Norske menn ser norsk film om norske menn: Mer eller mindre mann

Onsdag 24. oktober var kvelden kommet for film to i serien “Norske menn ser norsk film om norske menn”. Filmen vi skulle se har floppet på kino og gikk kun sent i en liten sal på Saga. Kvelden ble derfor litt rar – vi måtte diskutere filmens tematikk før vi faktisk så den. Den ubekvemme tiden førte og til at flere av mennene som skulle være med måtte melde pass. Likefullt ble det en minneverdig kveld for de syv av oss som møtte opp. Og for meg ble det en kveld som vekket en sorg og tente en ild.

Denne artikkelen er et kronologisk referat av kvelden og tekstens første del er derfor ikke direkte relatert til filmens handling.

mer-eller-mindre-mann-posterSamfunnet har blitt for snilt

Disse ordene ble gjengangere denne kvelden. Praten gikk varmt rundt bordet om et samfunn som har blitt for mykt og feminint. For å belyse dette temaet delte en mann en “sosionom-vits”: To sosionomer går langs en vei og ser brått en person som er fullstendig kvestet etter et overfall ligge i grøfta. Den ene sosionomen snur seg til den andre og sier “oj, den som har gjort dette må ha hatt vondt inni seg”.

Jeg fortalte så en historie fra mitt liv: For flere år siden ble jeg slått hardt to ganger med knyttneve i ansiktet av en psykisk ustabil person på Nationaltheatret togstasjon. Han var heldigvis ikke så sterk, så alt som skjedde var at brillene mine ble ødelagt og jeg fikk en sprukket leppe. Men jeg husker med gru reaksjonen min – helt umiddelbart fra ryggmargen min kom tanken “oj, han må ha det vondt”.

Dette er mange år siden nå, men jeg husker hvor sjokkert jeg ble over den enorme naiviteten som lå dypt inni meg. Jeg tenkte den gang at hvis jeg hadde et lite barn med meg så kunne jeg vært ute av stand til å beskytte det med denslags høytsvevende idealistisk nonsens svevende gjennom hodet. Det var et slags vendepunkt for meg personlig.

Samtalen fikk meg til å tenke ytterligere på noen ord som har surret i hodet mitt i det siste: “vi har blitt så snille at vi har blitt slemme”. Jeg tenker mer og mer på farene forbundet med den enorme mangelen på modenhet, integritet og mot i den voksne befolkningen. Fra mitt perspektiv ser jeg ikke kjærlighet i denne snillheten, bare god gammeldags feighet og undertrykking av den gode, vitaliserende, natur-forbundne villskapen som lever dypt i oss.

Hva er autentisk maskulinitet?

Boken “Politi og røvere” ble nevnt som eksempel på at det i kriminelle mannsmiljøer fremdeles finnes strenge maskuline koder for ære og oppførsel. Vel vitende om at det ikke er forbilledlige menn vi her snakker om så reflekterte vi rundt hva en mer autentisk og ekte maskulinitet innebærer. Jeg hevdet at sunn og moden maskulinitet dreier seg om hvorvidt jeg er indre- eller ytrestyrt, noe mennene sa seg enig i.

En mann som er ytrestyrt er ikke en moden mann uansett hvor barsk han er utenpå. Mennene i “Politi og røvere” var eksempelvis menn som ikke kunne bruke briller fordi de fryktet at de ville bli sett på som svake. Så pakker de historien inn i ti lag med testosteron og later som de er noe annet en liten gutt som lengter etter å bli elsket.

Vi ble enige om at moden maskulinitet dreier seg om at en mann vet hvem han er inni seg og handler i tråd med eget indre kompass uavhengig av hva omverdenen måtte mene. Han er selvsagt ikke blind for omverdenen – og han vet å ta den i betraktning – men han er villig til å være upopulær for å leve ut sin dypeste sjelelige sannhet. Det dreier seg altså om å utvikle indre styrke, sensitivitet og ressurser og handle i tråd med dem i hverdagen.

