Ekstremfeminisme: Løsningen eller problemet?

kasper_jesper_jonatanJeg har gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive denne artikkelen. Grunnen til det er at jeg ønsker å starte en ny samtale mellom menn og kvinner, og at jeg ikke er inspirert av å gå i konflikt lenger.

Jeg har likefullt kommet frem til at jeg ønsker skrive en kort artikkel om ekstremfeminisme. Jeg tror det er viktig å forstå status quo før vi tar steget inn i et nytt paradigme. Jeg ber mine mer sensitive lesere gå varsomt frem. Noe av det dere vil lære om i denne artikkelen kan være traumatiserende for enkelte av dere; jeg er nemlig i ferd med å introdusere dere for en del kvinner som står for ekstreme og destruktive holdninger.

Om du er mann er mitt ønske for deg at du ikke tar utsagnene i diverse videoklipp under til inntekt for eget dårlig selvbilde eller sinne mot kvinner som gruppe. Jeg håper at du i stedet kan finne empati med den smerten som bor i disse kvinnene og ikke ta deg personlig nær av deres meninger.

“Høyreekstreme, kvinneundertrykkende Thorbjørn Egner”

Utgangspunktet for at jeg kom til å skrive om dette var min lesning av kronikken til den svenske teaterregissøren Sofia Jupither i Aftenposten tidligere i dag, der hun hevder at Thorbjørn Egners Kardemomme by er “skadelig for barn” og at stykket forfekter tilnærmet høyreekstreme holdninger og ekstremt gammelmodige kjønnsroller og kvinnesyn. Jeg fant kronikken svært underlig, og fikk en følelse av at det lå sterke ideologiske perspektiver til bunns for hennes argumenter, perspektiver som forvrengte Egners budskap fullstendig.

Sofia virker å være ganske alene i å se dette i Egners elskede fortelling (som jeg selv så på Nationaltheatret før jul uten at jeg så det Sofia så), hvilket kan bety at hele Norges befolkning er hjernevasket eller at Sofia ser ting som ikke er der. Min personlige holdning er at Sofia ser ting som ikke er der og at hele hennes kronikk er reinspikka, paranoid idioti.

En person som ser høyreekstreme holdninger i Kardemomme by må ha en kuriøs evne til å se det overalt. Min erfaring med å jobbe med mennesker og skyggearbeid tilsier at det er fordi hun selv bærer på ekstremistiske holdninger; siden hun ikke er villig til å eie den delen av seg selv som har tendenser i retning det hun kaller høyreekstrem så projiserer hun det i stedet utenfor seg selv. Dette er klassisk skygge-tematikk, slik som vi så ofte finner i ideologisk baserte virkelighetssyn (dette kommer jeg tilbake til lenger ned).

Dette gjør henne ikke til et dårlig menneske, eller en vi skal bli sint på. Men det gjør henne til en uansvarlig kvinne, en som representerer problemet og ikke løsningen.

Dokumentaren “Könskriget”

Jeg ønsker derimot å komplisere ovenstående uttalelser noe – da de kan virke i overkant enkle. Med utgangspunkt i min undring over Sofia Jupithers rare kronikk gravde jeg dypere på Internett, der jeg fant SVT2s dokumentar “Könskriget” fra 2005. Denne dokumentaren i to deler beskriver svensk ekstremfeminisme – og har sikkert vært utdebattert for mange år siden. Den har ingenting med Sofia å gjøre, men den beskriver en mentalitet som jeg ser tegn til hos henne.

Dokumentaren beskriver i korte trekk ROKS, svenskenes krisesentertilbud (et tilbud som i 2005 kun eksisterte for kvinner, hvordan er det nå?), og deres holdninger og ideologi. Organisasjonen settes i dokumentaren i sammenheng med flere historier fra virkeligheten; en av disse forteller om den unge Carolina som ble kidnappet og frarøvet sin frihet av kvinner som led av paranoide vrangforestillinger (de hevdet å være forfulgt av pedofile satanist-menn).

ROKS, forteller dokumentaren, jobber utfra et grunnprinsipp om at det i samfunnet finnes en “kjønnsmaktordning”. Hva betyr det? En kjønnsmaktordning er en grunnhypotese om at alle menn er voldelige og dominerende i sin natur og at vi liker å utøve vold mot kvinner for å opprettholde vår overlegenhet (kjønnsmaktordningen). En talskvinne for ROKS er i et intervju tydelig på at antall menn som er voldelige og som kan utøve voldtekt er i flertall og kun unntaksvis er en mann et fredfullt individ. To unge kvinner deler i samme segment hvor glade de er for at de nå endelig ser at alle menn er voldelige og at de nå ikke har menn i livet sitt lenger (se dette utraget).

