet og samfunnsgaver den 8. mars og la oss, alle menn der ute, i dag feire at vi er menn! Stolte, flotte, høyreiste, kraftfulle og hjerteåpne menn som bidrar med våre gaver til verden og som etterlater den som et bedre sted.

Yes, la 19. november bli en feiringens dag. Gratulerer med dagen, Mann. Det er din dag i dag!

Men du er jo også feminist, Eivind!

Samtaler med en ung kvinne om kvinnefrigjøring, feminisme og menn

Introduksjon

Noen av mine kritikere tror visst at alle mine tanker og tekster utvikles i en slags mannlig boble og at ingen kvinner har innflytelse på prosessen. Det er naturlig nok ikke riktig. Jeg er ikke en macho pappfigur som vil tilbake til en svunnen John Wayne-tid. Langt derifra. Jeg vil nok tjene min tilmålte tid som fanden på veggen for kjønnsforvirrede sjeler i månedene og årene som kommer, men visjonen for denne bloggen er faktisk å bygge broer mellom menn og kvinner. Problemet for mine kritikere er bare at de hater måten jeg ønsker å gjøre det på.

Noen tenker åpenbart at jeg er mot kvinnefrigjøring og at jeg ikke er på kvinners lag. Men jeg er for kvinnefrigjøring, akkurat som jeg er for mannefrigjøring. Jeg er derimot av den oppfatning at den ideologiske feminismen og likestillingskampen som rir landet vårt er mot kvinnefrigjøring (når ordet blir brukt i rette forstand). Den er ikke bare mot kvinnefrigjøring, den er mot generell frigjøring, glede, lykke og kjærlighet. Finn en mann eller kvinne som jobber med likestilling og ideologisk feminisme og jeg skal vise deg en person som er ille tilpass i egen kropp og eget kjønn og som utviser svært mange tegn på å være ulykkelig. De er fanget mer enn de er frigjorte. (De som betviler disse ord står fri til å gjenoppfriske sine Hjernevask-minner. Får du inntrykk av at de norske kjønnsforskerne i denne serien er vitale og livsbejaende individer?)

Det er selvsagt denne oppfatning som mine kritikere vil mislike meg for. Jeg forstår det godt; hvis jeg hadde bygget hele min identitet på ideen om at kvinner er ofre og menn er overgripere og at det har vært sånn siden tidenes morgen så hadde også jeg blitt hissig hvis noen hevdet at menn og kvinner i alle år har, på sine begrensede måter, sammen gjort sitt beste for å overleve i en utfordrende verden.

For å understreke dette poenget – at menn og kvinner jobber best sammen og ikke mot hverandre – ønsker jeg i større og større grad fremover å være i direkte dialog med kvinner. Jeg vil intervjue og samtale med kvinner i alle aldre som er lei av likestillingskampen slik den kjempes i dag og som er klare for å gå videre;  dem er det mange av der ute. Denne gang intervjuer jeg en ung venninne av meg, Cecilia Jayer. Forleden overrasket hun meg med følgende utsagn “Du er også feminist, Eivind!” og det opplevde jeg såpass spennende at jeg velger å bruke det som springbrett for denne serien med samtaler.

Jeg traff henne på Sky Bar i toppen av Oslo Plaza og diskuterte disse temaene med utsikt over en Oslo by som skimret i November-mørket.

Om Cecilia Jayer

Cecilia Jayer er 24 år gammel, jobber i en helsekostforretning på Majorstua og er født og oppvokst i Oslo. For ca 4 år siden ble hun interessert i selvutvikling, ernæring og hvordan leve et lykkelig liv. For ett år siden ble hun enda mer interessert i kommunikasjon, seksualitet og dynamikken mellom mann og kvinne.

Det var på den tiden at vi begynte å treffe hverandre på arrangementer i Oslo og siden høsten 2011 har hun vært en av de mest aktive deltakerne på våre events i Authentic World Norway.

Slik har vi blitt venner og på spørsmålet om hva hun setter mest pris på ved vårt vennskap svarer hun: “Jeg liker å tilbringe tid med en mann som eier seg selv og snakker rett fra ballene sine uansett om vi er på fest, på kino eller går tur i skogen.” (takk, Cecilia)

Tidlige feministiske år

Føler du deg hjemme i feminismens og medienes dekning av kjønn og likestilling?