Det å være mann i relasjon med en kvinne

Vi reflekterte mer rundt dette med autentisk maskulinitet og en mann nevnte hvordan han får en god følelse inni seg når han gjør praktiske tjenester, som f.eks å skifte hjul på bilen, for kvinner. Han mente at det kanskje var “primitivt”, men det føltes godt sa han med et smil om munnen.

Og her gikk praten over i å diskutere mann-kvinne dynamikk. Jeg hevdet at alle kvinner dypest sett lengter etter å bli åpnet og var kjapp med å presisere at jeg ikke bare snakket seksuelt. Vi snakket om hvordan en kvinne ønsker å bli møtt av en mann som er trygg på seg selv og som kan åpne henne med sin tilstedeværelse, integritet og sensitivitet. Det var mye energi rundt bordet på dette punktet.

En mann nevnte hvordan “kvinner har masse krav til menn”, men når alt er sagt og gjort ønsker hun ikke egentlig at han skal følge punktlisten hennes. Og kanskje enda mer interessant – mennene mente at kravlisten som kvinner har til seg selv er minst like lang, men at det er kvinnene selv som lager denne listen. Mennene rundt bordet hevdet altså at kvinner har lange lister for sin mann og for seg selv og at hun selv, i samarbeid med andre kvinner, er forfatteren for begge to. Dette opplever jeg som litt kontroversielt og er nysgjerrig på om oppfatningen er representativ for de brede befolkninslag.

Det vil i så fall beskrive en kvinne som har blitt kontrollerende, kantete og ute av stand til å hvile i overgivelse til sin mann, sine omstendigheter og sin egen indre feminine essens. Er det slik den moderne kvinnen har blitt? Og hvis så er tilfellet, er det så rart hvis hun lever med en Henrik?


Guttemannens inntog

Filmen om den fortapte mannssjelen Henrik, en mann på 35 med en psykologisk alder på 13, vakte sterke reaksjoner, kanskje mest i meg selv. Det var på mange måter en god film og den var sjokkerende i sin utlevering av de verste sider av den umodne maskuliniteten som holder mange menn – guttemenn – i sitt kalde grep i dagens samfunn.

Vi ble sittende i kinosalen og diskutere filmen i en god stund etter at den var ferdig. Slik filmen presenterer det er det trusselen om å bli far som får Henrik til å tippe. Jeg opplever at spørsmålet som stilles er hvordan en mann med lav psykologisk alder kan takle ansvaret med å skape et trygt og godt liv for en pur ung skapning. Når en mann har levd et uansvarlig liv uten forpliktelser, hva skjer da når voksenlivet banker på for alvor?

peter-panVi ble enige om at Henrik i bunn og grunn var ingenting. Han var et ikke-menneske. Det var ingen hjemme. Ved en anledning i filmen begynner han å gjøre opprør mot sin enormt barnslige kompisgjeng (som liker buser, harryfyll og å pisse på balkongen til naboen) og det er det eneste stedet i løpet av filmens handling at han begynner å ta bolig i seg selv. Jeg kjenner i denne scenen respekt for han og at det er deilig å se en mann bli sint i møte med enorm umodenhet i sin omgangskrets. Dessverre klarer kompisene å smågutt-sjarmere han tilbake i sin infantile Peter Pan-verden.

Apropos Peter Pan – i en scene sitter Henrik i en bil og regelrett tisser på Peter Pan. At bilen tilhører gjester som er på besøk virker ikke å slå han som upassende. En mann påpekte at “han tisser på seg selv”. Og hvis du lytter til hvordan mange menn snakker i dag så vil du registrere at de rakker ned på seg selv stadig vekk. De er verbale selvskadere. Dette tegnet i tiden forteller meg at enorme mengder menn i dag har dyp selvforakt.

