Mandagstipset #17: Stå opp for deg selv i hverdagslige situasjoner (eller: Hvor faen blir det av suppa mi?)

Mandagstipsene mine er stort sett tekster basert på refleksjoner fra eget liv. Dagens høyst hverdagslige tips kommer på bakgrunn av et forsøk på å spise fiskesuppe på Cafe Skansen ved Akershus Festning forrige torsdag.

Bowl of homemade fish soup served with dark bread and dillJeg satt med min laptop og skrev på min forretningsplan for Conscious Webdesign. Samtidig forsøkte jeg å få oppmerksomhet fra en av de mange servitrisene. Det var mange kunder den kvelden og gruppene rundt de andre bordene krevde sin oppmerksomhet. Og kanskje var det fordi jeg var alene og med en laptop at jeg var usynlig for damene i rødt.

Ja, jeg kunne funnet en rasjonell forklaring på hvorfor jeg 30 minutter senere ikke hadde fått sørvis til tross for mange forsøk. Og jeg kunne i grunn bare gått, for jeg var ferdig med jobben jeg skulle gjøre. Men jeg var ikke fornøyd. Jeg var overhodet ikke det spøtt fornøyd! Og jeg hadde noe usagt med servitrisene. Jeg dro til side en og beskrev for henne hva jeg hadde opplevd og hvor misfornøyd jeg var med sørvisen. Servitrisen var svensk og beklaget seg på det sterkeste og takket for at jeg sa i fra. Kudos til henne!

En komplett hverdagslig episode, og jeg tenkte på hvor lett det ville være for meg å nedvurdere viktigheten av min egen opplevelse i en slik situasjon. Jeg kunne blitt langt “helligere” enn jeg egentlig er og latet som jeg ikke brydde meg. Men selvsagt bryr jeg meg.

Min påstand er at vi har en ukultur på å ikke stå opp for oss selv her til lands. I stedet for å gi uttrykk for hva vi ikke er fornøyde med ligger det den norske folkesjela nær å bli grinete og bare gå, som om vi ikke var viktige. I stedet for å si fra på stedet skriver vi kanskje en grinete anmeldelse på Internett i stedet. Eller et mandagstips på autentiskliv.no Open-mouthed smile Og så blir det heller kraftløs drittslenging enn potent grensesetting. Vi vokser så lite på dette! Vi forblir små i egne øyne og de som gir oss den dårlige opplevelsen lærer ikke! Det blir for blodfattig!

For det kjennes så kleint å ikke ta seg selv på alvor! Gjør det ikke?

Jeg tror grunnen til at vi stopper oss selv er at vi er redde for egen kraft. Redde for hva som kan skje når vi åpner døra til vår misnøye. For det er så mye der som har samlet seg opp over tid uten at vi har gitt utrykk for den. Er det ikke sant? Og jeg ønsker jo tross alt ikke å kjølhale jenta. Men jeg vil si fra. Hvordan kan jeg være potent nok til å sette grenser, men sivilisert nok til å levere en “ren” tilbakemelding? (en kompetanse som gjerne gjør at jeg tør å gi tilbakemeldingen i utgangspunktet)

I slike tilfeller kan ikke-voldelig kommunikasjon være en løsning. Metoden hjelper oss gi tydelig uttrykk for det vi føler og behovene vi har på en måte som er lett for mottaker å fordøye. Men dette er ikke et tips om ikke-voldelig kommunikasjon. Så jeg anbefaler heller at du leser mer om det her. (Det er også en kar som heter Knut Erik Tornaas som tilbyr kursing i dette temaet, om du er interessert)

Uansett – det er alltid mange gode og høyst rasjonelle grunner for å ikke si fra i hverdagslige situasjoner som denne. Men i det du velger å gå med uforetted sak forteller du deg selv at din opplevelse ikke betyr noe. Og det er en bedriten beskjed å sende til seg selv. Ikke rart det er så mange grinebitere på Internett!

Klag! Sett grenser! Få litt “blod” inn i livet. Inn i LIVET – altså, ansikt til ansikt med et medmenneske! Det er riktig deilig. Prøv Winking smile