Lederen for ROKS er tydelig på at “menn er dyr” (se utdrag) og organisasjonen mener det er meningsløst å tilby voldelige menn hjelp, for deres voldsutøving er ikke uttrykk for et psykologisk problem, men for “kjønnsmaktordningen”. Det pågår en krig iflg ROKS, og de planlegger ikke å legge ned våpnene med det første. Kort oppsummert: For ROKS finnes det ingen gode menn i verden.

I tråd med tanken om mannen som en slags fiendtlig demon er det i ROKS en utbredt ide om at det i Skandinavia og hele verden finnes en mannlig sammensvergelse av pedofile satanister som ofrer kvinner og små barn, henger dem opp på kjøttkroker og kutter dem i små biter (se utdraget). Dette nettverket av pedofile satanister har iflg ROKS infiltrert alle samfunnslag og er en konstant trussel. Dersom du nå reagerer med vantro og tenker at jeg formidler reinspikka fiksjon så er det fordi du enda ikke har sett utdragene jeg har lenket til over. Gjør det nå.

Husk at vi her ikke snakker om en nisje-organisasjon med ekstremister, men Sveriges krisesenter-tilbud, hvis ideologi har klatret til topps i svensk regjering og politikk via minister Margaretha Winberg. Forhåpentlig har forholdene endret seg til det bedre siden den gang.

Se første del av dokumentaren under:


Ideologenes skyggeside

Å beskrive den menneskelige skyggeside har blitt et gjenvendende tema for meg i det siste. Hva er en skygge igjen? Det er en del av oss selv som vi gjennom smertefulle opplevelser i vår oppvekst har undertrykt, forvist til mørke avkroker av vårt menneskesinn, fordi de ikke ble sett på som akseptable da vi var små. Ofte så er sinne en del av en kvinnes skyggeside, sorg en del av en manns (men ettersom den moderne mannen programmeres av feministisk ideologi har mye av mannens sinne også blitt skygge).

Disse undertrykte delene, i et forsøk på å bli gjenintegrert i en voksen menneskepsyke, vil stadig projiseres ut på omverdenen – der f.eks vårt eget undertrykte sinne kan få utslag i ideer om at “alle andre er slemme”. I verste fall kan en slik undertrykking lede til sterke psykologiske lidelser, slik som paranoia (åpenbart utbredt i ROKS).

Vi trenger ikke så forferdelig mye innsikt i menneskepsyken for å innse at de fleste ideologer kjemper mot det de ikke er villig til å se i seg selv. For nevnte ROKS-kvinner er så enorme mengder sinne og hat begravet i dem, antakelig som følge av barndomstraumer (kanskje med dårlige fedre) eller indoktrinering, at de trenger en stor fiende å projisere sin lidelse på. Deres neste skritt er å identifisere de verste mennene i verden før de gjør dem til representanter for det store flertall, som i tilfellet Eva Lundgren (forskeren som profilerer høyt i dokumentaren) og hennes forskning på kristenfundementalistiske menn som skal banke djevelen ut av sin kone (som så gjøres om til representanter for alle menn). Det er ikke det at de mennene de beskriver ikke eksisterer – det er bare det at de utgjør et mikroskopisk mindretall og ikke en overveldende majoritet.

Det spørsmålet jeg sitter igjen med etter dokumentaren er: Hvordan kan en kvinnegruppe som hevder at menn har all makt i verden ikke se selvmotsigelsen i at deres ideologi har infiltrert sveriges høyeste maktorganer og fått så stor politisk aksept at alle andre virkelighetsperspektiver er nærmest bannlyste fra den offentlige debatten? Kan en skygge bli tydeligere enn dette?

Sofia Jupither og ROKS – kvinner med noble intensjoner og høyverdige verdier? Eller forvirrede kvinner som tviholder på en kamp som knapt nok lenger eksisterer i våre samfunn, ja som faktisk går så langt i sin krisemaksimering at de (ROKS, ikke Sofia) benytter seg av uttrykk som “innbyrdes verdenskrig” når de beskriver forholdene mellom menn og kvinner?

Fra “krig” til samarbeid

Mitt ønske for fremtiden er at menn og kvinner innser at livet er grunnleggende utfordrende for oss alle, at det historisk sett har vært både negative og positive sider ved både menns og kvinners kjønnsroller, og at vi nå i stedet for å krige ville være mer tjent med å tilgi, starte vår helbredelse, og gjøre alt vi kan for å ta hverandre tilbake, som lagspillere og ikke som motstandere.

Når jeg ser meningene som uttrykkes i denne dokumentaren og den absurde kronikken til Sofia Jupither lurer jeg på om jeg kanskje er naiv. Men likefullt er det mitt ønske.