Guttemannens selvforakt

Hvorfor forakter disse mennen seg selv? For meg er forklaringen enkel: Vi mennesker er altfor ressurssterke til å ikke vite når vi lever uverdige liv. Vi har en sjel, et Selv, med en lengsel og en oppgave – og når våre hverdager leves ut i enorm kontrast til denne lengselen så kommer en dyp indre erkjennelse av at vi kaster bort livene våre. Og ut av den erkjennelsen vokser selvforakten og også dødsfrykten. Og så begynner distraksjonsjakten – den ytrestyrte veien til Helvete. For menn henger denne selvforakten ofte sammen med en unaturlig sterk morsbinding, noe som er tilfelle også for Henrik. En gutt kan ikke bli mann før han kutter navlestrengen og en mann nevnte at han nok trengte å ha mer fokus på dette.

mer-eller-mindre-mann-1Er det rart at en flott mann med enormt potensiale føler smerte dypt i seg selv når han lever sitt liv som et barn? En mann var modig nok til å innrømme at han kjente seg igjen i Henrik (uten sammenlikning forøvrig). Det krever baller å si noe sånt, særlig når jeg sitter og syder og bobler over tingenes tilstand to seter unna. Men allerede der er han annerledes enn Henrik. Selverkjennelse er veien hjem. Og som jeg alltid sier på kurs og i coaching – sårene våre viser veien til vårt gull.

Konklusjon

Mer eller mindre mann er presentert som en komedie og den er og til tider morsom. Men for meg er det en av de tristeste og mest tragiske filmene jeg har sett i år. Det river i hjertet mitt når filmen hjelper meg til en enda dypere erkjennelse av hva som har skjedd med mange menn i dagens samfunn. De har blitt hvileløse vandrere, spøkelser i egne liv, uten styrke til å stå for egne meninger, uten visjoner for et verdig liv, uten sensitivitet for egen og andres indre landskap, uten den potente, intime kjærligheten som de så gjerne vil gi og få. Og midt i dette halv-livet, et hav av distraksjoner, skudd av umiddelbar tilfredsstillelse. Under alt – en sjel som lider. Tro meg, dette limboet har jeg god erfaring med.

Jeg innbiller meg at jeg fort kan virke svulstig når jeg skriver om disse tingene. Men det er som det er – jeg kjenner en enorm sorg når jeg tenker på samfunnets Henriker. Og det er smertelig å mistenke, nei erkjenne, at han er overalt. Og det er i møte med denne erkjennelsen at ilden begynner å brenne i meg. Jeg kan ikke leve med dette. Ingen av oss kan leve med dette. Tiden er inne for handling. For gutten som vil til sæters for å spise seg mann er det ingen mat å finne. Tegn i tiden tyder på at vi er klare for å snu denne trenden.

Vi mannfolka hadde nok en hyggelig kveld sammen – og det fungerte bedre enn ventet å snakke før filmen enn etter. Om det blir flere slike filmer får tiden vise. Vi har brukt opp de to mest åpenbare mannstematikk-filmene. Det som imidlertid blir tydelig for meg rundt disse bordene er at mange menn lengter etter et sted å ha autentiske samtaler om deres indre liv. Måtte fremtiden bringe flere slike.

Foredrag om Joseph Campbells “heltereise” i Oslo Spirituelle Filmklubb

joseph-campbellJeg har blitt invitert av de fine folka i Oslo Spirituelle Filmklubb ang morgendagens visning av Finding Joe, en dokumentarfilm om Joseph Campbells mytologiske heltereise. De har bedt meg holde et kort innlegg om filmen, som jeg liker godt, og om heltereisen som konsept, myte og levd liv.

