Mandagstipset #19: Server gode råd på tuppen av et sverd. Og følg dem så selv.

Puddinger vil ikke ha råd. For de skal finne sin egen sannhet må vite. Risikoprosjekt. For å finne egen sannhet blir så utrolig lett navlebeskuende narcissisme.

Japan Sword KatanaMen det er noe sant i alt – og det puddinger er redd for er at en person skal anta autoritet over deres liv. Det er lite som trigger meg mer. Jeg er nok litt pudding jeg og.

Men jeg snakker om noe annet. Det jeg erfarer er at råd som serveres meg og andre “på tuppen av et sverd” har den bemerkelsesverdige egenskapen at dette ubehaget forsvinner. Dette gjør i realiteten rådet om til en utfordring. Tilstedeværelsen av “kriger-kraft” tilintetgjør det som føles kleint og erstatter det med en vitaliserende effekt.

Et råd er som et angrep på en annen person. Men et godt råd – en utfordring – angriper ikke noe essensielt i personen, men bare det usunne egoet. Og hvis vi skal snakke til det usunne egoet er det viktig å ikke bruke rustent sverd. Når vi forsøker å gi et råd til en annen person og blir usikker eller krumelure-formulerer oss langt inn i ingensteds-tåka så stimulerer vi den andre personens bitterhet og forsvar. Og dersom vi er en mann som gir råd til vår kvinne for å “fikse henne” så kan vi se langt etter positiv respons (men en feminin kvinne responderer svært godt på å bli dirigert med stø hånd).

Et råd som serveres som et sylskarpt og presist kutt med samuraisverd er derimot fantastisk å motta. Hvis du ikke er en pudding da. Eller har en lang og komplisert forhistorie med vedkommende (din familie er kanskje ikke det beste stedet å starte å trene på dette).

Selv elsker jeg å motta slike råd. Lengter etter det. Men få er de som gir det. Og så er det de som prøver seg, men bare projiserer sin egen skit over på meg. Slik jeg er så redd for å gjøre på andre. Det er faktisk en kunst dette.

Eksempel:

ikke slik: “Jeg hører du synes du er overvektig. Menneh….kan du ikke, du vet, begynne å se litt mindre TV, spise litt mindre godis… og, jeg vet ikke – jeg synes dette er litt vanskelig, men… – og jeg vet jo at tante Unni lager veldig god eplekake som er aller best med krem – men, du er jo liksom så lat. Du har alltid vært lat. Det er jo din egen feil, skjønner du ikke det? Kan du ikke bare starte på diett?”

men slik: “Slutt og syt om at du er for feit og start og tren!”

Jeg utfordrer deg til å finne et par nære venner og allierte til å trene på å kommunisere slik. Det er en mer maskulin form for kommunikasjon, så menn kan kanskje få mer ut av dette, men også kvinner trenger en velfungerende maskulinitet.

Og når du så har gitt råd så følger du rådet du gir selv.

Og det er det jeg nå skal gjøre. Jeg har gitt mange gode råd og tips de siste månedene synes jeg selv og det er på tide at jeg begynner å leve dem ut i større grad. Jeg er i en endringstid og mye skjer på innsiden. Jeg føler ikke at det er rett for meg å gi mandagstips i denne perioden.

Så nå blir det sommerferie fra mandagstipset. Det blir mer hvile og natur. Vi ses på andre siden! Kom deg ut din latsekk! :)

Hilsen Eivind,
med noen ekstra kilo rundt livet Winking smile

Mandagstipset #18: Bruk naturen for å finne ro

90% av mitt arbeid skjer foran en dataskjerm. I senere tid har jeg blitt stadig mer klar over hva det gjør med psyken og nervesystemet mitt.

