Senterungdommens Sandra Borch om menn og voldtekt

Jeg har gjennom de senere års opplevelser blitt konfrontert med den smertefulle innsikten at altfor mange kvinner er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg har sett deres dype raseri og deres enorme sårbarhet i ritualer designet for at de skal kunne helbrede sine seksuelle traumer og det har gjort inntrykk på meg. Det gjorde også inntrykk på meg da jeg ble vitne til et angrep på en kvinne på åpen gate i Oslo og jeg satt med henne og mange andre fine folk til ambulansen kom. Andelen kvinner som blir utsatt for et seksuelt overgrep i løpet av sitt liv er altfor stor.

Disse opplevelsene til tross – når jeg i dag leser i Dagbladet at leder for Senterungdommen Sandra Borch ønsker å legge bevisbyrden for at en voldtekt ikke har skjedd på mannen så reagerer jeg med vantro. Hun ønsker altså, for å bekjempe problemet voldtekt, å oppheve det mest grunnleggende rettsprinsippet vi har: at et menneske er uskyldig til det motsatte er bevist.

sandra-borchJeg antar at Sandra Borch er bekymret for at voldtektsofre ikke skal få oppreisning gjennom rettsaparatet. Men ut fra hennes uttalelse må jeg også anta at hun ser på alle voldtektsanmeldelser som sannferdige. Det er imidlertid ikke tilfelle; mye tyder på at rundt en tredel av anmeldelsene er falske. I en artikkel på den svenske siden Second Opinion kan vi lese følgende uttalelse fra Stockholm-politiet:

Det är svårt att få fram en exakt bild över de faktiska våldtäkterna, och det finns ett stort mörkertal i anmälningsstatistiken. Många av anmälningarna är antagligen inte ens våldtäkter, säger Thomas Sjödin, polisinspektör vid Citypolisen i Stockholm.

Det kan handla om en tredjedel av anmälningarna. Om det inte är ett brott så finns det inte mycket att rubricera det som. Många kanske anmäler det som våldtäkt för att skydda sig själva.



Personerna i fråga kan enligt Thomas Sjödin haft sex frivilligt men anmält det som våldtäkt i efterhand. Han varnar att statistiken inte alltid går att luta sig mot.

Og studier som denne i American Chronicle bekrefter det store antallet falske anklager. Dessuten har jeg personlige venner som har blitt utsatt for falske anklager. Dette skjer og det skjer ofte.

Politisk naivitet

På et vis beundrer jeg Sandra Borch for å tørre å komme med en så brennbar uttalelse. Hun er modig. Men hun er også forvirret. For hun er villig til å oppheve menneskerettigheter for én gruppe for å beskytte en annen. Og det skal være liten tvil om hvilken gruppe hun sympatiserer med. Jeg ser i artikkelen at hun anerkjenner at det er et sensitivt tema, men forslaget står likefullt ved lag.

Det går dessverre en rød tråd gjennom uttalelser og lovforslag til feministisk motiverte politikere, enten de heter Inga Marte Thorkildsen eller Sandra Borch: De er uendelig naive. Tror Borch virkelig at en slik lovendring ikke vil misbrukes av kvinner som finner det beleilig? Har hun virkelig så stor tro på alle kvinners generelle etiske kompass og høyverdige menneskelige oppførsel? I min verden er det ingenting som tyder på at det er signifikant fler tvilsomme menn enn det er tvilsomme kvinner. Hvorfor er det slik at likestilling og likhet er et ideal blant disse kvinnene når det gavner kvinner, men at de samtidig på merkverdig vis er villig til å forkaste idealet – når det gavner kvinner?

