Feminisme og mannssak: En oppdatering

Sex actHei og riktig god august. Håper dere har hatt en fin sommer – Oslo by har virkelig vist seg fra sin beste side i år.

Mange av dere kjenner meg best gjennom arbeidet jeg har gjort med kjønnsrelatert tematikk. Dere vil sikkert registrere at jeg ikke har skrevet så mye om det på en stund. Samtidig som det er tilfellet registrerer jeg med stor glede at det blir stadig vanligere at de synspunktene som har vært mitt hjerte nær i flere år stadig oftere kommer på trykk ved andres penn. F.eks har Kjetil Rollnes bidratt med mye potent skriveri i rikspressen (1, 2, 3). Det gleder meg.

Så hvorfor skriver ikke jeg selv så mye lenger? Det er ikke fordi jeg ikke mener det trengs. Jeg mener fremdels det finnes svært mye diskriminering av og utfordringer for menn som forsvinner i det ensidige fokuset på kvinners vanskeligheter. Samtidig anerkjenner jeg at det er en liten del av meg som har vært emosjonelt investert i dette på en måte som ikke var helt ren. Mer enn noe annet her i verden er jeg viet min egen integritet og samvittighet. Jeg vet jeg har en rolle å spille i denne saken – men ikke først og fremst som kritiker. Det er rollen som brobygger og sannsiger som er viktigst for meg. Det er den som inspirerer meg. Jeg vil spille på lag – være del av et større fellesskap der menn og kvinner trekker i en felles retning.

Og per dags dato er dette noe jeg ønsker å leve mer ut i mitt private liv. Det er mye viktigere for meg enn å skrive blogg eller gode kronikker i avisen.

Basert på mine samtaler konkluderer jeg med at jeg har ytterst få kvinner i livet mitt som sympatiserer i nevneverdig grad med feministsaken. Det er gode kvinner dette – og det virker som om de ser hva som foregår like godt som oss kara. Hva ser vi? Et gammelt polarisert kjønnskampparadigme; menn og kvinner i en episk og evig strid om makt og privilegier. Og det er feministene som insisterer på at det er krig, på at vi kjemper. I sin kampiver har mengder av feminister bidratt til virkelighetsforvrengning, løgn og svadaforskning. Mange har endt opp som innovertiss-speilbilder av de maktmisbrukende patriarkene de hevder å kjempe mot.

Blant feminister finnes dem som faktisk ønsker likestilling – og dem som forstår at likestilling er vesensforskjellig fra likeverd. De hadde vært godt tjent med å finne et nytt navn på deres sak, slik at den begrepsmessige konteksten ikke bidrar til forvrengning av deres stemme. De får kanskje kalle det humanisme.

Anyway, jeg har for tiden fokus på å tilbringe tid med de folka som har hjerte og innsikt til å ville begge kjønnene vel snarere enn å kritisere dem som ikke vil det.  Blant de mer radikale feministene er det rett og slett mange dårlige mennesker. De er tyranner, manipulatorer og også delvis kriminelle. Det er lett å bli kynisk i møte med slike. Jeg ønsker ikke å være kynisk.

jeg har ønsket å fokusere på de gode menneskene. Jeg har ønsket å fokusere på å bygge nettverk og allianser på grasrotnivå som kan inspirere og influere andre i det små. Debatt i pressen kan være stimulerende, men det er ikke per dags dato min foretrukne “metode” for å jobbe med denne saken.

Nå for tiden er det i det private liv jeg får testet meg selv og mine evner til å være en talsmann med hjerte og baller i denne saken. Mindre gjennom ord og mer gjennom handling. Kjønnssaken handler for meg også om hvem jeg er i relasjon til kvinner i mitt private liv. Det er rett og slett en langt viktigere del av denne saken for meg akkurat nå (hvilket forklarere bildevalget mitt). Det har blitt en periode for å fokusere på de nære ting. Tanken på å skrive kronikker eller masse bloggposter er ikke inspirerende for meg. Selv det å samtale om saken virker frastøtende på meg.

Med tiden vil jeg nok returnerer til saken, men fra en noe annen vinkling. Mer potent, mer krutt i pungen, mer kjærlighet og medmenneskelighet i hjertet, bredere horisont i sinnet.

Vennlig hilsen,
Eivind

PS! Sommeren er over og jeg kommer til å begynne å skrive mer igjen på websiden nå. Vi ses snart.