Sivilisasjonen og teknologien preger oss.  Det krever enorm styrke for ikke å bli fanget av skyggesidene. Min påstand er at hvis du går dypt i deg selv vil du finne at store deler av ditt mediekonsum og bruk av sosiale medier dreier seg om en lengsel etter å bli elsket (valideringssøken) og en lengsel etter å bli distrahert fra det som er ubehagelig. Dette er ikke åpenbart når vi svømmer i det, men med en gang vi får ørlite avstand så er det vanskelig å slippe unna.

ro-i-naturenVi blir hele tiden dratt ut av oss selv og vi samler mye negativ energi i kroppen og sinnet vårt der vi fikler med mobilen, lengter etter e-poster og meldinger, vandrer blant stressede mennesker, reklameplakater, biler etc. Forleden lå jeg på sofaen og sank så godt inn i den som jeg kunne – og ble møtt med innsikten at det helt i grunnmuren av meg satt en grunntone av stress.

Så jeg dro til fjells i helga. Og kjenner meg helt annerledes. Jeg kjenner mer ro og i dag tidlig gikk min morgenmeditasjon unna på null komme svisj og jeg hadde minimalt med tanker. Det er lenge siden sist jeg hadde en slik meditasjon.

Naturen suger skitt ut av oss. Taoistene kaller denne skiten “bing chi” og det er vel de latinamerikanske sjamanene som kaller den “jucca” (korriger meg gjerne på dette – finner ikke mange Google-oppslag med disse stavemåtene). I den taoistiske filosofien sier de at naturen liker vår bing chi, men at den ikke hører hjemme i vår kropp. Vi er derfor godt tjent med å møte naturen og gi den vår bing chi.

Det finnes praksiser for å håndtere stress – eller bing chi – også når vi er midt i sivilisasjonen. Men det er i realiteten ingen reelle erstatninger for å være i naturen.

Hvis du er stresset, har behov for validering eller på annet vis er “ute av deg selv” så er derfor ukens tips å dra til skogs, til fjells eller til havs. Og gjerne “off the grid”. Jo mindre teknologi, jo mer helbredelse.

Det dreier seg ikke om å melde seg ut av samfunnet. Det dreier seg om å ha en kjerne av ro slik at vi kan bidra til det på best mulig vis.

Jeg planlegger masse natur i sommer. Padling, skogsturer etc. I kveld er det i kajakk. Jeg gleder meg.

Mandagstipset #17: Stå opp for deg selv i hverdagslige situasjoner (eller: Hvor faen blir det av suppa mi?)

Mandagstipsene mine er stort sett tekster basert på refleksjoner fra eget liv. Dagens høyst hverdagslige tips kommer på bakgrunn av et forsøk på å spise fiskesuppe på Cafe Skansen ved Akershus Festning forrige torsdag.

Bowl of homemade fish soup served with dark bread and dillJeg satt med min laptop og skrev på min forretningsplan for Conscious Webdesign. Samtidig forsøkte jeg å få oppmerksomhet fra en av de mange servitrisene. Det var mange kunder den kvelden og gruppene rundt de andre bordene krevde sin oppmerksomhet. Og kanskje var det fordi jeg var alene og med en laptop at jeg var usynlig for damene i rødt.

Ja, jeg kunne funnet en rasjonell forklaring på hvorfor jeg 30 minutter senere ikke hadde fått sørvis til tross for mange forsøk. Og jeg kunne i grunn bare gått, for jeg var ferdig med jobben jeg skulle gjøre. Men jeg var ikke fornøyd. Jeg var overhodet ikke det spøtt fornøyd! Og jeg hadde noe usagt med servitrisene. Jeg dro til side en og beskrev for henne hva jeg hadde opplevd og hvor misfornøyd jeg var med sørvisen. Servitrisen var svensk og beklaget seg på det sterkeste og takket for at jeg sa i fra. Kudos til henne!

En komplett hverdagslig episode, og jeg tenkte på hvor lett det ville være for meg å nedvurdere viktigheten av min egen opplevelse i en slik situasjon. Jeg kunne blitt langt “helligere” enn jeg egentlig er og latet som jeg ikke brydde meg. Men selvsagt bryr jeg meg.