Ettersom stadig mer forskning om falske voldtektsanmeldelser kommer for dagen kan vi med stadig større sikkerhet konkludere med at Sandra Borchs forslag vil føre til at store mengder menn blir uskyldig dømt for voldtekt. I praksis betyr det at en kvinne kan manipulere/true sin mann i vanskelige og konfliktfylte parforhold, med hele rettsapparatet i ryggen. Mannen blir rettsløs; han er nesten garantert sin straff når konen blir tilstrekkelig presset/lei ham og ønsker en enkel vei ut (selvfølgelig får hun foreldrerett for ungene). At dette er uproblematisk for Sandra Borch taler høyt om en kvinne som fremdeles holder fast i mann som overgriper og kvinne som offer dikotomien – et bilde som på ingen måte gjenspeiler virkeligheten (eksempelvis viser denne engelske undersøkelsen at 40% av ofre for partnervold er menn og denne norske undersøkelsen at mannen er offer i majoriteten av tilfellene i yngre aldersgrupper).

Gjeninnføring av initieringsriter

Voldtekt er et stort og trist samfunnsproblem. Og i motsetning til hva den politisk korrekte oppfatningen skal ha det til er mange av ofrene menn (mon tro om de ville fått samme rettigheter som kvinnelige ofre i Sandra Borchs nye rettsstat; det er noe uklart for meg fra artikkelen).

Politikere vil alltid tro at samfunnsproblemer kan løses med lover: Har du en hammer så leter du etter en spiker. Men dette problemet er ikke av lovmessig art – det er av psykologisk og sjelelig art. En mann (eller kvinne) som voldtar slutter ikke fordi det ikke er lov – det er krefter i dem som ikke bryr seg om lover.

Mitt svar, som det er i så mange sammenhenger, er å gjeninnføre initieringsriter i samfunnet. En gutt som ikke rituelt blir vist sin egen maktesløshet vil ende opp med å misbruke makt (sitat Richard Rohr). Ved å initieres blir en gutt trygg i sin viten om at han er blitt mann og blir kraftfull, ydmyk og en dedikert beskytter og tjener av samfunnet. Når gutter vokser opp uten en stor visjon og inspirerende forbilder så løper samfunnet en stor risiko. Finn deg et pasjonert og flott, inspirerende, voksent menneske og du har funnet et menneske som brenner for noe større enn seg selv og som har hatt gode rollemodeller på veien.

Initieringsriter vil nok ikke innføres kollektivt med det første, og gud forby om de skulle designes av dagens politikere. Det er altfor mye kjøtt og blod og kjønn i slike ritualer og de ville kanskje, i vår humanistiske kontekst, ses på som overgrep (selv om moderne initieringsriter er langt mindre brutale enn de var i stammesamfunn). Dessuten – hvem skulle initiert de unge? Dessverre har vi ikke mange eldre vise menn og kvinner i samfunnet vårt lenger; alderdom er ikke noe positivt i vår kulturelle kontekst.

Likefullt er det med menneskesinnet og sjelen vi må begynne hvis vi skal komme voldtektsproblemet til livs. Og vi må begynne i det små – politikere vil aldri løse dette problemet (men vil nok fortsette å komme med groteske forslag i sin naive tro på at de kan det).

PS! Er du en mann som søker initiering anbefaler jeg Mankind Project som et startpunkt.

Men du er jo også feminist, Eivind!

Samtaler med en ung kvinne om kvinnefrigjøring, feminisme og menn

Introduksjon

Noen av mine kritikere tror visst at alle mine tanker og tekster utvikles i en slags mannlig boble og at ingen kvinner har innflytelse på prosessen. Det er naturlig nok ikke riktig. Jeg er ikke en macho pappfigur som vil tilbake til en svunnen John Wayne-tid. Langt derifra. Jeg vil nok tjene min tilmålte tid som fanden på veggen for kjønnsforvirrede sjeler i månedene og årene som kommer, men visjonen for denne bloggen er faktisk å bygge broer mellom menn og kvinner. Problemet for mine kritikere er bare at de hater måten jeg ønsker å gjøre det på.

