Integral feminisme?

Jeg har flyttet til Boulder, Colorado og tilbringer mye tid ved Boulder Integral center.

Integralmiljøet kjennetegnes av et ønske om å se helhetlig på verden – og å anerkjenne den iboende sannheten og verdien i alle bevissthetsnivåer og verdenssyn.

Radikalfeminisme er et av de verdenssyn som jeg har hatt store utfordringer med å se verdien av.

Derfor var det en flott opplevelse å være til stede ved Lauren Barnetts presentasjon forrige mandag. Hun kaller seg en integral feminist og hennes form for feminisme kjennetegnes av at den inkluderer menns utfordringer og perspektiver. Lauren er en flott og klok dame med åpent hjerte. Jeg ble rørt av det hun sa.

Hennes presentasjon er verdt å se.

Enjoy!

Feminisme og mannssak: En oppdatering

Sex actHei og riktig god august. Håper dere har hatt en fin sommer – Oslo by har virkelig vist seg fra sin beste side i år.

Mange av dere kjenner meg best gjennom arbeidet jeg har gjort med kjønnsrelatert tematikk. Dere vil sikkert registrere at jeg ikke har skrevet så mye om det på en stund. Samtidig som det er tilfellet registrerer jeg med stor glede at det blir stadig vanligere at de synspunktene som har vært mitt hjerte nær i flere år stadig oftere kommer på trykk ved andres penn. F.eks har Kjetil Rollnes bidratt med mye potent skriveri i rikspressen (1, 2, 3). Det gleder meg.

Så hvorfor skriver ikke jeg selv så mye lenger? Det er ikke fordi jeg ikke mener det trengs. Jeg mener fremdels det finnes svært mye diskriminering av og utfordringer for menn som forsvinner i det ensidige fokuset på kvinners vanskeligheter. Samtidig anerkjenner jeg at det er en liten del av meg som har vært emosjonelt investert i dette på en måte som ikke var helt ren. Mer enn noe annet her i verden er jeg viet min egen integritet og samvittighet. Jeg vet jeg har en rolle å spille i denne saken – men ikke først og fremst som kritiker. Det er rollen som brobygger og sannsiger som er viktigst for meg. Det er den som inspirerer meg. Jeg vil spille på lag – være del av et større fellesskap der menn og kvinner trekker i en felles retning.

Og per dags dato er dette noe jeg ønsker å leve mer ut i mitt private liv. Det er mye viktigere for meg enn å skrive blogg eller gode kronikker i avisen.

Basert på mine samtaler konkluderer jeg med at jeg har ytterst få kvinner i livet mitt som sympatiserer i nevneverdig grad med feministsaken. Det er gode kvinner dette – og det virker som om de ser hva som foregår like godt som oss kara. Hva ser vi? Et gammelt polarisert kjønnskampparadigme; menn og kvinner i en episk og evig strid om makt og privilegier. Og det er feministene som insisterer på at det er krig, på at vi kjemper. I sin kampiver har mengder av feminister bidratt til virkelighetsforvrengning, løgn og svadaforskning. Mange har endt opp som innovertiss-speilbilder av de maktmisbrukende patriarkene de hevder å kjempe mot.

Blant feminister finnes dem som faktisk ønsker likestilling – og dem som forstår at likestilling er vesensforskjellig fra likeverd. De hadde vært godt tjent med å finne et nytt navn på deres sak, slik at den begrepsmessige konteksten ikke bidrar til forvrengning av deres stemme. De får kanskje kalle det humanisme.

Anyway, jeg har for tiden fokus på å tilbringe tid med de folka som har hjerte og innsikt til å ville begge kjønnene vel snarere enn å kritisere dem som ikke vil det.  Blant de mer radikale feministene er det rett og slett mange dårlige mennesker. De er tyranner, manipulatorer og også delvis kriminelle. Det er lett å bli kynisk i møte med slike. Jeg ønsker ikke å være kynisk.

jeg har ønsket å fokusere på de gode menneskene. Jeg har ønsket å fokusere på å bygge nettverk og allianser på grasrotnivå som kan inspirere og influere andre i det små. Debatt i pressen kan være stimulerende, men det er ikke per dags dato min foretrukne “metode” for å jobbe med denne saken.

