Celebration of Being: Kjønnslig alkymi

Etter at jeg i juni 2011 fullførte min New Warrior Training Adventure i regi av Mankind Project kom to menn bort til meg og fortalte meg om Celebration of Being og deres “Noble Man”-workshop. Det førte meg i oktober samme år til Isle of Wight utenfor sydkysten av England og noe så absurd som en initieringsprosess for menn holdt av kvinner.

rajyo_markmanKonseptet virker fremdeles fremmed for meg, men opplevelsen jeg hadde den helgen var potent, levende og full av liv og “blod”. Jeg fikk noe der som jeg ikke visste jeg trengte – dyp helbredelse gitt frivillig av flotte, feminine kvinner. Akkurat som noe løsnet i meg da jeg tok min NWTA løsnet noe da jeg tok min Noble Man. Der fikk jeg gråte mine tårer og skrike mine skrik over alle måter jeg hadde blitt såret og traumatisert i min relasjon til kvinner på. Der kunne jeg slippe og ikke lenger late som om jeg var en jeg ikke var. For å si det slik: Dette er ikke en opplevelse for menn som fremdeles ønsker å overbevise omverdenen om at de er sterke ved å holde alt indre kaos under lokk.

britta_eskeyJeg følte en takknemlighetsgjeld til disse kvinnene så våren 2012 returnerte jeg for å være med i et team menn som holdt og støttet en gruppe kvinner gjennom deres egen initiering, “The Power of Love”. Det var en potent opplevelse – og det var der jeg virkelig innså for første gang hvilken gave jeg er for kvinner når jeg stiller opp for henne i min fulle maskuline tilstedeværelse og holder henne derfra. En etter en så jeg dem mykne opp i vårt nærvær. Jeg så den lekne og undrende lille jenta, undertrykt gjennom årevis med utilfredsstillende relasjoner, maskuline karrierer og vanskelige indre prosesser, boble opp i dem. Jeg så kvinnen som ville bli forført – og seksuelt henført – av det maskuline vekkes i dem. Det ble tydeligere enn noen gang at når en kvinne føler seg trygg og i kontakt med kraftfull og hjertevarm maskulin tilstedeværelse så er det som å komme hjem for henne. Hun kan slippe helt og synke inn i et varmt, mykt og kjærlig sted i seg selv som hun har lengtet etter hele livet. Det er en magisk prosess å bevitne som alle menn burde få oppleve før de dør.

Disse to opplevelsene var kratftulle nok til at jeg bare måneder senere tok skrittet og hev meg på lederutdanningen til Celebration of Being, noe jeg aldri hadde trodd bare kort tid før. På avstand ville det som Celebration of Being tilbød bare for 3-4 år siden vekket stor skepsis i meg. Jeg ville kanskje til og med fått New Age-allergi og dømt dem for å være fluffy. Men jeg ville tatt skammelig feil. Disse to kvinnene, Rajyo Markman og Britta Eskey, tilbyr rå og “blodfulle” opplevelser. Og de har en sjelden gave – de ser begge sider av saken. De ser måtene menn sårer og skader kvinner på. Og de ser måtene kvinner sårer og skader menn på. Jeg følte meg dypt respektert og anerkjent blant disse kvinnene, en frigjørende følelse i et kulturelt klima der menn og maskulinitet er sett på med stor skepsis.

Jeg er nå i ferd med å avslutte denne lederutdanningen og sammen med Ann-Kathrin Gloppen, en annen fantastisk kvinne, skal jeg i løpet av våren levere en workshop til interesserte som en slags eksamensoppgave. Arbeidstittel nå er “En ny vår: Med blanke ark og potente fargestifter til” og den dreier seg om å gi slipp på det gamle og omfavne livet helt på nytt, med en klar visjon og støtte på veien. Workshoppen kommer trolig i mars. Mer informasjon kommer snart!