Noen tenker åpenbart at jeg er mot kvinnefrigjøring og at jeg ikke er på kvinners lag. Men jeg er for kvinnefrigjøring, akkurat som jeg er for mannefrigjøring. Jeg er derimot av den oppfatning at den ideologiske feminismen og likestillingskampen som rir landet vårt er mot kvinnefrigjøring (når ordet blir brukt i rette forstand). Den er ikke bare mot kvinnefrigjøring, den er mot generell frigjøring, glede, lykke og kjærlighet. Finn en mann eller kvinne som jobber med likestilling og ideologisk feminisme og jeg skal vise deg en person som er ille tilpass i egen kropp og eget kjønn og som utviser svært mange tegn på å være ulykkelig. De er fanget mer enn de er frigjorte. (De som betviler disse ord står fri til å gjenoppfriske sine Hjernevask-minner. Får du inntrykk av at de norske kjønnsforskerne i denne serien er vitale og livsbejaende individer?)

Det er selvsagt denne oppfatning som mine kritikere vil mislike meg for. Jeg forstår det godt; hvis jeg hadde bygget hele min identitet på ideen om at kvinner er ofre og menn er overgripere og at det har vært sånn siden tidenes morgen så hadde også jeg blitt hissig hvis noen hevdet at menn og kvinner i alle år har, på sine begrensede måter, sammen gjort sitt beste for å overleve i en utfordrende verden.

For å understreke dette poenget – at menn og kvinner jobber best sammen og ikke mot hverandre – ønsker jeg i større og større grad fremover å være i direkte dialog med kvinner. Jeg vil intervjue og samtale med kvinner i alle aldre som er lei av likestillingskampen slik den kjempes i dag og som er klare for å gå videre;  dem er det mange av der ute. Denne gang intervjuer jeg en ung venninne av meg, Cecilia Jayer. Forleden overrasket hun meg med følgende utsagn “Du er også feminist, Eivind!” og det opplevde jeg såpass spennende at jeg velger å bruke det som springbrett for denne serien med samtaler.

Jeg traff henne på Sky Bar i toppen av Oslo Plaza og diskuterte disse temaene med utsikt over en Oslo by som skimret i November-mørket.

Om Cecilia Jayer

Cecilia Jayer er 24 år gammel, jobber i en helsekostforretning på Majorstua og er født og oppvokst i Oslo. For ca 4 år siden ble hun interessert i selvutvikling, ernæring og hvordan leve et lykkelig liv. For ett år siden ble hun enda mer interessert i kommunikasjon, seksualitet og dynamikken mellom mann og kvinne.

Det var på den tiden at vi begynte å treffe hverandre på arrangementer i Oslo og siden høsten 2011 har hun vært en av de mest aktive deltakerne på våre events i Authentic World Norway.

Slik har vi blitt venner og på spørsmålet om hva hun setter mest pris på ved vårt vennskap svarer hun: “Jeg liker å tilbringe tid med en mann som eier seg selv og snakker rett fra ballene sine uansett om vi er på fest, på kino eller går tur i skogen.” (takk, Cecilia)

Tidlige feministiske år

Føler du deg hjemme i feminismens og medienes dekning av kjønn og likestilling?

Nei. Men jeg gjorde det før. Da jeg var 16 år gammel hørte jeg et inspirerende feministisk foredrag og ble grepet. Det var noe med stemningen der og jeg ble litt tatt av bølgen. Jeg husker kvinnegruppen Ottar hadde en stand der og jeg kjøpte bladet deres. Det var noe godt med å tro på disse enkle svarene. Det var deilig å få lov til å føle meg som offer. Men det var og en styrke i det – vi var som en gjeng sterke kvinner som ikke lot oss tråkke på.

Hva var det foredragsholderen sa som fanget deg?

Hun kom med masse statistikk. Jeg husker ikke detaljene, men det var masse tall som fikk meg til å tenke at kvinner ble urettferdig behandlet. I dag så ser jeg at hun så statistikken gjennom sitt feministfilter og jeg tror ikke lenger at tallene er så svart-hvitt som hun skulle ha det til.