Nå for tiden er det i det private liv jeg får testet meg selv og mine evner til å være en talsmann med hjerte og baller i denne saken. Mindre gjennom ord og mer gjennom handling. Kjønnssaken handler for meg også om hvem jeg er i relasjon til kvinner i mitt private liv. Det er rett og slett en langt viktigere del av denne saken for meg akkurat nå (hvilket forklarere bildevalget mitt). Det har blitt en periode for å fokusere på de nære ting. Tanken på å skrive kronikker eller masse bloggposter er ikke inspirerende for meg. Selv det å samtale om saken virker frastøtende på meg.

Med tiden vil jeg nok returnerer til saken, men fra en noe annen vinkling. Mer potent, mer krutt i pungen, mer kjærlighet og medmenneskelighet i hjertet, bredere horisont i sinnet.

Vennlig hilsen,
Eivind

PS! Sommeren er over og jeg kommer til å begynne å skrive mer igjen på websiden nå. Vi ses snart.

Ekstremfeminisme: Løsningen eller problemet?

kasper_jesper_jonatanJeg har gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive denne artikkelen. Grunnen til det er at jeg ønsker å starte en ny samtale mellom menn og kvinner, og at jeg ikke er inspirert av å gå i konflikt lenger.

Jeg har likefullt kommet frem til at jeg ønsker skrive en kort artikkel om ekstremfeminisme. Jeg tror det er viktig å forstå status quo før vi tar steget inn i et nytt paradigme. Jeg ber mine mer sensitive lesere gå varsomt frem. Noe av det dere vil lære om i denne artikkelen kan være traumatiserende for enkelte av dere; jeg er nemlig i ferd med å introdusere dere for en del kvinner som står for ekstreme og destruktive holdninger.

Om du er mann er mitt ønske for deg at du ikke tar utsagnene i diverse videoklipp under til inntekt for eget dårlig selvbilde eller sinne mot kvinner som gruppe. Jeg håper at du i stedet kan finne empati med den smerten som bor i disse kvinnene og ikke ta deg personlig nær av deres meninger.

“Høyreekstreme, kvinneundertrykkende Thorbjørn Egner”

Utgangspunktet for at jeg kom til å skrive om dette var min lesning av kronikken til den svenske teaterregissøren Sofia Jupither i Aftenposten tidligere i dag, der hun hevder at Thorbjørn Egners Kardemomme by er “skadelig for barn” og at stykket forfekter tilnærmet høyreekstreme holdninger og ekstremt gammelmodige kjønnsroller og kvinnesyn. Jeg fant kronikken svært underlig, og fikk en følelse av at det lå sterke ideologiske perspektiver til bunns for hennes argumenter, perspektiver som forvrengte Egners budskap fullstendig.

Sofia virker å være ganske alene i å se dette i Egners elskede fortelling (som jeg selv så på Nationaltheatret før jul uten at jeg så det Sofia så), hvilket kan bety at hele Norges befolkning er hjernevasket eller at Sofia ser ting som ikke er der. Min personlige holdning er at Sofia ser ting som ikke er der og at hele hennes kronikk er reinspikka, paranoid idioti.

En person som ser høyreekstreme holdninger i Kardemomme by må ha en kuriøs evne til å se det overalt. Min erfaring med å jobbe med mennesker og skyggearbeid tilsier at det er fordi hun selv bærer på ekstremistiske holdninger; siden hun ikke er villig til å eie den delen av seg selv som har tendenser i retning det hun kaller høyreekstrem så projiserer hun det i stedet utenfor seg selv. Dette er klassisk skygge-tematikk, slik som vi så ofte finner i ideologisk baserte virkelighetssyn (dette kommer jeg tilbake til lenger ned).

Dette gjør henne ikke til et dårlig menneske, eller en vi skal bli sint på. Men det gjør henne til en uansvarlig kvinne, en som representerer problemet og ikke løsningen.