Nei. Men jeg gjorde det før. Da jeg var 16 år gammel hørte jeg et inspirerende feministisk foredrag og ble grepet. Det var noe med stemningen der og jeg ble litt tatt av bølgen. Jeg husker kvinnegruppen Ottar hadde en stand der og jeg kjøpte bladet deres. Det var noe godt med å tro på disse enkle svarene. Det var deilig å få lov til å føle meg som offer. Men det var og en styrke i det – vi var som en gjeng sterke kvinner som ikke lot oss tråkke på.

Hva var det foredragsholderen sa som fanget deg?

Hun kom med masse statistikk. Jeg husker ikke detaljene, men det var masse tall som fikk meg til å tenke at kvinner ble urettferdig behandlet. I dag så ser jeg at hun så statistikken gjennom sitt feministfilter og jeg tror ikke lenger at tallene er så svart-hvitt som hun skulle ha det til.

Farvel til feminismen

Hva fikk deg til å endre mening om feminismen?

Jeg hadde en ekstremt feministisk venninne i en periode. I starten av vårt vennskap snakket vi mye om disse tingene, men over tid begynte jeg å se at hun aldri vokste. Hun var helt låst. Jeg begynte å se at hun var ulykkelig. Det var da jeg begynte å forstå at det er viktigere å være glad enn å ha rett. Samtidig møtte jeg mange flotte menn som overhodet ikke passet med det stereotype bildet av menn jeg hadde. Det var ikke mulig å beholde mine meninger i møte med en virkelighet som viste meg helt andre ting.

I denne perioden begynte jeg å føle at feminismen jeg ble eksponert for var “gammeldags”. Det var som om den var gått ut på dato.

Hva skjedde så?

Jeg gikk mye på selvhjelpskurs i en periode og opplevde at de fleste som deltok der var kvinner. Jeg opplevde kvinnene der som maskuline. Så begynte jeg å gå på seminarer om seksualitet og der var det en overvekt av menn. Disse mennene begynte å endre livet mitt.

Jeg møtte flere og flere gode menn – og etterhvert så begynte jeg å treffe flotte, feminine kvinner som ikke var feminister og som ikke så på seg selv som ofre. I ettertid tenker jeg at det var møtet med alle disse mennene som var nøkkelen til at jeg kunne treffe disse flotte kvinnene.

Feministvenninnen min fortsatte å svartmale menn. Selv når hun traff en flott mann og ikke kunne finne noe negativt å si om han, så var han mann – så det var noe galt med han per definisjon. Jeg reagerte sterkt på dette. Jeg kjente at jeg var ferdig med feminismen.

En ny feminisme

Da vi tilbragte tid sammen nå nylig overrasket du meg med å si “Men du er jo også feminist, Eivind” midt i en samtale om kjønn, likestilling og maskulin-feminin polaritet. Hva mente du egentlig?

Vel, hvis jeg skal være litt personlig så føler jeg meg alltid fri til å være kvinne når jeg er sammen med deg. Jeg slipper å følge en oppskrift og føler meg fri. Særlig når du snakker om menn som tar tilbake kraften. Jeg liker det. Når menn tar tilbake kraften så får jeg som kvinne lov til å slippe kontrollen og utfolde meg som kvinne. Jeg får love til å være mer “flytende”. Tradisjonelle feminister vil kanskje mislike det, men jeg liker det. Du var en av mennene som hjalp meg til å se på kjønnene med nye øyne og som hjalp meg til å slappe av inn i min kvinnelighet. Og siden du har hjulpet meg å bli mer glad i min kvinnelighet vil jeg kalle deg feminist – i ordets rette forstand.

Så her må det være er noe med min “feminisme” som er annerledes enn den du beskrev over?