Farvel til feminismen

Hva fikk deg til å endre mening om feminismen?

Jeg hadde en ekstremt feministisk venninne i en periode. I starten av vårt vennskap snakket vi mye om disse tingene, men over tid begynte jeg å se at hun aldri vokste. Hun var helt låst. Jeg begynte å se at hun var ulykkelig. Det var da jeg begynte å forstå at det er viktigere å være glad enn å ha rett. Samtidig møtte jeg mange flotte menn som overhodet ikke passet med det stereotype bildet av menn jeg hadde. Det var ikke mulig å beholde mine meninger i møte med en virkelighet som viste meg helt andre ting.

I denne perioden begynte jeg å føle at feminismen jeg ble eksponert for var “gammeldags”. Det var som om den var gått ut på dato.

Hva skjedde så?

Jeg gikk mye på selvhjelpskurs i en periode og opplevde at de fleste som deltok der var kvinner. Jeg opplevde kvinnene der som maskuline. Så begynte jeg å gå på seminarer om seksualitet og der var det en overvekt av menn. Disse mennene begynte å endre livet mitt.

Jeg møtte flere og flere gode menn – og etterhvert så begynte jeg å treffe flotte, feminine kvinner som ikke var feminister og som ikke så på seg selv som ofre. I ettertid tenker jeg at det var møtet med alle disse mennene som var nøkkelen til at jeg kunne treffe disse flotte kvinnene.

Feministvenninnen min fortsatte å svartmale menn. Selv når hun traff en flott mann og ikke kunne finne noe negativt å si om han, så var han mann – så det var noe galt med han per definisjon. Jeg reagerte sterkt på dette. Jeg kjente at jeg var ferdig med feminismen.

En ny feminisme

Da vi tilbragte tid sammen nå nylig overrasket du meg med å si “Men du er jo også feminist, Eivind” midt i en samtale om kjønn, likestilling og maskulin-feminin polaritet. Hva mente du egentlig?

Vel, hvis jeg skal være litt personlig så føler jeg meg alltid fri til å være kvinne når jeg er sammen med deg. Jeg slipper å følge en oppskrift og føler meg fri. Særlig når du snakker om menn som tar tilbake kraften. Jeg liker det. Når menn tar tilbake kraften så får jeg som kvinne lov til å slippe kontrollen og utfolde meg som kvinne. Jeg får love til å være mer “flytende”. Tradisjonelle feminister vil kanskje mislike det, men jeg liker det. Du var en av mennene som hjalp meg til å se på kjønnene med nye øyne og som hjalp meg til å slappe av inn i min kvinnelighet. Og siden du har hjulpet meg å bli mer glad i min kvinnelighet vil jeg kalle deg feminist – i ordets rette forstand.

Så her må det være er noe med min “feminisme” som er annerledes enn den du beskrev over?

Ja, det finnes en feminisme som ikke anerkjenner at kvinner er feminine vesener. Disse feministene klarer ikke å godta at det er en forskjell på menn og kvinner, maskulinitet og femininitet. Jeg ser at de ofte er sinte, lei seg og frustrerte. De føler seg urettferdig behandlet, på en måte de ikke har kontroll over. Jeg ser at de er sinte, men det er et sinne som spiser dem opp innvendig. De kan ofte være stygge mot menn der og da og så gråter de i ensomhet etterpå.

Men jeg må si…det er noe med at kvinner må være så maskuline på jobb i dag. Det blir lett å identifisere seg med karriere og når kvinner kommer hjem styrer hun og er kontrollfreak. Kanskje nettopp fordi mannen er for feminin eller snill.

Det fungerer ikke slik det er nå.

Veien fremover

Hva mener du må endre seg?