Dokumentaren “Könskriget”

Jeg ønsker derimot å komplisere ovenstående uttalelser noe – da de kan virke i overkant enkle. Med utgangspunkt i min undring over Sofia Jupithers rare kronikk gravde jeg dypere på Internett, der jeg fant SVT2s dokumentar “Könskriget” fra 2005. Denne dokumentaren i to deler beskriver svensk ekstremfeminisme – og har sikkert vært utdebattert for mange år siden. Den har ingenting med Sofia å gjøre, men den beskriver en mentalitet som jeg ser tegn til hos henne.

Dokumentaren beskriver i korte trekk ROKS, svenskenes krisesentertilbud (et tilbud som i 2005 kun eksisterte for kvinner, hvordan er det nå?), og deres holdninger og ideologi. Organisasjonen settes i dokumentaren i sammenheng med flere historier fra virkeligheten; en av disse forteller om den unge Carolina som ble kidnappet og frarøvet sin frihet av kvinner som led av paranoide vrangforestillinger (de hevdet å være forfulgt av pedofile satanist-menn).

ROKS, forteller dokumentaren, jobber utfra et grunnprinsipp om at det i samfunnet finnes en “kjønnsmaktordning”. Hva betyr det? En kjønnsmaktordning er en grunnhypotese om at alle menn er voldelige og dominerende i sin natur og at vi liker å utøve vold mot kvinner for å opprettholde vår overlegenhet (kjønnsmaktordningen). En talskvinne for ROKS er i et intervju tydelig på at antall menn som er voldelige og som kan utøve voldtekt er i flertall og kun unntaksvis er en mann et fredfullt individ. To unge kvinner deler i samme segment hvor glade de er for at de nå endelig ser at alle menn er voldelige og at de nå ikke har menn i livet sitt lenger (se dette utraget).

Lederen for ROKS er tydelig på at “menn er dyr” (se utdrag) og organisasjonen mener det er meningsløst å tilby voldelige menn hjelp, for deres voldsutøving er ikke uttrykk for et psykologisk problem, men for “kjønnsmaktordningen”. Det pågår en krig iflg ROKS, og de planlegger ikke å legge ned våpnene med det første. Kort oppsummert: For ROKS finnes det ingen gode menn i verden.

I tråd med tanken om mannen som en slags fiendtlig demon er det i ROKS en utbredt ide om at det i Skandinavia og hele verden finnes en mannlig sammensvergelse av pedofile satanister som ofrer kvinner og små barn, henger dem opp på kjøttkroker og kutter dem i små biter (se utdraget). Dette nettverket av pedofile satanister har iflg ROKS infiltrert alle samfunnslag og er en konstant trussel. Dersom du nå reagerer med vantro og tenker at jeg formidler reinspikka fiksjon så er det fordi du enda ikke har sett utdragene jeg har lenket til over. Gjør det nå.

Husk at vi her ikke snakker om en nisje-organisasjon med ekstremister, men Sveriges krisesenter-tilbud, hvis ideologi har klatret til topps i svensk regjering og politikk via minister Margaretha Winberg. Forhåpentlig har forholdene endret seg til det bedre siden den gang.

Se første del av dokumentaren under:


Ideologenes skyggeside

Å beskrive den menneskelige skyggeside har blitt et gjenvendende tema for meg i det siste. Hva er en skygge igjen? Det er en del av oss selv som vi gjennom smertefulle opplevelser i vår oppvekst har undertrykt, forvist til mørke avkroker av vårt menneskesinn, fordi de ikke ble sett på som akseptable da vi var små. Ofte så er sinne en del av en kvinnes skyggeside, sorg en del av en manns (men ettersom den moderne mannen programmeres av feministisk ideologi har mye av mannens sinne også blitt skygge).

Disse undertrykte delene, i et forsøk på å bli gjenintegrert i en voksen menneskepsyke, vil stadig projiseres ut på omverdenen – der f.eks vårt eget undertrykte sinne kan få utslag i ideer om at “alle andre er slemme”. I verste fall kan en slik undertrykking lede til sterke psykologiske lidelser, slik som paranoia (åpenbart utbredt i ROKS).