Min påstand er at vi har en ukultur på å ikke stå opp for oss selv her til lands. I stedet for å gi uttrykk for hva vi ikke er fornøyde med ligger det den norske folkesjela nær å bli grinete og bare gå, som om vi ikke var viktige. I stedet for å si fra på stedet skriver vi kanskje en grinete anmeldelse på Internett i stedet. Eller et mandagstips på autentiskliv.no Open-mouthed smile Og så blir det heller kraftløs drittslenging enn potent grensesetting. Vi vokser så lite på dette! Vi forblir små i egne øyne og de som gir oss den dårlige opplevelsen lærer ikke! Det blir for blodfattig!

For det kjennes så kleint å ikke ta seg selv på alvor! Gjør det ikke?

Jeg tror grunnen til at vi stopper oss selv er at vi er redde for egen kraft. Redde for hva som kan skje når vi åpner døra til vår misnøye. For det er så mye der som har samlet seg opp over tid uten at vi har gitt utrykk for den. Er det ikke sant? Og jeg ønsker jo tross alt ikke å kjølhale jenta. Men jeg vil si fra. Hvordan kan jeg være potent nok til å sette grenser, men sivilisert nok til å levere en “ren” tilbakemelding? (en kompetanse som gjerne gjør at jeg tør å gi tilbakemeldingen i utgangspunktet)

I slike tilfeller kan ikke-voldelig kommunikasjon være en løsning. Metoden hjelper oss gi tydelig uttrykk for det vi føler og behovene vi har på en måte som er lett for mottaker å fordøye. Men dette er ikke et tips om ikke-voldelig kommunikasjon. Så jeg anbefaler heller at du leser mer om det her. (Det er også en kar som heter Knut Erik Tornaas som tilbyr kursing i dette temaet, om du er interessert)

Uansett – det er alltid mange gode og høyst rasjonelle grunner for å ikke si fra i hverdagslige situasjoner som denne. Men i det du velger å gå med uforetted sak forteller du deg selv at din opplevelse ikke betyr noe. Og det er en bedriten beskjed å sende til seg selv. Ikke rart det er så mange grinebitere på Internett!

Klag! Sett grenser! Få litt “blod” inn i livet. Inn i LIVET – altså, ansikt til ansikt med et medmenneske! Det er riktig deilig. Prøv Winking smile

Mandagstipset #16: Innse at du er mer knyttet til din identitet enn din lykke

Lykke er et populært tema. Mange snakker om å leve sin lidenskap, om å oppnå suksess og å bli selvrealiserte. Med alt dette pratet skulle jeg nesten tro at folk vil bli lykkelige. Men jeg har lært ett og annet om dette gjennom å studere meg selv gjennom eget indre arbeid og andre gjennom sosiale sirkler, coaching, workshop-fasilitering etc: De aller fleste som snakker om lykke lever et liv som leder vekk fra den.

Tragedy and comedy theater masksJeg er bevisst provoserende for å få deg til å tenke nå. Men spør deg selv hvordan lykke ser ut for ditt indre øye. Hva ser du? Ser du livet ditt slik det er i dag med masse luksus lagt til? Du er altså den samme, men livet ditt inneholder masse ferie, større hus, penger, vakre mennesker og bøttevis med heftig sex? Hvis det er det du ser så er det ikke eksistensiell lykke du er på vei mot, men økt komfort innenfor rammene av din eksisterende identitet.

Det er nettopp denne identiteten som avgjør hvor mye eksistensiell (spontan og uten årsak) lykkefølelse vi får oppleve i livet vårt. Å søke en slik dyp og vedvarende lykke uten å samtidig arbeide med å utvide vår identitet blir som å forsøke å komme seg til Stockholm uten å forlate Oslo.

Har du noen gang reflektert over hvorfor de fleste reelle gjennombrudd i menneskers liv skjer som følge av kriser? Der sitter Per i sin totalhavarerte bil. En gren penetrerer overkroppen hans og han føler ikke bena. Allerede der begynner identitesfølelsen å gå opp i liminga. Han må legge sin fotballkarriere på hylla og hans identitet må rekonstrueres i en ny form som kan romme krisen, dens årsaker og konsekvenser. Noen år senere innser kanskje Per at han er lykkeligere nå enn han var før ulykken. Så underlig, kan vi tenke. Men Pers utvidede identitet synes ikke det; den er altfor travel med å benytte seg av nyervervet empati og evne til samtale og mellommenneskelighet.