Mye av min inspirasjon for å starte det jeg kaller “Den nye samtalen” har jeg fått fra Rajyo og Britta, og i intervjuet som du kan spille av under (ignorer all den teite tromminga – intervjuet er kanon) så vil du få anledning til å bli bedre kjent med arbeidet deres. I intervjuet berører de et tema som jeg selv snakket om i mitt innlegg i Oslo Spirituelle Filmklubb – behovet for at kvinner kommer i kontakt med sitt rene raseri (ikke ideologisk megging eller irritert hakking), og at det er veien til hennes dype kjærlighet. De snakker også om kvinner som knuser ballene på menn og behovet for at menn tar tilbake kraften sin. Er du en mann som føler deg som en dritt pga feministisk ideologi (og dem vet jeg at det er noen av blant dere lesere), så vil disse kvinnene tilby helbredende ord. Dette er kjønnslig alkymi i praksis. Enjoy!

Lytt til intervju med Britta og Rajyo

PS! Er du en kvinne eller en mann som ønsker å reise til Isle of Wight for å delta på Celebration of Beings europeiske workshops – som i disse dager ledes av de flotte engelske kvinnene Gina Holland og Debbie Beauchamp – så ta kontakt med meg.

Senterungdommens Sandra Borch om menn og voldtekt

Jeg har gjennom de senere års opplevelser blitt konfrontert med den smertefulle innsikten at altfor mange kvinner er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg har sett deres dype raseri og deres enorme sårbarhet i ritualer designet for at de skal kunne helbrede sine seksuelle traumer og det har gjort inntrykk på meg. Det gjorde også inntrykk på meg da jeg ble vitne til et angrep på en kvinne på åpen gate i Oslo og jeg satt med henne og mange andre fine folk til ambulansen kom. Andelen kvinner som blir utsatt for et seksuelt overgrep i løpet av sitt liv er altfor stor.

Disse opplevelsene til tross – når jeg i dag leser i Dagbladet at leder for Senterungdommen Sandra Borch ønsker å legge bevisbyrden for at en voldtekt ikke har skjedd på mannen så reagerer jeg med vantro. Hun ønsker altså, for å bekjempe problemet voldtekt, å oppheve det mest grunnleggende rettsprinsippet vi har: at et menneske er uskyldig til det motsatte er bevist.

sandra-borchJeg antar at Sandra Borch er bekymret for at voldtektsofre ikke skal få oppreisning gjennom rettsaparatet. Men ut fra hennes uttalelse må jeg også anta at hun ser på alle voldtektsanmeldelser som sannferdige. Det er imidlertid ikke tilfelle; mye tyder på at rundt en tredel av anmeldelsene er falske. I en artikkel på den svenske siden Second Opinion kan vi lese følgende uttalelse fra Stockholm-politiet:

Det är svårt att få fram en exakt bild över de faktiska våldtäkterna, och det finns ett stort mörkertal i anmälningsstatistiken. Många av anmälningarna är antagligen inte ens våldtäkter, säger Thomas Sjödin, polisinspektör vid Citypolisen i Stockholm.

Det kan handla om en tredjedel av anmälningarna. Om det inte är ett brott så finns det inte mycket att rubricera det som. Många kanske anmäler det som våldtäkt för att skydda sig själva.



Personerna i fråga kan enligt Thomas Sjödin haft sex frivilligt men anmält det som våldtäkt i efterhand. Han varnar att statistiken inte alltid går att luta sig mot.

Og studier som denne i American Chronicle bekrefter det store antallet falske anklager. Dessuten har jeg personlige venner som har blitt utsatt for falske anklager. Dette skjer og det skjer ofte.

Politisk naivitet

På et vis beundrer jeg Sandra Borch for å tørre å komme med en så brennbar uttalelse. Hun er modig. Men hun er også forvirret. For hun er villig til å oppheve menneskerettigheter for én gruppe for å beskytte en annen. Og det skal være liten tvil om hvilken gruppe hun sympatiserer med. Jeg ser i artikkelen at hun anerkjenner at det er et sensitivt tema, men forslaget står likefullt ved lag.

Det går dessverre en rød tråd gjennom uttalelser og lovforslag til feministisk motiverte politikere, enten de heter Inga Marte Thorkildsen eller Sandra Borch: De er uendelig naive. Tror Borch virkelig at en slik lovendring ikke vil misbrukes av kvinner som finner det beleilig? Har hun virkelig så stor tro på alle kvinners generelle etiske kompass og høyverdige menneskelige oppførsel? I min verden er det ingenting som tyder på at det er signifikant fler tvilsomme menn enn det er tvilsomme kvinner. Hvorfor er det slik at likestilling og likhet er et ideal blant disse kvinnene når det gavner kvinner, men at de samtidig på merkverdig vis er villig til å forkaste idealet – når det gavner kvinner?