Vi trenger ikke så forferdelig mye innsikt i menneskepsyken for å innse at de fleste ideologer kjemper mot det de ikke er villig til å se i seg selv. For nevnte ROKS-kvinner er så enorme mengder sinne og hat begravet i dem, antakelig som følge av barndomstraumer (kanskje med dårlige fedre) eller indoktrinering, at de trenger en stor fiende å projisere sin lidelse på. Deres neste skritt er å identifisere de verste mennene i verden før de gjør dem til representanter for det store flertall, som i tilfellet Eva Lundgren (forskeren som profilerer høyt i dokumentaren) og hennes forskning på kristenfundementalistiske menn som skal banke djevelen ut av sin kone (som så gjøres om til representanter for alle menn). Det er ikke det at de mennene de beskriver ikke eksisterer – det er bare det at de utgjør et mikroskopisk mindretall og ikke en overveldende majoritet.

Det spørsmålet jeg sitter igjen med etter dokumentaren er: Hvordan kan en kvinnegruppe som hevder at menn har all makt i verden ikke se selvmotsigelsen i at deres ideologi har infiltrert sveriges høyeste maktorganer og fått så stor politisk aksept at alle andre virkelighetsperspektiver er nærmest bannlyste fra den offentlige debatten? Kan en skygge bli tydeligere enn dette?

Sofia Jupither og ROKS – kvinner med noble intensjoner og høyverdige verdier? Eller forvirrede kvinner som tviholder på en kamp som knapt nok lenger eksisterer i våre samfunn, ja som faktisk går så langt i sin krisemaksimering at de (ROKS, ikke Sofia) benytter seg av uttrykk som “innbyrdes verdenskrig” når de beskriver forholdene mellom menn og kvinner?

Fra “krig” til samarbeid

Mitt ønske for fremtiden er at menn og kvinner innser at livet er grunnleggende utfordrende for oss alle, at det historisk sett har vært både negative og positive sider ved både menns og kvinners kjønnsroller, og at vi nå i stedet for å krige ville være mer tjent med å tilgi, starte vår helbredelse, og gjøre alt vi kan for å ta hverandre tilbake, som lagspillere og ikke som motstandere.

Når jeg ser meningene som uttrykkes i denne dokumentaren og den absurde kronikken til Sofia Jupither lurer jeg på om jeg kanskje er naiv. Men likefullt er det mitt ønske.

Men du er jo også feminist, Eivind!

Samtaler med en ung kvinne om kvinnefrigjøring, feminisme og menn

Introduksjon

Noen av mine kritikere tror visst at alle mine tanker og tekster utvikles i en slags mannlig boble og at ingen kvinner har innflytelse på prosessen. Det er naturlig nok ikke riktig. Jeg er ikke en macho pappfigur som vil tilbake til en svunnen John Wayne-tid. Langt derifra. Jeg vil nok tjene min tilmålte tid som fanden på veggen for kjønnsforvirrede sjeler i månedene og årene som kommer, men visjonen for denne bloggen er faktisk å bygge broer mellom menn og kvinner. Problemet for mine kritikere er bare at de hater måten jeg ønsker å gjøre det på.

Noen tenker åpenbart at jeg er mot kvinnefrigjøring og at jeg ikke er på kvinners lag. Men jeg er for kvinnefrigjøring, akkurat som jeg er for mannefrigjøring. Jeg er derimot av den oppfatning at den ideologiske feminismen og likestillingskampen som rir landet vårt er mot kvinnefrigjøring (når ordet blir brukt i rette forstand). Den er ikke bare mot kvinnefrigjøring, den er mot generell frigjøring, glede, lykke og kjærlighet. Finn en mann eller kvinne som jobber med likestilling og ideologisk feminisme og jeg skal vise deg en person som er ille tilpass i egen kropp og eget kjønn og som utviser svært mange tegn på å være ulykkelig. De er fanget mer enn de er frigjorte. (De som betviler disse ord står fri til å gjenoppfriske sine Hjernevask-minner. Får du inntrykk av at de norske kjønnsforskerne i denne serien er vitale og livsbejaende individer?)