Ja, det finnes en feminisme som ikke anerkjenner at kvinner er feminine vesener. Disse feministene klarer ikke å godta at det er en forskjell på menn og kvinner, maskulinitet og femininitet. Jeg ser at de ofte er sinte, lei seg og frustrerte. De føler seg urettferdig behandlet, på en måte de ikke har kontroll over. Jeg ser at de er sinte, men det er et sinne som spiser dem opp innvendig. De kan ofte være stygge mot menn der og da og så gråter de i ensomhet etterpå.

Men jeg må si…det er noe med at kvinner må være så maskuline på jobb i dag. Det blir lett å identifisere seg med karriere og når kvinner kommer hjem styrer hun og er kontrollfreak. Kanskje nettopp fordi mannen er for feminin eller snill.

Det fungerer ikke slik det er nå.

Veien fremover

Hva mener du må endre seg?

Jeg tror ikke det betyr så mye hvem som begynner å endre seg. Kvinner kan begynne slappe av inn i sin feminine essens, begynne å overgi seg mer for livet og for mannen. Hun kan bevisst dyrke frem sin femininitet og oppleve hvor godt det kjennes – og at menn vil la seg inspirere og møte henne der. Eventuelt kan mannen begynne å ta styring i livet og finne kraften sin igjen, i livet og i relasjon med kvinner. Begge deler vil hjelpe.

Har du en beskjed til dine feministiske søstre der ute?

Ja, jeg vil si at jeg forstår at de er sinte og provoserte, men jeg vil oppfordre dem til å vurdere om perspektivene deres tjener dem. Jeg regner med at de vil si at kvinneundertrykking er et faktum, men så lenge de tror på det er livet deres styrt av ytre omstendigheter. De må finne den feminine kraften i seg selv som er uavhengig av ytre omstendigheter. Så vil jeg si til dem “Er det viktigere for deg å være sint og feminist enn å være lykkelig og samarbeide med menn?”

Konklusjon

Jeg vil takke Cecilia for at hun stilte opp så sporty på kort varsel for mitt første intervju. Hennes meninger er åpenbart av en helt annen type enn de vi er vant til å se i mediene. De fleste kvinner jeg diskuterer disse tingene med har meninger som likner dette, sikkert mye fordi jeg trekkes mer mot disse kvinnene enn kvinner som er negativt innstilt til menn. Det er derfor alltid en pussig opplevelse for meg når kvinner kritiserer mitt arbeid og gir inntrykk av at de snakker på vegne av alle kvinner. Det gjør de åpenbart ikke – og det faktum at de tror det er et trist bevis på graden av virkelighetsfornektelse, konformitetskrav og manipulasjon av fakta denne ideologiske galoppen fører til.

Jeg ser frem til å snakke mer med kvinner i tiden som kommer om kjønn, likestilling, og maskulin-feminin dynamikk. Kjenner du noen jeg bør snakke med? Kontakt meg.

Hilsen Eivind

Slik ble mannen farlig

Eller: Akademiker-Norges offer-krampe og deres demonisering av et helt kjønn

Som så mange andre menn i min generasjon har jeg vokst opp som en snill gutt. Mannskraft var farlig for det er jo slik at menn og maskulinitet står for alt som er grusomt og ondt i menneskehetens historie, er det ikke?

Vel, ikke riktig – men det var en besnærende tanke og min samtid jobbet hardt for å få meg til å tro på den (det gjør den fremdeles). Slik ble jeg en sensitiv og relativt kraftløs tenåringsgutt som var trist og ensom og lurte på hvorfor ingen syntes jeg var vakker. Mange av de kvalitetene jeg utviklet pga denne tenåringstiden er faktisk riktig fine. Og jeg har lært meg å ikke pisse på egen vei. Den sensitiviteten jeg fikk på veien tjener meg vel. Og faktum er at jeg fremdeles er en “recovering nice guy” – jeg graver fremdeles dypt i mitt indre maskuline skattekammer.

Min erfaring med å lede workshops og drive coaching samt å nettverke med mennesker tilsier at denne utfordringen er en av vår samtids største. Menn har mistet kraften til å stå høyreist og verdig i eget liv og kvinner har blitt den dominante parten i forholdet. Dette er den historien jeg får fortalt igjen og igjen og igjen, fra terapeuter og coacher og kursholdere i alle samfunnslag. Flotte, potente, vakre menn kryper gjennom livet og spør om lov mens kvinnene blir kantete og bitre for de ønsker dypest sett en mann som kan se dem, åpne dem, elske dem – selv når han “ikke får lov”.