Mitt tips til deg denne uken er å studere om dine aktiviteter er viet primært til å forsterke din eksisterende identitetsfølelse.* I så fall er det ok; vi trenger vår identitet. Den skaper en stabil psykologisk ramme. Men innse at økningen av reell og dyptgående lykkefølelse innenfor parametrene av vår nåværende identitet ikke skjer forbi det punktet der den har blitt solid nok til å fungere som grunnmur for vårt eget liv (grunnleggende psykologisk modenhet).

Isolated Budha statueFokus på identitet er fokus på avstand. Og selv om du vil finne grunnleggende psykologisk autonomitet der, vil du ikke finne lykke. Ikke bare vil du ikke finne lykke, du vil over tid bidra negativt til din omverden. Og kanskje vil du på veien bli en dyktig skuespiller som mestrer kunsten å overbevise andre om at du har skapt et lykkelig liv for deg selv. Men du lyver. Bare spør Buddha.

Det er rart med lykken – først når man kan unnvære den, så kommer den. – Olav Duun

La oss være ærlige med oss selv. Sier vi at vi søker lykke så må vi også vie oss til den skumle praksisen å dø for vår eksisterende identitet igjen og igjen og igjen… Det er rett og slett ikke bra nok å bare bake hjerteformede, rosa muffins.

Noen punkter for å utbrodere/nyansere det jeg sier over:

  1. Eksistensiell lykke, slik jeg ser det, er altså et resultat av mindre avstandsfølelse til vår omverden. Når denne avstanden minker vil vi oppleve mer lykke. Men vi vil også kjenne andres lidelse som vår egen. Med andre ord – et fullt ut lykkelig liv er helt umulig og det vil være mer hensiktsmessig å fokusere på å utvikle et åpent hjerte.
  2. Jeg mener overhodet ikke å si med denne artikkelen at det er noe galt med bil, penger, sex. Dette er ikke en moraliseringstekst og jeg skulle gjerne svømme i de tingene selv. Hva er vel bedre? Men hvis vi tror at de vil bringe oss grunnleggende lykke så har vi allerede tapt, både som individ og som art.
  3. Alternativbevegelsen har mislykkets fordi den hjelper individer å bygge identitet rundt jakten på lykke. Når den identiteten først er på plass vil lykken aldri komme før identiteten rundt jakten går i oppløsning.

Ok – det var heftige saker denne uka. Lykke til, venner (no pun intended Winking smile)! Denne veien går vi sammen.

* For å finne et eksempel på galskapen som mange mennesker ender opp med når de taper seg i identitet og helt glemmer egen livsglede, kan du gå til kommentarfeltet på en hvilken som helst norsk nettavis.

Mandagstipset #15: Lær av dine triggere

Hva er en trigger? Det er en rød knapp i vår psyke/vårt nervesystem som, når trykket på, utløser ukontrollerte reaksjonsmønstre. Vi kan bli irrasjonelle, sinte, triste, frosne etc. I alle tilfeller innebærer triggeren et tap av selvkontroll. Underbevisste programmeringer/traumer overtar i større eller mindre grad.

43283For meg har en av mine største triggere alltid vært å bli kritisert for å gjøre noe feil. Med tiden forstod jeg at jeg var perfeksjonist og at jeg har kjøpt et trossystem som sier at dersom jeg ikke gjør ting perfekt er jeg ikke verdt å elske.

Jeg har lært meg å relatere til denne sårbarheten i meg selv med større grad av kjærlighet. Ved å åpent innrømme at jeg er redd for å være verdiløs hvis jeg ikke er perfekt så har jeg blitt mye mildere mot denne delen i meg selv. Jeg lar meg i stadig mindre grad styre av den.

Som med det meste som har med visdom og livsmestring å gjøre så forstår mange dette prinsippet om triggere intellektuelt. Men få lever det i hverdagen.