Det er selvsagt denne oppfatning som mine kritikere vil mislike meg for. Jeg forstår det godt; hvis jeg hadde bygget hele min identitet på ideen om at kvinner er ofre og menn er overgripere og at det har vært sånn siden tidenes morgen så hadde også jeg blitt hissig hvis noen hevdet at menn og kvinner i alle år har, på sine begrensede måter, sammen gjort sitt beste for å overleve i en utfordrende verden.

For å understreke dette poenget – at menn og kvinner jobber best sammen og ikke mot hverandre – ønsker jeg i større og større grad fremover å være i direkte dialog med kvinner. Jeg vil intervjue og samtale med kvinner i alle aldre som er lei av likestillingskampen slik den kjempes i dag og som er klare for å gå videre;  dem er det mange av der ute. Denne gang intervjuer jeg en ung venninne av meg, Cecilia Jayer. Forleden overrasket hun meg med følgende utsagn “Du er også feminist, Eivind!” og det opplevde jeg såpass spennende at jeg velger å bruke det som springbrett for denne serien med samtaler.

Jeg traff henne på Sky Bar i toppen av Oslo Plaza og diskuterte disse temaene med utsikt over en Oslo by som skimret i November-mørket.

Om Cecilia Jayer

Cecilia Jayer er 24 år gammel, jobber i en helsekostforretning på Majorstua og er født og oppvokst i Oslo. For ca 4 år siden ble hun interessert i selvutvikling, ernæring og hvordan leve et lykkelig liv. For ett år siden ble hun enda mer interessert i kommunikasjon, seksualitet og dynamikken mellom mann og kvinne.

Det var på den tiden at vi begynte å treffe hverandre på arrangementer i Oslo og siden høsten 2011 har hun vært en av de mest aktive deltakerne på våre events i Authentic World Norway.

Slik har vi blitt venner og på spørsmålet om hva hun setter mest pris på ved vårt vennskap svarer hun: “Jeg liker å tilbringe tid med en mann som eier seg selv og snakker rett fra ballene sine uansett om vi er på fest, på kino eller går tur i skogen.” (takk, Cecilia)

Tidlige feministiske år

Føler du deg hjemme i feminismens og medienes dekning av kjønn og likestilling?

Nei. Men jeg gjorde det før. Da jeg var 16 år gammel hørte jeg et inspirerende feministisk foredrag og ble grepet. Det var noe med stemningen der og jeg ble litt tatt av bølgen. Jeg husker kvinnegruppen Ottar hadde en stand der og jeg kjøpte bladet deres. Det var noe godt med å tro på disse enkle svarene. Det var deilig å få lov til å føle meg som offer. Men det var og en styrke i det – vi var som en gjeng sterke kvinner som ikke lot oss tråkke på.

Hva var det foredragsholderen sa som fanget deg?

Hun kom med masse statistikk. Jeg husker ikke detaljene, men det var masse tall som fikk meg til å tenke at kvinner ble urettferdig behandlet. I dag så ser jeg at hun så statistikken gjennom sitt feministfilter og jeg tror ikke lenger at tallene er så svart-hvitt som hun skulle ha det til.

Farvel til feminismen

Hva fikk deg til å endre mening om feminismen?

Jeg hadde en ekstremt feministisk venninne i en periode. I starten av vårt vennskap snakket vi mye om disse tingene, men over tid begynte jeg å se at hun aldri vokste. Hun var helt låst. Jeg begynte å se at hun var ulykkelig. Det var da jeg begynte å forstå at det er viktigere å være glad enn å ha rett. Samtidig møtte jeg mange flotte menn som overhodet ikke passet med det stereotype bildet av menn jeg hadde. Det var ikke mulig å beholde mine meninger i møte med en virkelighet som viste meg helt andre ting.

I denne perioden begynte jeg å føle at feminismen jeg ble eksponert for var “gammeldags”. Det var som om den var gått ut på dato.

Hva skjedde så?

Jeg gikk mye på selvhjelpskurs i en periode og opplevde at de fleste som deltok der var kvinner. Jeg opplevde kvinnene der som maskuline. Så begynte jeg å gå på seminarer om seksualitet og der var det en overvekt av menn. Disse mennene begynte å endre livet mitt.