What about me?

I går kveld så jeg en fantastisk film som heter “What about me?” på en visning på Scenehuset i Oslo (med bakgrunn i en idé fra min gode venn Vegard Svingen). Det er en deilig saftig og enormt rikholdig overflødighetshorn av en film. Den skjærer gjennom New Age-dritten og alt av politisk korrekt vissvass og viser livet i sin endeløse prakt. Et smørbrødbord av forskjellige perspektiver og meninger kommer til uttrykk – i det ene øyeblikket snakker en konservativ prest om samfunnets rangorden og at kvinner skal være under mannen og i neste øyeblikk ler en kvinne av hvor deilig det ville være å våkne en morgen uten en mann ved siden av seg. Alle perspektiver kommer til uttrykk og ingen moralisering setter inn. Friskt!

Det er en deilig saftig passasje i filmen om kjønn. Bob Geldof har i denne passasjen en inspirert tirade om det tragiske ved måten vi ser på menn og maskulinitet i dagens samfunn.

 

Menn kan bidra med noe fint? Vi er beskyttere? Det ble jeg aldri fortalt da jeg vokste opp. Men for en fin beskjed det ville vært! Den hærskaren av menn jeg hører om og har vært i kontakt med hørte heller ikke slike ting – mange er de som har tatt medienes og politikernes prat personlig og gått ned i knestående. Hvorfor mon tro har vår tid endt opp med å engasjere seg hardt i å plante tvilens og skammens frø i gutter kun fordi de er gutter og samtidig hevdet at vi gjør noe positivt?

Den farlige maskuliniteten og den postmoderne “pre-trans fallacy”

Den amerikanske filosofen Ken Wilber har introdusert meg for forståelsen av pre-trans fallacy. Pre-trans fallacy er det som skjer når jeg som observatør fra mitt ståsted – nullpunktet – observerer et bevissthetsnivå som er under mitt og et som er over mitt og sier at de er det samme, for de er begge forskjellige fra mitt. Siden bevissthetsutvikling fungerer i en pendelbevegelse der motsetninger integreres i en stadig høyere syntese (i tråd med Hegelsk filosofi) så er det helt naturlig at vi vokser ut av holdninger og perspektiver – kanskje gjør vi opprør mot dem – før vi gjenoppdager dem på et høyere bevissthetsnivå senere i vår utvikling.

Dette er en viktig innsikt når vi observerer menn og maskulinitet. For fra det politiske korrektes perspektiv er maskulinitet jevnt over negativt. I vår postmoderne offer-krampe ser vi på maskulinitet og så kaster vi alle dens former i den boksen som er farget av menneskehistoriens lidelser.

Se på denne videoen:

En feminist eller kjønnsforsker som fremdeles er grepet av vår postmoderne offerkrampe vil ikke være i stand til å se noe særlig forskjell på Bob Geldof og denne mannen. De ser to menn som ikke liker måten vi snakker om menn i dag og slik ender de i samme boks. En pre-trans fallacy er begått.

Men her er den viktige distinksjonen: Mister Doug Giles her snakker fra, slik jeg opplever han, et lavere bevissthetsnivå enn vår postmoderne, liberale verden. Han har noen gode poenger, men de forsvinner i snakk om menn som pappfigurer, som tøffe Dirty Harry-kloninger som ikke trenger å være redd for barnslige og feminine ting som følelser og medmenneskelighet. Jeg karikerer selvsagt, men det er for å gjøre et poeng. Doug vil tilbake til en svunnen tid, men utvikling kan aldri gå bakover – den må ALLTID gå forover; det er også lærdommen fra den fortids-romantiserende hippie-bevegelsen.

Bob Geldof, derimot, er en bevisst mann som snakker på vegne av det gode i menn. Han tar mannens verdighet til forsvar. Han snakker om noe som er vakkert og potent, ikke noe som er stereotypt og bundet.