Jeg tror ikke det betyr så mye hvem som begynner å endre seg. Kvinner kan begynne slappe av inn i sin feminine essens, begynne å overgi seg mer for livet og for mannen. Hun kan bevisst dyrke frem sin femininitet og oppleve hvor godt det kjennes – og at menn vil la seg inspirere og møte henne der. Eventuelt kan mannen begynne å ta styring i livet og finne kraften sin igjen, i livet og i relasjon med kvinner. Begge deler vil hjelpe.

Har du en beskjed til dine feministiske søstre der ute?

Ja, jeg vil si at jeg forstår at de er sinte og provoserte, men jeg vil oppfordre dem til å vurdere om perspektivene deres tjener dem. Jeg regner med at de vil si at kvinneundertrykking er et faktum, men så lenge de tror på det er livet deres styrt av ytre omstendigheter. De må finne den feminine kraften i seg selv som er uavhengig av ytre omstendigheter. Så vil jeg si til dem “Er det viktigere for deg å være sint og feminist enn å være lykkelig og samarbeide med menn?”

Konklusjon

Jeg vil takke Cecilia for at hun stilte opp så sporty på kort varsel for mitt første intervju. Hennes meninger er åpenbart av en helt annen type enn de vi er vant til å se i mediene. De fleste kvinner jeg diskuterer disse tingene med har meninger som likner dette, sikkert mye fordi jeg trekkes mer mot disse kvinnene enn kvinner som er negativt innstilt til menn. Det er derfor alltid en pussig opplevelse for meg når kvinner kritiserer mitt arbeid og gir inntrykk av at de snakker på vegne av alle kvinner. Det gjør de åpenbart ikke – og det faktum at de tror det er et trist bevis på graden av virkelighetsfornektelse, konformitetskrav og manipulasjon av fakta denne ideologiske galoppen fører til.

Jeg ser frem til å snakke mer med kvinner i tiden som kommer om kjønn, likestilling, og maskulin-feminin dynamikk. Kjenner du noen jeg bør snakke med? Kontakt meg.

Hilsen Eivind

Gjesteartikkel av psykiater Dag Furuholmen: Mor som dommer

Dag Furuholmen er psykiater og grunnlegger av kursserien “Menn som vil videre” sammen med Eirik Balavoine. Han har skrevet en kronikk med kritisk blikk på Inga Marte Thorkildsens etter mitt skjønn hårreisende lovforslag som skal gjøre mor til rettskraftig instans i møte med far. For dere som ikke er klar over det blir kronikker og innlegg av menn som ønsker å belyse skjevhetene i det norske samfunns behandling av menns og kvinners rettigheter rutinemessig sensurert av norske aviser – de kommer ikke på trykk. Jeg var heldig som fikk min kronikk igjennom. Dags kronikk gikk ikke igjennom. Jeg spurte Dag om jeg kunne gjengi hans kronikk her og han sa ja.

dag-furuholmenVeien til helvete er brolagt med gode intensjoner, er det noe som heter. Blandes dette med indignasjon, selvgodhet, rettferdig harme og naivitet blir blandingen farlig. Barne og likestillingsminister Thorkildsen må selv sjekke sine motiver for sitt lovforslag, men det kan virke som en privat opprørthet over historier hun har møtt er drivkraft mer enn politisk klokskap.

I realiteten åpner hun for økning av barns vanligste problem, nemlig at de blir avskåret kontakten med sine fedre. Som psykiater med 35 års klienterfaring, og leder av mannsgruppene ”menn som vil videre” er dette dessverre hverdagstematikk. Thorkildsen vil nå åpne for at dette kan skje med lovens velsignelse.

Det kan være verd å spørre: ”Hvem er vanligvis engstelig og hva er engstelsen uttrykk for?” Menn er med rette engstelige for mødres offerstrategi, der de definerer far som psykopat og seg selv som den engstelige mor som bare tenker på barnets beste. Ofte handler dette om helt andre temaer, som ønske om å straffe mannen, kontroll og definisjonsmakt over hvordan barn skal behandles bare for å nevne noen vanlige eksempler.