Jeg møtte flere og flere gode menn – og etterhvert så begynte jeg å treffe flotte, feminine kvinner som ikke var feminister og som ikke så på seg selv som ofre. I ettertid tenker jeg at det var møtet med alle disse mennene som var nøkkelen til at jeg kunne treffe disse flotte kvinnene.

Feministvenninnen min fortsatte å svartmale menn. Selv når hun traff en flott mann og ikke kunne finne noe negativt å si om han, så var han mann – så det var noe galt med han per definisjon. Jeg reagerte sterkt på dette. Jeg kjente at jeg var ferdig med feminismen.

En ny feminisme

Da vi tilbragte tid sammen nå nylig overrasket du meg med å si “Men du er jo også feminist, Eivind” midt i en samtale om kjønn, likestilling og maskulin-feminin polaritet. Hva mente du egentlig?

Vel, hvis jeg skal være litt personlig så føler jeg meg alltid fri til å være kvinne når jeg er sammen med deg. Jeg slipper å følge en oppskrift og føler meg fri. Særlig når du snakker om menn som tar tilbake kraften. Jeg liker det. Når menn tar tilbake kraften så får jeg som kvinne lov til å slippe kontrollen og utfolde meg som kvinne. Jeg får love til å være mer “flytende”. Tradisjonelle feminister vil kanskje mislike det, men jeg liker det. Du var en av mennene som hjalp meg til å se på kjønnene med nye øyne og som hjalp meg til å slappe av inn i min kvinnelighet. Og siden du har hjulpet meg å bli mer glad i min kvinnelighet vil jeg kalle deg feminist – i ordets rette forstand.

Så her må det være er noe med min “feminisme” som er annerledes enn den du beskrev over?

Ja, det finnes en feminisme som ikke anerkjenner at kvinner er feminine vesener. Disse feministene klarer ikke å godta at det er en forskjell på menn og kvinner, maskulinitet og femininitet. Jeg ser at de ofte er sinte, lei seg og frustrerte. De føler seg urettferdig behandlet, på en måte de ikke har kontroll over. Jeg ser at de er sinte, men det er et sinne som spiser dem opp innvendig. De kan ofte være stygge mot menn der og da og så gråter de i ensomhet etterpå.

Men jeg må si…det er noe med at kvinner må være så maskuline på jobb i dag. Det blir lett å identifisere seg med karriere og når kvinner kommer hjem styrer hun og er kontrollfreak. Kanskje nettopp fordi mannen er for feminin eller snill.

Det fungerer ikke slik det er nå.

Veien fremover

Hva mener du må endre seg?

Jeg tror ikke det betyr så mye hvem som begynner å endre seg. Kvinner kan begynne slappe av inn i sin feminine essens, begynne å overgi seg mer for livet og for mannen. Hun kan bevisst dyrke frem sin femininitet og oppleve hvor godt det kjennes – og at menn vil la seg inspirere og møte henne der. Eventuelt kan mannen begynne å ta styring i livet og finne kraften sin igjen, i livet og i relasjon med kvinner. Begge deler vil hjelpe.

Har du en beskjed til dine feministiske søstre der ute?

Ja, jeg vil si at jeg forstår at de er sinte og provoserte, men jeg vil oppfordre dem til å vurdere om perspektivene deres tjener dem. Jeg regner med at de vil si at kvinneundertrykking er et faktum, men så lenge de tror på det er livet deres styrt av ytre omstendigheter. De må finne den feminine kraften i seg selv som er uavhengig av ytre omstendigheter. Så vil jeg si til dem “Er det viktigere for deg å være sint og feminist enn å være lykkelig og samarbeide med menn?”