Heltereisen er en viktig arketypisk prosess som jeg i mitt arbeid har forbundet først og fremst med guttens reise til manndom. Joseph Campbell er den mannen som har hatt størst innflytelse på Hollywood og vi har sett mytologien han har beskrevet utstpille seg i utallige filmer som f.eks Star Wars og Ringenes Herre. Frodo og Sams reise til Mordor og hjem igjen er et godt eksempel på denne prosessen og den går som følger:

  1. Separasjon fra det hjemlige
  2. Initiering i en ny og større virkelighet
  3. Returen hjem der gavene og visdommen fra initieringen skal deles

Det spennende med dette foredraget er at jeg har blitt utfordret til å også sette det i en kvinnelig kontekst, noe jeg gleder meg til. Her har jeg mye og lære og hvis du er kvinne håper jeg du vil komme og høre på og fortelle meg hvordan du opplever dette ved bordet på Coco Vika etter visningen.

Jeg er veldig glad for at Finding Joe skal vises for alternativ-miljøet. Heltereisen dreier seg dypest sett om å ta handling i livet og å møte vår frykt i det vi går inn i det ukjente. Alternativmiljøet har en tendens til å leve mye i idealenes verden og litt for lite i gjennomføringens og kraftens verden. Jeg ser derfor på denne visningen som et svært godt tegn.

Stedet er Vika kino og tiden er lørdag 27. oktober kl 13.00. Filmen mener jeg koster kr 50,-  (og forutsetter medlemsskap til kr 50,-)

Hilsen Eivind

Norske menn ser norsk film om norske menn: 90 minutter

90-minutter-plakat

Denne teksten inneholder referat fra filmens handling.

Vi var åtte menn –  seks nordmenn, en svenske og en brasilianer – som møttes for å se 90 minutter denne september-kvelden. Det lå høst i lufta og noen virket litt skeptisk til opplevelsen som lå foran oss, meg selv inkludert.

90 minutter er en film som beskriver tre menn i forskjellige faser av livet. En mann er en tilsynelatende godhjerta, eldre herre, antakelig en forretningsmann som har gjort noen dårlige investeringer. Filmen fremstiller han som en overklassemann som har levd over evne og som ikke makter å fortelle sin kone at de er konkurs. Han blir derfor nødt til å drepe henne (og deretter seg selv).

En annen mann er politi og skilt. Hans eks-kone var utro mot han og ser av ikke avklarte grunner på han med stor forakt, til tross for at hun har fått huset hans. Hun sier han ikke har noe i familien hennes å gjøre og hakker på ham kontinuerlig. Han virker maktesløs i møte med hennes vrede, tar ut sin frustrasjon med barnslig maktspill, og ender til slutt opp med å drepe både henne og deres barn, som han bare minutter tidligere lekte fint med.

En siste mann er kokain-misbruker, nybakt far og sosiopat. Han tar ut sin frustrasjon over manglende livsmestring på sin partner, som han stadig vekk binder til senga. Han ender opp med selv å bli drept av sin partner i et basketak.

Mennenes første tilbakemeldinger

Flere menn uttrykte, da september-regnet ønsket oss velkommen ved filmens slutt, at de syntes det var en sterk og brutal filmopplevelse. Vi diskuterte hva dette betød for dem mens vi ruslet mot et bord på Cafe Mistral, et rolig sted godt egnet for å prate. Samlet rundt bordet fortalte en mann, en familiefar i 40-årene, at filmen tok opp for han kjente temaer: Den vanskelige omstillingen ved å bli far, byrden som fremdeles ligger på menns skuldre for å være velstående og vellykkede etc. Men han beskrev utfallene som ekstreme og naturlig nok fjernt fra hans virkelighet.

Alle mennene var skjønt enige i at det var en fellesnevner for filmens tre menn: De er fullstendig maktesløse. Ingen av disse mennene opplever livsmestring og er fullstendig “impotente” i møte med utfordringene som filmen stiller dem ovenfor. En mann beskrev det slik: Han hadde empati med mennene i starten av filmen, men mistet den etterhvert, kanskje nettopp fordi handlingen ble så fjern fra hans virkelighet.