Ettersom stadig mer forskning om falske voldtektsanmeldelser kommer for dagen kan vi med stadig større sikkerhet konkludere med at Sandra Borchs forslag vil føre til at store mengder menn blir uskyldig dømt for voldtekt. I praksis betyr det at en kvinne kan manipulere/true sin mann i vanskelige og konfliktfylte parforhold, med hele rettsapparatet i ryggen. Mannen blir rettsløs; han er nesten garantert sin straff når konen blir tilstrekkelig presset/lei ham og ønsker en enkel vei ut (selvfølgelig får hun foreldrerett for ungene). At dette er uproblematisk for Sandra Borch taler høyt om en kvinne som fremdeles holder fast i mann som overgriper og kvinne som offer dikotomien – et bilde som på ingen måte gjenspeiler virkeligheten (eksempelvis viser denne engelske undersøkelsen at 40% av ofre for partnervold er menn og denne norske undersøkelsen at mannen er offer i majoriteten av tilfellene i yngre aldersgrupper).

Gjeninnføring av initieringsriter

Voldtekt er et stort og trist samfunnsproblem. Og i motsetning til hva den politisk korrekte oppfatningen skal ha det til er mange av ofrene menn (mon tro om de ville fått samme rettigheter som kvinnelige ofre i Sandra Borchs nye rettsstat; det er noe uklart for meg fra artikkelen).

Politikere vil alltid tro at samfunnsproblemer kan løses med lover: Har du en hammer så leter du etter en spiker. Men dette problemet er ikke av lovmessig art – det er av psykologisk og sjelelig art. En mann (eller kvinne) som voldtar slutter ikke fordi det ikke er lov – det er krefter i dem som ikke bryr seg om lover.

Mitt svar, som det er i så mange sammenhenger, er å gjeninnføre initieringsriter i samfunnet. En gutt som ikke rituelt blir vist sin egen maktesløshet vil ende opp med å misbruke makt (sitat Richard Rohr). Ved å initieres blir en gutt trygg i sin viten om at han er blitt mann og blir kraftfull, ydmyk og en dedikert beskytter og tjener av samfunnet. Når gutter vokser opp uten en stor visjon og inspirerende forbilder så løper samfunnet en stor risiko. Finn deg et pasjonert og flott, inspirerende, voksent menneske og du har funnet et menneske som brenner for noe større enn seg selv og som har hatt gode rollemodeller på veien.

Initieringsriter vil nok ikke innføres kollektivt med det første, og gud forby om de skulle designes av dagens politikere. Det er altfor mye kjøtt og blod og kjønn i slike ritualer og de ville kanskje, i vår humanistiske kontekst, ses på som overgrep (selv om moderne initieringsriter er langt mindre brutale enn de var i stammesamfunn). Dessuten – hvem skulle initiert de unge? Dessverre har vi ikke mange eldre vise menn og kvinner i samfunnet vårt lenger; alderdom er ikke noe positivt i vår kulturelle kontekst.

Likefullt er det med menneskesinnet og sjelen vi må begynne hvis vi skal komme voldtektsproblemet til livs. Og vi må begynne i det små – politikere vil aldri løse dette problemet (men vil nok fortsette å komme med groteske forslag i sin naive tro på at de kan det).

PS! Er du en mann som søker initiering anbefaler jeg Mankind Project som et startpunkt.

Initiering av menn: New Warrior Training Adventure

Midt i september satt jeg nesa mot nord-England og Northumberland. Langt ute i en øde avkrok av den engelske landsbygda ligger det et sted som heter “The Comb”. Det er en avsidesliggende plass midt i et gresskledt, rullende landskap med en overflod av sau. Der møtes menn fire ganger i året – halvparten av dem for å være en del av teamet som tilbyr initiering av menn, resterende halvpart for å bli initiert. (Jeg vil skrive mer om initiering som begrep senere).