Celebration of Being: Kjønnslig alkymi

Etter at jeg i juni 2011 fullførte min New Warrior Training Adventure i regi av Mankind Project kom to menn bort til meg og fortalte meg om Celebration of Being og deres “Noble Man”-workshop. Det førte meg i oktober samme år til Isle of Wight utenfor sydkysten av England og noe så absurd som en initieringsprosess for menn holdt av kvinner.

rajyo_markmanKonseptet virker fremdeles fremmed for meg, men opplevelsen jeg hadde den helgen var potent, levende og full av liv og “blod”. Jeg fikk noe der som jeg ikke visste jeg trengte – dyp helbredelse gitt frivillig av flotte, feminine kvinner. Akkurat som noe løsnet i meg da jeg tok min NWTA løsnet noe da jeg tok min Noble Man. Der fikk jeg gråte mine tårer og skrike mine skrik over alle måter jeg hadde blitt såret og traumatisert i min relasjon til kvinner på. Der kunne jeg slippe og ikke lenger late som om jeg var en jeg ikke var. For å si det slik: Dette er ikke en opplevelse for menn som fremdeles ønsker å overbevise omverdenen om at de er sterke ved å holde alt indre kaos under lokk.

britta_eskeyJeg følte en takknemlighetsgjeld til disse kvinnene så våren 2012 returnerte jeg for å være med i et team menn som holdt og støttet en gruppe kvinner gjennom deres egen initiering, “The Power of Love”. Det var en potent opplevelse – og det var der jeg virkelig innså for første gang hvilken gave jeg er for kvinner når jeg stiller opp for henne i min fulle maskuline tilstedeværelse og holder henne derfra. En etter en så jeg dem mykne opp i vårt nærvær. Jeg så den lekne og undrende lille jenta, undertrykt gjennom årevis med utilfredsstillende relasjoner, maskuline karrierer og vanskelige indre prosesser, boble opp i dem. Jeg så kvinnen som ville bli forført – og seksuelt henført – av det maskuline vekkes i dem. Det ble tydeligere enn noen gang at når en kvinne føler seg trygg og i kontakt med kraftfull og hjertevarm maskulin tilstedeværelse så er det som å komme hjem for henne. Hun kan slippe helt og synke inn i et varmt, mykt og kjærlig sted i seg selv som hun har lengtet etter hele livet. Det er en magisk prosess å bevitne som alle menn burde få oppleve før de dør.

Disse to opplevelsene var kratftulle nok til at jeg bare måneder senere tok skrittet og hev meg på lederutdanningen til Celebration of Being, noe jeg aldri hadde trodd bare kort tid før. På avstand ville det som Celebration of Being tilbød bare for 3-4 år siden vekket stor skepsis i meg. Jeg ville kanskje til og med fått New Age-allergi og dømt dem for å være fluffy. Men jeg ville tatt skammelig feil. Disse to kvinnene, Rajyo Markman og Britta Eskey, tilbyr rå og “blodfulle” opplevelser. Og de har en sjelden gave – de ser begge sider av saken. De ser måtene menn sårer og skader kvinner på. Og de ser måtene kvinner sårer og skader menn på. Jeg følte meg dypt respektert og anerkjent blant disse kvinnene, en frigjørende følelse i et kulturelt klima der menn og maskulinitet er sett på med stor skepsis.

Jeg er nå i ferd med å avslutte denne lederutdanningen og sammen med Ann-Kathrin Gloppen, en annen fantastisk kvinne, skal jeg i løpet av våren levere en workshop til interesserte som en slags eksamensoppgave. Arbeidstittel nå er “En ny vår: Med blanke ark og potente fargestifter til” og den dreier seg om å gi slipp på det gamle og omfavne livet helt på nytt, med en klar visjon og støtte på veien. Workshoppen kommer trolig i mars. Mer informasjon kommer snart!

Mye av min inspirasjon for å starte det jeg kaller “Den nye samtalen” har jeg fått fra Rajyo og Britta, og i intervjuet som du kan spille av under (ignorer all den teite tromminga – intervjuet er kanon) så vil du få anledning til å bli bedre kjent med arbeidet deres. I intervjuet berører de et tema som jeg selv snakket om i mitt innlegg i Oslo Spirituelle Filmklubb – behovet for at kvinner kommer i kontakt med sitt rene raseri (ikke ideologisk megging eller irritert hakking), og at det er veien til hennes dype kjærlighet. De snakker også om kvinner som knuser ballene på menn og behovet for at menn tar tilbake kraften sin. Er du en mann som føler deg som en dritt pga feministisk ideologi (og dem vet jeg at det er noen av blant dere lesere), så vil disse kvinnene tilby helbredende ord. Dette er kjønnslig alkymi i praksis. Enjoy!

Lytt til intervju med Britta og Rajyo

PS! Er du en kvinne eller en mann som ønsker å reise til Isle of Wight for å delta på Celebration of Beings europeiske workshops – som i disse dager ledes av de flotte engelske kvinnene Gina Holland og Debbie Beauchamp – så ta kontakt med meg.