En mann beskrev mennene i filmen som ofre. Det var derimot bred motstand rundt bordet mot at Hennies kokain-sosiopat passet i en offerrolle, ihvertfall ikke i filmens kontekst. Ousdals politimann, derimot, virket å stå i reell fare for å miste barna sine, noe som menn ofte gjør i Norge når kvinner ønsker det slik. Og Flobergs eldre herre var fanget i en vanskelig situasjon grunnet økonomiske omstendigheter som var utenfor hans kontroll.

En mann beskrev i denne sammenhengen rettsakene han måtte gjennom som liten for å få lov til å bo hos far. Han beskrev det som en vanskelig opplevelse der hans ønske som ung gutt ikke var tilstrekkelig og hans mor tok saken to ganger gjennom rettssystemet.

Mannen som hard og ensom ulv

Mennene i filmen er alene. De har ikke støtte. De undertrykker vanskelige følelser og tør ikke være sårbare. De er med andre ord fanget i en tradisjonell og stereotyp mannsrolle der det å tape eller vise svakhet er verre enn det å dø.

Dette ble tema for diskusjon. Vi snakket mye om sårbarhet. Kan menn være sårbare og fremdeles være menn? En mann fortalte om hans opplevelser med en sorggruppe i Kreftforeningen etter tapet av hans mor. Gang på gang var han den eneste mannen i gruppen og han lurte etterhvert på hva som foregikk. Svaret han fikk var at “menn tar det ut på en annen måte”.

Men denne mannen mente at det å snakke om tap, sorg og vonde ting har en viktig funksjon. Vi diskuterte om disse mennene som “tok det ut på en annen måte” virkelig fikk det ut. Innebærer deres måte å “ta det ut” på øl og kjekkaseri i overfladiske vennskap (kanskje av sorten Ousdals politimann har til sin eks-kones nabo)? Innebærer det sport og opplevelser som midlertidig kan få tankene over på andre ting, men som ikke virkelig berører sorgen? Det virket å være bred konsensus om at menn nok ofte i grunn ikke får det ut – og at mengden med undertrykte følelser til slutt kommer ut på forvrengte måter. Og under det hele ligger en historie om menn som er helt alene med sine indre liv.

I så måte var det en interessant refleksjon at her satt vi åtte menn og snakket åpent om mannsrolle, følelser, intime relasjoner og identitet. Minst en observerte at det var uvanlig for han – og at han elsket det.

En mann nevnte og at han i sitt liv hadde opplevd det som enklere å få støtte fra kvinner enn menn. Er det slik at vi menn har blitt så opphengt i å se sterke og vellykkede ut at vi ikke kan fortelle en annen mann om våre utfordringer? Det kan se ut som dette er tilfellet for mange av oss.


Filmens falske premiss

Jeg var nysgjerrig på hvordan mennene ville reagere på filmens grunnpremiss og dets dementi i Dagbladet. Dette premisset er at norske menn dreper sine kvinner med større hyppighet enn menn i andre Europeiske land. Den relativt, for Eva Sørhaug, pinlige sannheten er at det nesten er helt motsatt. Påstanden kommer på bakgrunn av en fjollete tolkning av tallmaterialet. Sørhaug valgte åpenbart å ikke sjekke tallene nærmere og har nå i markedsføringen av filmen presentert norske menn som Europas mest kvinnedrepende. Faktum er at i absolutt antall drepte kvinner per 100.000 ligger vi nesten på Europa-bunnen.

Det var litt overraskende for meg da flere menn sa at dette ikke påvirker deres opplevelse av filmen. Uansett hvor mange kvinner som drepes, mente de, så er det et faktum at det skjer. En mann ønsket derimot å problematisere dette. Hva skjer når feilaktige påstander om menn pumpes ut i medier med høy frekvens og de får stå uimotsagt? Vi dvelte ved dette og det spredte seg en enighet om at dette kan være skadelig og påvirke hvordan vi ser på menn. Det kan også påvirke menns selvbilde (dette kan jeg bekrefte da jeg coacher menn som har hatt store utfordringer i livet grunnet mediedekning om menns “ondskap”). I dette tilfellet ble påstanden dementert, men den saken fikk langt mindre oppmerksomhet enn den opprinnelige “Hva er galt med den norske mannen”-vinklingen.