Initiering – veien inn i det ukjente 

I juni 2011 ankom jeg selv dette stedet for første gang, noe jeg har skrevet mer om på Masculinity-Movies.com. Jeg vet derfor litt om følelses-cocktailen som slynger seg gjennom kroppen til den mann som skriver under på papirer som sier at han kan utsettes for skade, i verste fall død og setter seg på en buss i retning ødemarken, fjernt fra moderne fasiliteter og helsevesen, på vei inn i det ukjente. At disse papirene med advarsel om skade og død dreier seg mest om juss fant jeg først ut senere.

Vi var omtrent 40 menn som arrangerte initieringen denne helgen. Forberedelsene er omfattende og utallige timer legges ned i form av frivillig arbeid for å forsikre om at helt fremmede menn skal få en opplevelse for livet, en opplevelse som de kan bære i sitt hjerte og tenke for seg selv – den helgen ble jeg mann. I en tid der det har blitt vanlig å tenke mer på hva vi kan få enn hva vi kan gi er dette utrolig flott og ærefullt å få være med på.

The New Warrior Training Adventure er en helg med enormt mye hjerte og kjærlighet. Men den er også full av kraft. Moderne initierings-prosesser er skapt for å skjære gjennom panseret som mange menn bærer rundt hjertet. De har også som mål å gi menn ballene tilbake. Initiering har aldri vært for pyser. Men gamle kulturer visste at uten dem så ville en gutt aldri bli mann og at det ville ha alvorlige konsekvenser for stammen. Disse tingene vil jeg skrive mer om senere.

Menn trenger utfordringer

Jeg hadde en rolle på denne initieringen som medførte at jeg fikk sett alle mennene som skulle bli initiert rett inn i øynene. Jeg så redsel, underkastelse, skam. Noen virket også bestemte og klare for det ukjente.

Gjennom denne helgen fikk de kjørt seg. De ble sett på som menn, utfordret som menn, omfavnet som menn. Tøffe utfordringer kom som perler på en snor og er det en ting som gir en mann følelsen av kraft og åpent hjerte er det å møte utfordringer og overvinne dem med hjelp av sine Brødre.

Ved helgens slutt var en ny ild tent i øynene deres. Særlig én mann gjorde inntrykk på meg. Han virket som en skygge av seg selv ved helgens start og var åpenbart grepet av skam. Ved initieringens slutt kom han dundrende bort til meg, høyreist og med ild i øynene og utbasunerte “Thank you!”. Han var blitt en ny mann. Det er utrolig hva to dager med utfordringer i det ukjente kan gjøre.

Godt er det at The Mankind Project, organisasjonen som tilbyr denne initieringen, har tilbud som følger opp disse mennene. Bare slik kan denne enorme oppturen integreres i levd hverdagsliv. Dette tilbudet kalles i-groups (les:integration group) og jeg startet selv en slik en i Oslo etter min initiering i 2011. Vi er nå seks menn som møtes hver 14. dag. Fem har vært gjennom New Warrior Training Adventure.

Naturen som speil

I “the pit”, stedet der initieringen på The Comb foregikk, hadde en svalemor bygget rede. Gjennom hele helgen holdt svalemoren og hennes sultne svalebarn oss med støyende selskap. Søndag var svalebarna borte. I takt med at mennene ble initierte forlot svalene redet. Når naturen stemmer i på denne måten får jeg gåsehud.

Tilsvarende tilbud i Norge?

Authentic World Norway vil tilby en mannshelg i slutten av november. Pål og jeg planlegger den nå i disse dager. Dette blir ikke en initieringshelg. Det er vi for få til og vi er ikke klare for å tilby noe slik. Men det blir en fantastisk helg med mulighet for å møte menn i brorskap, akkurat slik som på New Warrior Training Adventure. Pål og jeg lover en uforglemmelig og kraftfull helg i norsk natur.*

Når du er god og mør etter en helg i skogen med gode norske menn – da er du kanskje klar for en helg på The Comb. Tar du utfordringen?

The journey continues.

Aho!

* Jeg vil også nevne Levende Maskulinitet, en kursserie i tre deler med Dag Furuholmen og Eirik Balavoine. Hvis du oppsøker dem på bakgrunn av å lese dette, hils fra meg.