”Den gode mor”

Norsk forskning har vist at mødre slår barn dobbelt så ofte som fedre. Dette er nærmest tiet i hjel som ukorrekt politisk nyhet og ble forsøkt bortforklart med kvinners fortvilelse og maktesløshet. Igjen ser vi offerstrategien bare med en annen vri.

Er det lov for menn å være bekymret for dette? Vil norske menn bli lyttet til om de mener barnet trenger å være hos dem fordi det er for utrygt hos mor?

Det kan kanskje være på sin plass å minne om at myten om den gode mor for lengst er motbevist. Ikke alle mødre er en gang ”gode nok mødre” som psykoanalytikeren D.W.Winnicot definerte det. Forskning på barns tilknytning viser at ca. 65% av alle mødre er en såkalt ”god nok mor”, mens 35% faktisk gjør sine barn utrygge!

Det er viktig at menn forstår sin viktige rolle som alternative tilknytnings og omsorgsfigurer for barn, ikke bare som ski og fotballinstruktører, selv om det er viktig nok. Og det er gledelig at unge menn i dag tar langt større del i sine barns oppvekst enn bare for noen tiår siden.

Farskapets kår i Norge

Dessverre sier statistikken fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2004) at farsrevolusjonen er et stykke unna. 25 % av alle barn i alderen 0-18 år lever ikke sammen med sine to foreldre. Av disse bodde 82 % fast hos mor, 8 % bodde fast hos far og 10 % hadde delt bosted. Det månedlige samværet for foreldre som ikke har barnet boende hos seg ble gjennomsnittlig beregnet til å være 6,9 dager. Samme undersøkelse viste at 62 % av fedrene gjerne skulle hatt mer samvær med barnet, samt at 70 % trodde at barnet ønsket mer samvær. En spørreundersøkelse (Synovate/MMI i 2005) viste også at 70 % av de spurte fedrene ønsket seg delt bosted som omsorgsordning ved et eventuelt samlivsbrudd.

Lovverket sier at i en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om samværsrett, daglig omsorg, foreldreansvar mv. rette seg etter hva som er “til beste for barnet”. Skal man ta loven på alvor betyr dette at barnets beste i over 80% av tilfellene er å bo hos mor. Her er det definitivt ingen spor av farsrevolusjonen. En av fire menn er barnløse ved 40 års alder. 40% av norske fedrene bor ikke sammen med sine barn. Loven sier også at det er den som har omsorgen som har siste ord i forhold til spørsmål om barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser. Dette betyr ganske enkelt at i over 80% har mødre full råderett over barna og far kan høres hvis mor vil. Det er nesten utrolig at dette er politisk gangbart i vår tid.

Kanskje barne og likestillingsministeren skulle ta en grundig gjennomgang av hva som skaper denne skjevfordelingen i norske domstoler.

Kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen skriver i sin bok: Fra farskapets historie i Norge 1850-2012. ”Under industrialiseringen mister fedrene noe av sin selvfølgelige tilknytning til og sine oppgaver i hjemmet, samtidig som den ideologiske dyrkningen av moderskapet økes. Fars rolle ble familieforsørger og i mindre grad familiedeltaker. Vi beveger oss inn i husmorens tidsalder, og hun var idealet for kvinnelighet helt fram til 1970. Andelen husmødre var i 1960 helt oppe i 55%. Lorentzen snakker om en fortrengning av ferdene fra hjemmet både gjennom politikk og kulturelle virkemidler. ”Husmorsamfunnet ga ingen plass for mennene til å være en aktiv far i familien, og det fikk konsekvenser for fedrenes forhold til barna.”

Husmorsamfunnet lever i beste velgående i norske domstoler!

Lenker

*si at dere kom fra meg hvis dere melder dere på – hvilket dere bør. Det er prima vare