Mennenes konklusjon

Mennene som var samlet for å diskutere 90 minutter denne kvelden var unisone i sin dom over filmens mangel på et balansert bilde av historiene som fortelles. Likefullt var det en film som flere opplevde som sterk, men som i sin konklusjon virket fjern fra deres virkelighet. Det var derimot temaer underveis i filmen som mange kjente seg igjen i, og flere var enig i at filmen gjorde en god jobb med å vise de små maktspillene som menn og kvinner gjerne ender opp i.

Mennene så at historien til Ousdals politimann henspeiler på en maktesløshet som mang en mann føler i møte med en kvinne som tar fra ham verdighet og kraft med skam som våpen. Vi kom i denne sammenheng til et sted i samtalen der vi stilte oss spørsmålet hvorfor all vold som menn utfører mot kvinner settes i en voldskontekst, mens vold som kvinner utfører mot menn i større grad aksepters og endog ofte settes i en kvinnefrigjøringskontekst (“han fortjente det trolig”). En mann fortalte historier fra virkeligheten om dette – at han ser kvinner slå menn og at det aksepteres, mens når menn slår kvinner blir det et infernalsk spetakkel. Viktige spørsmål, særlig tatt i betraktning at økende mengder forskning viser at menn er mer utsatt for partnervold enn kvinner, særlig i den yngre generasjonen.

Først og fremst var det bred enighet om at dette var virkelig hyggelig og at slike samtaler menn imellom er sjeldne, men også voldsomt matnyttige.

Min konklusjon

For meg er 90 minutter en film som lider av mangel på kontekst. Selv om den manglende forklaringen på de grusomme voldshandlingene visstnok var en bevisst handling fra regissør Eva Sørhaugs side fører det til at de tre historiene utspiller seg i et slags vakuum der handlingen ikke gir større mening eller innsikt. Jeg opplever også to av delfortellingene som svært urealistiske. Fortellingen om den eldre, milde mannen som dreper sin kone fordi han er konkurs virker virkelighetsfjern på meg. Ser vi handlingsmønstre for menn rammet av økonomiske problemer fra virkeligheten ser vi bl.a fra finanskrisen i middelhavslandene at mønsteret er at far går på jobb en dag og ikke kommer tilbake – han begår selvmord.

Jeg opplever også at historien om politimannen som går fra å være en relativt normal, om enn noe tafatt norsk eks-mann til å være kvinne- og barnemorder vitner om en stor mangel på menneskelig innsikt fra regissørens side. Kanskje finnes det en kontekst i hennes hode som gir den mening, men for meg virker utfallet virkelighetsfjernt.

Hvis denne filmen skulle falt i kategorien “viktig film” hadde den trengt et mye sterkere fokus på hvorfor drapene skjer. Jeg har også behov for å bli overbevist om at dette er “historier fra virkeligheten”. Det ble jeg ikke, med delvis unntak av historien om sosiopat-Hennie. Synd i grunn, for hadde filmen tatt sin oppgave mer alvorlig kunne den hatt en funksjon som belysning og forklaringsmodell for grusomme handlinger begått av forvirrede menn.

Det jeg tar med meg fra filmen opplever jeg som lite matnyttig og virkelighetsnært. Filmen har en del interessant fotografering, noen fine kameravinkler og finstemte beskrivelser av mann-kvinne maktkamp, men som tilstandsrapport for norsk partnervold opplever jeg den som mangelfull og ensidig.

Velkommen til neste film, Mer eller mindre mann. Jeg regner med at praten vil gå varmt der og! Jeg kan love en hyggelig og givende kveld.