Konklusjon

Jeg vil takke Cecilia for at hun stilte opp så sporty på kort varsel for mitt første intervju. Hennes meninger er åpenbart av en helt annen type enn de vi er vant til å se i mediene. De fleste kvinner jeg diskuterer disse tingene med har meninger som likner dette, sikkert mye fordi jeg trekkes mer mot disse kvinnene enn kvinner som er negativt innstilt til menn. Det er derfor alltid en pussig opplevelse for meg når kvinner kritiserer mitt arbeid og gir inntrykk av at de snakker på vegne av alle kvinner. Det gjør de åpenbart ikke – og det faktum at de tror det er et trist bevis på graden av virkelighetsfornektelse, konformitetskrav og manipulasjon av fakta denne ideologiske galoppen fører til.

Jeg ser frem til å snakke mer med kvinner i tiden som kommer om kjønn, likestilling, og maskulin-feminin dynamikk. Kjenner du noen jeg bør snakke med? Kontakt meg.

Hilsen Eivind

Slik ble mannen farlig

Eller: Akademiker-Norges offer-krampe og deres demonisering av et helt kjønn

Som så mange andre menn i min generasjon har jeg vokst opp som en snill gutt. Mannskraft var farlig for det er jo slik at menn og maskulinitet står for alt som er grusomt og ondt i menneskehetens historie, er det ikke?

Vel, ikke riktig – men det var en besnærende tanke og min samtid jobbet hardt for å få meg til å tro på den (det gjør den fremdeles). Slik ble jeg en sensitiv og relativt kraftløs tenåringsgutt som var trist og ensom og lurte på hvorfor ingen syntes jeg var vakker. Mange av de kvalitetene jeg utviklet pga denne tenåringstiden er faktisk riktig fine. Og jeg har lært meg å ikke pisse på egen vei. Den sensitiviteten jeg fikk på veien tjener meg vel. Og faktum er at jeg fremdeles er en “recovering nice guy” – jeg graver fremdeles dypt i mitt indre maskuline skattekammer.

Min erfaring med å lede workshops og drive coaching samt å nettverke med mennesker tilsier at denne utfordringen er en av vår samtids største. Menn har mistet kraften til å stå høyreist og verdig i eget liv og kvinner har blitt den dominante parten i forholdet. Dette er den historien jeg får fortalt igjen og igjen og igjen, fra terapeuter og coacher og kursholdere i alle samfunnslag. Flotte, potente, vakre menn kryper gjennom livet og spør om lov mens kvinnene blir kantete og bitre for de ønsker dypest sett en mann som kan se dem, åpne dem, elske dem – selv når han “ikke får lov”.

What about me?

I går kveld så jeg en fantastisk film som heter “What about me?” på en visning på Scenehuset i Oslo (med bakgrunn i en idé fra min gode venn Vegard Svingen). Det er en deilig saftig og enormt rikholdig overflødighetshorn av en film. Den skjærer gjennom New Age-dritten og alt av politisk korrekt vissvass og viser livet i sin endeløse prakt. Et smørbrødbord av forskjellige perspektiver og meninger kommer til uttrykk – i det ene øyeblikket snakker en konservativ prest om samfunnets rangorden og at kvinner skal være under mannen og i neste øyeblikk ler en kvinne av hvor deilig det ville være å våkne en morgen uten en mann ved siden av seg. Alle perspektiver kommer til uttrykk og ingen moralisering setter inn. Friskt!

Det er en deilig saftig passasje i filmen om kjønn. Bob Geldof har i denne passasjen en inspirert tirade om det tragiske ved måten vi ser på menn og maskulinitet i dagens samfunn.

 

Menn kan bidra med noe fint? Vi er beskyttere? Det ble jeg aldri fortalt da jeg vokste opp. Men for en fin beskjed det ville vært! Den hærskaren av menn jeg hører om og har vært i kontakt med hørte heller ikke slike ting – mange er de som har tatt medienes og politikernes prat personlig og gått ned i knestående. Hvorfor mon tro har vår tid endt opp med å engasjere seg hardt i å plante tvilens og skammens frø i gutter kun fordi de er gutter og samtidig hevdet at vi gjør noe positivt?