I vårt samfunn ser mange ikke det Bob Geldof ser – for han opererer fra et høyere bevissthetsnivå enn det postmoderne Norge. Her i Norge – og store deler av den Vestlige verden – kaster vi babyen ut med badevannet, eller snarere: den gode mann ut med despoten, terroristen og voldtektsmannen. Menn kan umulig være bra så la oss sørge for at de blir så lite menn som mulig. La oss inspirere dem til å bli mer som kvinner slik at de ikke blir voldelige og stygge menn.

Den umenneskelige mannen

Og slik har vi begått en grusomhet av så store dimensjoner at vår fremtid vil gremmes over det – stemplet et helt kjønn som umenneskelig. Samtidig vil vår fremtid innse at et slikt vrengebilde var nødvendig for å skape tilstrekkelig lidelse i befolkningens relasjonelle dynamikker til at vi var villig til å bevege oss videre til neste etappe: vakker samhandling menn og kvinner i mellom.

Vår samtid er fremdeles stappfull av akademiske melonhoder som tenker at en slik tale som Bob Geldof velsigner oss med lenger opp er av det onde. Og det er nettopp disse menneskene som skader våre gutter og menn, og slik indirekte også våre jenter og kvinner. At jeg synes det er helt forbannet grusomt at dette ses på som gangbart i dagens Norge gidder jeg ikke lenger å holde skjult. Jeg er ikke villig lenger til å la ubevisste akademiker-hoder som tror livet kjennes best innenfor et universitets-kontor definere min samtid. Dette er ofte mennesker som er fanget av det Eckhart Tolle kaller intelligent galskap og mange er de som pumper bullshit ut i samfunnet og later som om det er OK. Det er ikke OK. Og hill hill de flotte menneskene som er unntak fra regelen – det skjer selvsagt mye bra i akademiker-miljø også.

Men la meg gjøre det enkelt: Hør på Bob. Men ta Doug med en klype salt. De representerer to helt forskjellige ting. Og hvis du klarer å se det – ja, da er det håp.

Øygard-saken: Den følelsesmessig frosne mann og hans lengsel etter unge kvinner

Eller: Hvordan American Beauty kom til norsk politikk

Jeg har fulgt saken om AP-ordfører Rune Øygards påståtte overgrep på en 16 år gammel jente med en viss interesse. Jeg vil ikke ta noe standpunkt om jeg mener noe ulovlig har skjedd, men det er åpenbart at Øygard har hatt en kontakt som for de fleste av oss virker upassende, alders- og maktubalansen tatt i betraktning. 3200 tekstmeldinger mellom juni og september tyder på en form for besettelse.

Det har slått meg at det vi ser utspille seg er en arketypisk prosess. Mange av oss har sett den i form av Lester Burnhams eskapader i American Beauty – der hans døde liv vekkes av Angelas unge, feminine kraft. Lester er i denne fantastiske filmen en fullstendig frossen og impotent mann. Hans kone har balletak på han og all gleden i livet er borte. Jeg har skrevet om denne filmen på min side Masculinity-Movies.com og den er av mine mest populære artikler.

Det arketypiske i denne saken er den følelsesmessige undertrykkelsen som en mann må bedrive for å komme til det punktet at han blir besatt av en 16 år gammel jente. Som menn hviler fremdeles sterk, ensom ulv forventningen over oss som et drepende, kaldt teppe. Enormt mange menn er helt alene om sine indre liv og får ikke snakket med noen om tingene som beveger seg på innsiden. Når i tillegg mange ekteskap gjennom årene blir kjedelige og distanserte så forsvinner menneskers livsglede sakte men sikkert og alt som gjenstår er hverdagens praktiske gjøremål. Dette er ikke et verdig liv. Dette er liv der varmen er fjernet. De autentiske følelser, menneskers eneste måte å sette verdi på livet på, forsvinner.

Det ligger også en “snill gutt”-tematikk her. En mann som ikke klarer å ta ut kraften sin – den ville, maskuline kraften som er så skummel, men så utrolig god og vitaliserende – ender opp med å visne bort. Hans kone respekterer han ikke lenger og blir bitter og kjeftete. Hun vil bli åpnet av hans maskuline tilstedeværelse og kjærlighet, men han vet ikke om han “får lov”.