Så dette er en oppfordring til å ha “beginner’s mind” og anta at du faktisk ofte velger å ikke lære av dine triggere. Ikke bare velger du å ikke lære av dem, du velger å tro blindt på dem. Du velger å tro at når du ikke liker noen så er det fordi de faktisk er så bedritne som triggeren din skal ha det til. Og du hopper stadig i skyttergravene for å forsvare din sannhet – min min min min MIN. Og du gjør det fordi du er arrogant og ikke egentlig forstår dette prinsippet om triggere.

Sure, jeg kan ta feil og da beklager jeg. Men min erfaring tilsier at de aller fleste av oss er slik. Så kanskje også du? Vi er alle i samme båt her.

Denne uken ber jeg deg se på hvilke handlingsmønstre og personer som provoserer deg mest. Trekk pusten dypt og se deg selv i speilet. Hva kommuniserer det til deg?

Kanskje blir du lynende forbannet over folk som sniker i køen? Speilet kan avsløre at du er så opphengt i regler at du ikke klarer å leve fritt, at spontanitet har forsvunnet helt fra livet ditt og at du alltid er redd for å tråkke utenfor boksen.

Kanskje blir du provosert av folk som drikker seg spyfulle hver helg? Speilet kan avsløre at du forakter deres tilsynelatende mangel på selvkontroll fordi du selv har en avhengighet som du ikke har anerkjent og tilgitt deg selv for.

Kanskje blir du trigget av at foreldrene dine/partneren din vil vite hvor du er hele tiden? Speilet kan avsløre at du føler deg uten retning, selvstyre og stabilitet i eget liv så spørsmålet om hvor du er blir så nært at du ikke klarer å se at det og er kjærlighet i deres ønske.

Triggere er veivisere til vår egen skygge. Kan du ønske dem velkommen? Lykke til!

PS! Vit at det er mulig å være kritisk til andre mennesker uten at det dreier seg om en trigger. Triggere er distinkte fra preferanser i det at de tar kontroll over deg. Har du f.eks en preferanse for folk som ikke sniker i køen kan du uttrykke det uten å miste deg selv i prosessen.

Mandagstipset #14: Persona vs karakter

Hvor i oss selv går vi når vi skal lete etter svar på hvordan vi skal møte verden og livet? De fleste av oss går til ting vi har blitt fortalt, tillærte sosiale strategier og nedarvete sannheter. I dette indre landskapet dreier livet vårt seg om å tilpasse oss en virkelighet som andre mennesker har definert. Dette stedet kalles persona og er skallet vi legger rundt vårt autentiske selv for å beskytte oss mot smerte.

eivind-maskeEn klassiker i selvutviklingsverdenen er “How to win friends and influence people” av Andrew Carnegie. Det er en bok jeg satt pris på, men som jeg husker primært som en samling sosiale strategier. Snakk sånn og smil bredt og gjør det og det – så blir jeg vellykket. Det skal en svært oppegående person til for ikke å bruke en slik bok til å skape nye sannheter om hvordan jeg skal oppføre meg.

Hvorfor er dette viktig? Fordi hver ny definisjon på hvem jeg skal være som jeg installerer i min indre programvare skaper en blokkering der min livskraft ikke kan bevege seg. “Andrew Carnegie sier det er bra å smile. Men jeg er lei mei. Jeg orker ikke smile nå. Men Andrew sier at jeg bør det så da gjør jeg vel det. Men faen, jeg vil ikke. Mindfuck, gah!”.

Stephen Covey, en annen guru i suksessliterattur-verdenen, har kritisert “bransjen” for å være altfor fokusert på å undervise metoder for å bygge denne personaen. Han er langt mer opptatt av karakter og det elsker jeg ham for. Karakter er noe langt mer grunnleggende og essensielt. Karakter er å gjøre det rette når det gjør vondt. Det er å støtte en venn i nød. Det er å si den sannheten som må sies, selv om den utsetter meg for represalier fra andre. Karakterbaserte handlinger passer ikke nødvendigvis med den ytre definisjonen på suksess. Men følelsen av å leve i tråd med noe dypere i oss selv er sann indre suksess.