Ekstremfeminisme: Løsningen eller problemet?

kasper_jesper_jonatanJeg har gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive denne artikkelen. Grunnen til det er at jeg ønsker å starte en ny samtale mellom menn og kvinner, og at jeg ikke er inspirert av å gå i konflikt lenger.

Jeg har likefullt kommet frem til at jeg ønsker skrive en kort artikkel om ekstremfeminisme. Jeg tror det er viktig å forstå status quo før vi tar steget inn i et nytt paradigme. Jeg ber mine mer sensitive lesere gå varsomt frem. Noe av det dere vil lære om i denne artikkelen kan være traumatiserende for enkelte av dere; jeg er nemlig i ferd med å introdusere dere for en del kvinner som står for ekstreme og destruktive holdninger.

Om du er mann er mitt ønske for deg at du ikke tar utsagnene i diverse videoklipp under til inntekt for eget dårlig selvbilde eller sinne mot kvinner som gruppe. Jeg håper at du i stedet kan finne empati med den smerten som bor i disse kvinnene og ikke ta deg personlig nær av deres meninger.

“Høyreekstreme, kvinneundertrykkende Thorbjørn Egner”

Utgangspunktet for at jeg kom til å skrive om dette var min lesning av kronikken til den svenske teaterregissøren Sofia Jupither i Aftenposten tidligere i dag, der hun hevder at Thorbjørn Egners Kardemomme by er “skadelig for barn” og at stykket forfekter tilnærmet høyreekstreme holdninger og ekstremt gammelmodige kjønnsroller og kvinnesyn. Jeg fant kronikken svært underlig, og fikk en følelse av at det lå sterke ideologiske perspektiver til bunns for hennes argumenter, perspektiver som forvrengte Egners budskap fullstendig.

Sofia virker å være ganske alene i å se dette i Egners elskede fortelling (som jeg selv så på Nationaltheatret før jul uten at jeg så det Sofia så), hvilket kan bety at hele Norges befolkning er hjernevasket eller at Sofia ser ting som ikke er der. Min personlige holdning er at Sofia ser ting som ikke er der og at hele hennes kronikk er reinspikka, paranoid idioti.

En person som ser høyreekstreme holdninger i Kardemomme by må ha en kuriøs evne til å se det overalt. Min erfaring med å jobbe med mennesker og skyggearbeid tilsier at det er fordi hun selv bærer på ekstremistiske holdninger; siden hun ikke er villig til å eie den delen av seg selv som har tendenser i retning det hun kaller høyreekstrem så projiserer hun det i stedet utenfor seg selv. Dette er klassisk skygge-tematikk, slik som vi så ofte finner i ideologisk baserte virkelighetssyn (dette kommer jeg tilbake til lenger ned).

Dette gjør henne ikke til et dårlig menneske, eller en vi skal bli sint på. Men det gjør henne til en uansvarlig kvinne, en som representerer problemet og ikke løsningen.

Dokumentaren “Könskriget”

Jeg ønsker derimot å komplisere ovenstående uttalelser noe – da de kan virke i overkant enkle. Med utgangspunkt i min undring over Sofia Jupithers rare kronikk gravde jeg dypere på Internett, der jeg fant SVT2s dokumentar “Könskriget” fra 2005. Denne dokumentaren i to deler beskriver svensk ekstremfeminisme – og har sikkert vært utdebattert for mange år siden. Den har ingenting med Sofia å gjøre, men den beskriver en mentalitet som jeg ser tegn til hos henne.

Dokumentaren beskriver i korte trekk ROKS, svenskenes krisesentertilbud (et tilbud som i 2005 kun eksisterte for kvinner, hvordan er det nå?), og deres holdninger og ideologi. Organisasjonen settes i dokumentaren i sammenheng med flere historier fra virkeligheten; en av disse forteller om den unge Carolina som ble kidnappet og frarøvet sin frihet av kvinner som led av paranoide vrangforestillinger (de hevdet å være forfulgt av pedofile satanist-menn).

ROKS, forteller dokumentaren, jobber utfra et grunnprinsipp om at det i samfunnet finnes en “kjønnsmaktordning”. Hva betyr det? En kjønnsmaktordning er en grunnhypotese om at alle menn er voldelige og dominerende i sin natur og at vi liker å utøve vold mot kvinner for å opprettholde vår overlegenhet (kjønnsmaktordningen). En talskvinne for ROKS er i et intervju tydelig på at antall menn som er voldelige og som kan utøve voldtekt er i flertall og kun unntaksvis er en mann et fredfullt individ. To unge kvinner deler i samme segment hvor glade de er for at de nå endelig ser at alle menn er voldelige og at de nå ikke har menn i livet sitt lenger (se dette utraget).