Det er en scene i American Beauty som viser hvordan Lester bryter ut av å være snill, veloppdragen og høflig. Hvor mange par i dag er det ikke som sitter ved middagsbordet og har lange samtaler om ting som ikke berører dem, ting som de bare kjenner skrape litt inni hodene deres, men som ikke treffer dem på noe som helst vis. Politikk, hva som skjedde på jobben og en endeløs liste av klager over ting som skulle vært bedre. Bla bla bla BLÆÆÆÆ. Hvor mange er vi ikke som har vokst opp som barn rundt slike middagsbord?

For å sprenge ut av denne drepende, kalde måten å leve på trenger vi menn å ta tak i kraften vår. Se her (et overdrevent, men fantastisk eksempel):

Som menn har vi ofte lært at vi skal oppføre oss snilt mot kvinner. Ofte er det mor som har fortalt oss det. Og så blir vi så snille at vi blir slemme – for alt det en kvinne ønsker fra en mann blir utenfor vår rekkevidde. Det er  gjennom en slik undetrykkelse av egen kraft at en mann etterhvert begynner å se på unge kvinner. Jeg kan ikke garantere at Øygards historie er 100% et speil av Lesters, men parallellene er mange.

Arketypisk snakker vi her om Kriger-arketypen og Elsker-arketypen. Vi menn trenger Kriger-kraften for å sette grenser, lede og åpne en kvinne. Vi trenger Elskeren for å komme i kontakt med egen sårbarhet, det vakre i oss selv og verden og den sensitiviteten og overgivelsen som er en absolutt forutsetning for at en mann skal kunne benytte seg av Kriger-arketypen på en sunn måte. (En kvinne åpner seg kun hvis mannen er kraftfull OG sensitiv)

Jo mer vi som menn kommer i kontakt med de modne arketypene, jo mer vil vi innse at vår leting etter ung, feminin energi ofte representerer en form for mangel på modenhet i oss selv. Rune Øygard har åpenbart ikke vært mann nok til å åpne sin kvinne – og det har sikkert hans kone vært en medskapende faktor i – og slik ender han opp med å legge seg etter en 16-åring. Han tenker åpenbart ikke på at det kan være galt, han vet bare at han føler seg mer levende med henne enn uten henne. Det er uskyldigheten som åpner en frossen mann.

Øygard var ikke like heldig som Lester Burnham, som akkurat i tide innså at hans sult etter Angela vokste ut av en lengsel etter å helbrede egne sår. Og som sagt opplever jeg det som komplett umoralsk av meg å skulle sitte her og late som om jeg vet hva som har skjedd i Øygard-saken. Det gjør jeg ikke. Likefullt går tankene mine til sluttscenen i American Beauty der Lester får drømmen sin oppfylt og får sjansen til å ha sex med Angela. Men Angela er pur ung og jomfru – alt pratet om hvor seksuell erfaren og voksen hun er var løgn fra en usikker ung kvinne. Se her:

Når Lester endelig forstår at hans lengsel etter Angela kom fra den sårede gutten i ham så klarer han å gjennomskue sitt eget begjær og finne det autentisk vakre i Angela (ikke bare det overfladiske) – og seg selv. Han finner sin manndom og sin “American Beauty” og minner meg om at en voksen mann som er i kontakt med det autentisk vakre i en ung jente ønsker å gi henne en form for velsignelse som bidrar til at hun har et godt liv snarere enn å ha sex med henne for å lette på eget indre trykk.

Øygard-saken minner meg nok en gang om hvordan vi i vår moderne tid har mistet evnen til å føle, hvordan alt er ytre-styrt og skal være så riktig og høflig og snilt at våre sanne selv etterhvert kommer ut sidelengs. Vi trenger kraft og sensitivitet, Kriger og Elsker, for å gjenvinne vår evne til å være til stede med kvinner og oss selv på en god måte.

Det er en oppfordring og en utfordring til deg som mann. Og om du ikke vet hvordan dette ser ut kan du kontakte meg for coaching, så tar vi det videre sammen.

Hilsen Eivind