I forrige ukes mandagstips beskrev jeg viktigheten av å tillate livets bevegelse. Jeg brukte et eksempel der jeg snakket med en flott kvinne selv om jeg følte meg liten og redd akkurat da. Hvor gikk jeg for å hente styrke? Persona eller karakter? Hvor i deg selv går du? Sier jeg til kvinnen at hun er vakker fordi det lever opp til en suksessformel jeg har og fordi jeg vil se bra ut for vennene mine (persona)? Eller sier jeg det fordi det ganske enkelt er sant for meg i dette øyeblikket og det gleder meg å dele det (karakter)?

Ordet persona kommer fra latinsk og betyr ‘skuespillermaske’. Denne masken utviklet vi som en forsvarsmekanisme mot en verden som var langt fra ideell. Vi har mye å takke den for – vi har overlevd på grunn av den, men skal vi bli virkelig lykkelige og modne mennesker må vi vokse fra den. For når vi lever i grepet av en forsvarsmekanisme så er det umulig å oppleve lykke.

Så tipset mitt til deg i dag er å bli bevisst på hvor du kommer fra i det du tar valg i livet, persona eller karakter. Stephen Covey’s bok 7 habits of highly successful people er et svært godt utgangspunkt for å forstå denne distinksjonen bedre.

Mandagstipset #13: Livets bevegelse er viktigere enn dets innhold

Ofte setter jeg min opplevelse av livet i sammenheng med dets innhold. Dette gjør at jeg ofte misforstår meg selv.

flirting-womanLa meg gjøre det tydelig med et eksempel: For et par dager siden satt jeg og jobbet på en kafe og kjente meg frosset og innesperret i meg selv. Jeg var i mamma-såret mitt og kjente meg liten og engstelig. En ursexy kvinne jobbet der. Hun var 100% kvinne: Deilige former, nydelig ansikt, fyldige lepper, flott utstråling. I min tilstand var det ikke mye jeg hadde å tilby henne. Likevel gikk jeg bort til henne og fortalte at jeg synes hun var dritflott. Hun lysnet opp, energi fylte kroppen min og min indre tilstand endret seg fullstendig. Jeg følte meg som en sterk mann med overflod og skaperkraft. Vi fikk begge en bedre dag.

Der og da er det lett for meg å konkludere med at hemmeligheten for å føle meg vel er å fortelle kvinner hvor flotte de er. Men det er i beste fall en delvis sannhet.

Det er ikke livets innhold som preger oss så mye som det er livets bevegelse. Når vi følger den kreative skaperkraften som fyller oss så kjenner vi oss levende. Velger jeg derimot å kvele den med gamle trossystemer (“jeg har ingenting å tilby”, “hun liker ikke meg” etc) og vaner (kollapse inn i meg selv) så visner jeg. Denne livskraften som vil eksplodere inn i verden kræsjer mot en vegg av overbevisende ikke-sannheter og stivner i meg. Dette gjør vondt. Jeg dør litt på innsiden.

Når jeg stoler på at Gud/en høyere bevissthet/mitt autentisk selv vet bedre enn min ego-krampe åpner blokkeringer seg i meg og energi frigis. Det bobler i meg og jeg kjenner meg levende. Livskraften får strømme. Ikke fordi jeg sa til en kvinne at hun er vakker. Men fordi jeg lot livskraften strømme. Det var bare den formen den valgte akkurat da.

Hvis jeg trodde det var annerledes kunne jeg nå løpe rundt og fortelle kvinner at de er flotte for å kjenne meg vel på innsiden. Jeg ville nok fått mye glede av det, men på ett eller annet vis ville det også kjennes tomt i den grad det bare er en mekanisk øvelse i å bryte min komfortsone. Det autentiske selvet kan ikke mekaniseres, men er ferskvare i hvert øyeblikk.

Et annet eksempel kan være hvis jeg mister meditasjonspraksisen min en morgen og senere samme dag kjenner meg dau, deppa eller psykologisk ustabil. Jeg får her en mulighet til koble manglende meditasjon til en tilstand av å være deppa eller ko-ko. Dette var et problem for meg i midten av 20-årene. Da var jeg så grunnleggende engstelig at dersom jeg ikke mediterte så var jeg redd for å forlate hjemmet mitt. Jeg var blitt så opphengt i formen på min meditasjonspraksis at jeg tilegnet mangel på den svært negativ placebo-effekt. Ved å se min meditasjonspraksis som innhold i stedet for en hjerteåpnende bevegelse i retning av det guddommelige/mitt autentiske selv gjorde jeg den om til et fengsel.