Lederen for ROKS er tydelig på at “menn er dyr” (se utdrag) og organisasjonen mener det er meningsløst å tilby voldelige menn hjelp, for deres voldsutøving er ikke uttrykk for et psykologisk problem, men for “kjønnsmaktordningen”. Det pågår en krig iflg ROKS, og de planlegger ikke å legge ned våpnene med det første. Kort oppsummert: For ROKS finnes det ingen gode menn i verden.

I tråd med tanken om mannen som en slags fiendtlig demon er det i ROKS en utbredt ide om at det i Skandinavia og hele verden finnes en mannlig sammensvergelse av pedofile satanister som ofrer kvinner og små barn, henger dem opp på kjøttkroker og kutter dem i små biter (se utdraget). Dette nettverket av pedofile satanister har iflg ROKS infiltrert alle samfunnslag og er en konstant trussel. Dersom du nå reagerer med vantro og tenker at jeg formidler reinspikka fiksjon så er det fordi du enda ikke har sett utdragene jeg har lenket til over. Gjør det nå.

Husk at vi her ikke snakker om en nisje-organisasjon med ekstremister, men Sveriges krisesenter-tilbud, hvis ideologi har klatret til topps i svensk regjering og politikk via minister Margaretha Winberg. Forhåpentlig har forholdene endret seg til det bedre siden den gang.

Se første del av dokumentaren under:


Ideologenes skyggeside

Å beskrive den menneskelige skyggeside har blitt et gjenvendende tema for meg i det siste. Hva er en skygge igjen? Det er en del av oss selv som vi gjennom smertefulle opplevelser i vår oppvekst har undertrykt, forvist til mørke avkroker av vårt menneskesinn, fordi de ikke ble sett på som akseptable da vi var små. Ofte så er sinne en del av en kvinnes skyggeside, sorg en del av en manns (men ettersom den moderne mannen programmeres av feministisk ideologi har mye av mannens sinne også blitt skygge).

Disse undertrykte delene, i et forsøk på å bli gjenintegrert i en voksen menneskepsyke, vil stadig projiseres ut på omverdenen – der f.eks vårt eget undertrykte sinne kan få utslag i ideer om at “alle andre er slemme”. I verste fall kan en slik undertrykking lede til sterke psykologiske lidelser, slik som paranoia (åpenbart utbredt i ROKS).

Vi trenger ikke så forferdelig mye innsikt i menneskepsyken for å innse at de fleste ideologer kjemper mot det de ikke er villig til å se i seg selv. For nevnte ROKS-kvinner er så enorme mengder sinne og hat begravet i dem, antakelig som følge av barndomstraumer (kanskje med dårlige fedre) eller indoktrinering, at de trenger en stor fiende å projisere sin lidelse på. Deres neste skritt er å identifisere de verste mennene i verden før de gjør dem til representanter for det store flertall, som i tilfellet Eva Lundgren (forskeren som profilerer høyt i dokumentaren) og hennes forskning på kristenfundementalistiske menn som skal banke djevelen ut av sin kone (som så gjøres om til representanter for alle menn). Det er ikke det at de mennene de beskriver ikke eksisterer – det er bare det at de utgjør et mikroskopisk mindretall og ikke en overveldende majoritet.

Det spørsmålet jeg sitter igjen med etter dokumentaren er: Hvordan kan en kvinnegruppe som hevder at menn har all makt i verden ikke se selvmotsigelsen i at deres ideologi har infiltrert sveriges høyeste maktorganer og fått så stor politisk aksept at alle andre virkelighetsperspektiver er nærmest bannlyste fra den offentlige debatten? Kan en skygge bli tydeligere enn dette?

Sofia Jupither og ROKS – kvinner med noble intensjoner og høyverdige verdier? Eller forvirrede kvinner som tviholder på en kamp som knapt nok lenger eksisterer i våre samfunn, ja som faktisk går så langt i sin krisemaksimering at de (ROKS, ikke Sofia) benytter seg av uttrykk som “innbyrdes verdenskrig” når de beskriver forholdene mellom menn og kvinner?

Fra “krig” til samarbeid

Mitt ønske for fremtiden er at menn og kvinner innser at livet er grunnleggende utfordrende for oss alle, at det historisk sett har vært både negative og positive sider ved både menns og kvinners kjønnsroller, og at vi nå i stedet for å krige ville være mer tjent med å tilgi, starte vår helbredelse, og gjøre alt vi kan for å ta hverandre tilbake, som lagspillere og ikke som motstandere.

Når jeg ser meningene som uttrykkes i denne dokumentaren og den absurde kronikken til Sofia Jupither lurer jeg på om jeg kanskje er naiv. Men likefullt er det mitt ønske.