Den farlige maskuliniteten og den postmoderne “pre-trans fallacy”

Den amerikanske filosofen Ken Wilber har introdusert meg for forståelsen av pre-trans fallacy. Pre-trans fallacy er det som skjer når jeg som observatør fra mitt ståsted – nullpunktet – observerer et bevissthetsnivå som er under mitt og et som er over mitt og sier at de er det samme, for de er begge forskjellige fra mitt. Siden bevissthetsutvikling fungerer i en pendelbevegelse der motsetninger integreres i en stadig høyere syntese (i tråd med Hegelsk filosofi) så er det helt naturlig at vi vokser ut av holdninger og perspektiver – kanskje gjør vi opprør mot dem – før vi gjenoppdager dem på et høyere bevissthetsnivå senere i vår utvikling.

Dette er en viktig innsikt når vi observerer menn og maskulinitet. For fra det politiske korrektes perspektiv er maskulinitet jevnt over negativt. I vår postmoderne offer-krampe ser vi på maskulinitet og så kaster vi alle dens former i den boksen som er farget av menneskehistoriens lidelser.

Se på denne videoen:

En feminist eller kjønnsforsker som fremdeles er grepet av vår postmoderne offerkrampe vil ikke være i stand til å se noe særlig forskjell på Bob Geldof og denne mannen. De ser to menn som ikke liker måten vi snakker om menn i dag og slik ender de i samme boks. En pre-trans fallacy er begått.

Men her er den viktige distinksjonen: Mister Doug Giles her snakker fra, slik jeg opplever han, et lavere bevissthetsnivå enn vår postmoderne, liberale verden. Han har noen gode poenger, men de forsvinner i snakk om menn som pappfigurer, som tøffe Dirty Harry-kloninger som ikke trenger å være redd for barnslige og feminine ting som følelser og medmenneskelighet. Jeg karikerer selvsagt, men det er for å gjøre et poeng. Doug vil tilbake til en svunnen tid, men utvikling kan aldri gå bakover – den må ALLTID gå forover; det er også lærdommen fra den fortids-romantiserende hippie-bevegelsen.

Bob Geldof, derimot, er en bevisst mann som snakker på vegne av det gode i menn. Han tar mannens verdighet til forsvar. Han snakker om noe som er vakkert og potent, ikke noe som er stereotypt og bundet.

I vårt samfunn ser mange ikke det Bob Geldof ser – for han opererer fra et høyere bevissthetsnivå enn det postmoderne Norge. Her i Norge – og store deler av den Vestlige verden – kaster vi babyen ut med badevannet, eller snarere: den gode mann ut med despoten, terroristen og voldtektsmannen. Menn kan umulig være bra så la oss sørge for at de blir så lite menn som mulig. La oss inspirere dem til å bli mer som kvinner slik at de ikke blir voldelige og stygge menn.

Den umenneskelige mannen

Og slik har vi begått en grusomhet av så store dimensjoner at vår fremtid vil gremmes over det – stemplet et helt kjønn som umenneskelig. Samtidig vil vår fremtid innse at et slikt vrengebilde var nødvendig for å skape tilstrekkelig lidelse i befolkningens relasjonelle dynamikker til at vi var villig til å bevege oss videre til neste etappe: vakker samhandling menn og kvinner i mellom.

Vår samtid er fremdeles stappfull av akademiske melonhoder som tenker at en slik tale som Bob Geldof velsigner oss med lenger opp er av det onde. Og det er nettopp disse menneskene som skader våre gutter og menn, og slik indirekte også våre jenter og kvinner. At jeg synes det er helt forbannet grusomt at dette ses på som gangbart i dagens Norge gidder jeg ikke lenger å holde skjult. Jeg er ikke villig lenger til å la ubevisste akademiker-hoder som tror livet kjennes best innenfor et universitets-kontor definere min samtid. Dette er ofte mennesker som er fanget av det Eckhart Tolle kaller intelligent galskap og mange er de som pumper bullshit ut i samfunnet og later som om det er OK. Det er ikke OK. Og hill hill de flotte menneskene som er unntak fra regelen – det skjer selvsagt mye bra i akademiker-miljø også.

Men la meg gjøre det enkelt: Hør på Bob. Men ta Doug med en klype salt. De representerer to helt forskjellige ting. Og hvis du klarer å se det – ja, da er det håp.