Hvis dette fremdeles er uklart så kan du kanskje huske tilbake til en fest som etter alle øyemål skulle ha vært bra. Men fordi du holdt tilbake noen ting som var viktige for deg så kom du hjem med en følelse av å ha hatt en vanskelig og ubehagelig opplevelse. Festen var god, men siden du kvalte ditt livs bevegelse var din opplevelse det ikke.

Vi har mye å tjene på å forstå at livets bevegelse er viktigere enn dets innhold. Kun da vil vi ha bevissthet til å velge innhold som understøtter bevegelsen.

Mandagstipset #12: Kutt ut porno fra livet ditt

I dag er jeg sliten etter å ha vært en uke på tantra-kurs i Sverige først og deretter holdt det intense helgeversktedet “Arketypenes hemmeligheter” nå helga som var. Jeg vil derfor la en annen snakke for meg.

Konklusjon: Porno er noe dritt og ødelegger deg. Fjern det fra livet ditt. Selv har jeg ikke sett porno på flere år og jeg savner det ikke overhodet. [UNFILTERED GUY SPEAK]Spørsmålet en mann da trolig stiller seg er: Hvordan skal jeg masturbere uten porno? Selv ser jeg ofte på bilder av lettkledde damer (ikke nakne, det beveger seg for mye i retning av porno). Men aller best er det å bli kåt på å ta på deg selv, gjøre sensuelle ting. Jo mer fristilt du blir fra visuell stimuli for å bli kåt nok til å masturbere, jo bedre vil ditt (sex)liv bli.[/UNFILTERED GUY SPEAK]

Mandagstipset #11: Planlegg din bruk av sosiale medier for å øke din livskvalitet

facebook-todolistSosiale medier er en fantastisk ressurs for nettverking, markedsføring, informasjonsformidling, egenuttrykk og demokratisering. Og det er en snikende trussel som kan gjøre enhver oppegående person til slave av et “like”. Jeg har definitivt tapt meg selv mang en gang inn i valideringskarusellen som kverner på Facebook.

Jeg vet selv hvor lett det er å bli hekta, primært på Facebook, men også på andre ting som f.eks Twitter. Jeg vet hvordan det er å kjenne pulsen øke når jeg logger meg på Facebook og sultent lengte etter de røde flekkene som forteller meg at jeg har fått meldinger eller likes. Og det er ikke til å komme bort fra at jo mer jeg sjekker eller legger ut statusoppdateringer for å få positiv tilbakemelding, jo ulykkeligere blir jeg. Facebook blir måten jeg forsterker løgnen om separasjon og overbeviser meg om at jeg trenger andres bekreftelse for å være OK.

Alt dette er kompliserende faktorer for et verktøy og kommunikasjonskanal som er viktig for meg. Det er for mye som er bra med Facebook til at jeg er villig til å gi det slipp. Slik er det nok i stor grad også for deg.

Svaret for meg er å planlegge min Facebook-bruk. Jeg er normalt inne kun en gang om dagen og jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg er der. Slik har jeg erfart hvordan jeg kan slippe fri fra den nedadgående spiralen av å lengte etter bekreftelse og bli slave av lengselen. Når jeg kommer på en ting jeg trenger å gjøre på Facebook setter jeg det på lista for neste dags besøk. Kun i ekstreme tilfeller er det akutt – og da gir jeg meg selv en kald dusj etterpå (bokstavelig talt), for å minne meg på at det er viktig for meg å ta dette alvorlig. Slik kan jeg håndtere avhengighetssymptomer.

Kanskje er ikke dette et problem for deg. Vi er alle forskjellige og kanskje har du mestret din relasjon til Facebook. Men sannsynligvis er du i større eller mindre grad preget av denne lengselen og avhengigheten selv. Kanskje vandrer du rundt og tenker på Facebook-oppdateringer du skal skrive. Det har jeg gjort mye. “Å, som de vil elske meg for den!”

Slik mange av oss bruker Facebook blir det en måte å bortplassere ansvaret for å elske oss selv til andre mennesker. Det kjennes ikke godt for menneskesjelen. Men kanskje er det slik også for deg at hvis du planlegger din Facebook-bruk så vil du få en indre ro i vissheten om at du får sjekket Facebook snart nok, men ikke akkurat nå.

Prøv og sjekk om ikke også du får et bedre liv på denne måten. Lykke til!

Mandagstipset #10: Snakk *om* andre slik du snakker *til* dem

Det jeg skal skrive om i dag kan utgjøre forskjellen mellom troen på det gode i mennesket og kynisme, mellom medmenneskelighet og paranoia, mellom kraft og frykt, mellom harmoni og emosjonelt drama. Jeg vil gå så langt som å si at dersom du ikke etterlever dette tipset vil du få et ulykkelig liv.

Rådet er enkelt – snakk om andre mennesker på samme måte som du snakker til dem. Med andre ord, hvis Per snakker til Siri om Kari så velger Per å si bare de tingene om Kari som han også har mot og evne til å si til Kari.

Når dette rådet brytes er det som oftest ved at Per snakker stygt om Kari uten at han har baller til å gi en klar tilbakemelding direkte til henne. Men det kan også komme til uttrykk gjennom at Per roser Kari opp i skyene, uten at han tør å si hvor flott eller bra han synes hun er til hennes ansikt.

Hvis Per liker Kari, men bare tør å si det til Siri så er det dumt, men ikke alvorlig for andre enn han selv. Han fratar seg gleden av å kjenne det livsbejaende og blodbrusende i å gi et realt kompliment. Han risikerer å skape seg et verdensbilde der han ikke er populær eller attraktiv. Han tilbakeholder gaven seg fra Kari. Han mister vitaliteten som ligger i å gi en skikkelig fin tilbakemelding til en annen persons ansikt. Men utover å snyte verden og Kari for gaven hans autentisk selv representerer gjør han ikke så mye skade.

Men hvis han snakker dritt om Kari er saken i mine øyne langt verre.

Jeg er en person som ikke gidder bullshit lenger så jeg legger ikke to fingre i mellom – hvis du snakker dritt om andre fordi du er for feig til å være autentisk i møte med vedkommende sementerer du din rolle som et offer som skylder på andre fordi du ikke er voksen nok til å ta ansvar for eget liv.

eat-wordsSå dette er viktig: Skal vi snakke kritisk om andre så må vi vite med hundre prosent sikkerhet at det vi sier er noe vi har mot til å si til vedkommendes ansikt. Hvis ikke kaster vi vår kraft, integritet og store av deler av det som er fint i oss rett på dynga. Fortsetter vi langt nok ned den leia så får vi det kanskje aldri tilbake.

Kanskje var jeg en person som går på kafé med “venner” for å slenge dritt om andre. Når jeg gjør det så kicker en allmennmenneskelig mekanisme inn, kall den gjerne karma. Den får meg til å tro at fordi jeg snakker dritt om andre, så gjør andre det samme. Plutselig er bøtteballetten i gang og jeg sitter på kafeen og snakker dritt om andre fordi jeg tror de snakker dritt om meg, og så snakker de dritt om meg fordi de tror…og så videre og så videre. Jeg har blitt en hykler som tenker at andre mennesker er dårlige, men glemmer helt at grunnen til at jeg ser mørkt på ting er at jeg er et rasshøl.

Vær et godt, kjærlig og kraftfullt menneske som bidrar positivt til sine medmennesker ved å være konsekvent i sine uttalelser både om dem og til dem. Det gjelder ikke bare venner, kolleger og familie, men enhver person din bevissthet hviler på, f.eks en person på TV. Legg merke til hvor ofte en slik regel får deg til å spise dine ord. Vit at de ordene du spiser er god næring for sjela. Måtte du forspise deg på ord som var ment for å sverte andre mennesker.

Livet ditt vil bli bedre og det vil verden også bli. Lykke til!