Feminisme og mannssak: En oppdatering

Sex actHei og riktig god august. Håper dere har hatt en fin sommer – Oslo by har virkelig vist seg fra sin beste side i år.

Mange av dere kjenner meg best gjennom arbeidet jeg har gjort med kjønnsrelatert tematikk. Dere vil sikkert registrere at jeg ikke har skrevet så mye om det på en stund. Samtidig som det er tilfellet registrerer jeg med stor glede at det blir stadig vanligere at de synspunktene som har vært mitt hjerte nær i flere år stadig oftere kommer på trykk ved andres penn. F.eks har Kjetil Rollnes bidratt med mye potent skriveri i rikspressen (1, 2, 3). Det gleder meg.

Så hvorfor skriver ikke jeg selv så mye lenger? Det er ikke fordi jeg ikke mener det trengs. Jeg mener fremdels det finnes svært mye diskriminering av og utfordringer for menn som forsvinner i det ensidige fokuset på kvinners vanskeligheter. Samtidig anerkjenner jeg at det er en liten del av meg som har vært emosjonelt investert i dette på en måte som ikke var helt ren. Mer enn noe annet her i verden er jeg viet min egen integritet og samvittighet. Jeg vet jeg har en rolle å spille i denne saken – men ikke først og fremst som kritiker. Det er rollen som brobygger og sannsiger som er viktigst for meg. Det er den som inspirerer meg. Jeg vil spille på lag – være del av et større fellesskap der menn og kvinner trekker i en felles retning.

Og per dags dato er dette noe jeg ønsker å leve mer ut i mitt private liv. Det er mye viktigere for meg enn å skrive blogg eller gode kronikker i avisen.

Basert på mine samtaler konkluderer jeg med at jeg har ytterst få kvinner i livet mitt som sympatiserer i nevneverdig grad med feministsaken. Det er gode kvinner dette – og det virker som om de ser hva som foregår like godt som oss kara. Hva ser vi? Et gammelt polarisert kjønnskampparadigme; menn og kvinner i en episk og evig strid om makt og privilegier. Og det er feministene som insisterer på at det er krig, på at vi kjemper. I sin kampiver har mengder av feminister bidratt til virkelighetsforvrengning, løgn og svadaforskning. Mange har endt opp som innovertiss-speilbilder av de maktmisbrukende patriarkene de hevder å kjempe mot.

Blant feminister finnes dem som faktisk ønsker likestilling – og dem som forstår at likestilling er vesensforskjellig fra likeverd. De hadde vært godt tjent med å finne et nytt navn på deres sak, slik at den begrepsmessige konteksten ikke bidrar til forvrengning av deres stemme. De får kanskje kalle det humanisme.

Anyway, jeg har for tiden fokus på å tilbringe tid med de folka som har hjerte og innsikt til å ville begge kjønnene vel snarere enn å kritisere dem som ikke vil det.  Blant de mer radikale feministene er det rett og slett mange dårlige mennesker. De er tyranner, manipulatorer og også delvis kriminelle. Det er lett å bli kynisk i møte med slike. Jeg ønsker ikke å være kynisk.

jeg har ønsket å fokusere på de gode menneskene. Jeg har ønsket å fokusere på å bygge nettverk og allianser på grasrotnivå som kan inspirere og influere andre i det små. Debatt i pressen kan være stimulerende, men det er ikke per dags dato min foretrukne “metode” for å jobbe med denne saken.

Nå for tiden er det i det private liv jeg får testet meg selv og mine evner til å være en talsmann med hjerte og baller i denne saken. Mindre gjennom ord og mer gjennom handling. Kjønnssaken handler for meg også om hvem jeg er i relasjon til kvinner i mitt private liv. Det er rett og slett en langt viktigere del av denne saken for meg akkurat nå (hvilket forklarere bildevalget mitt). Det har blitt en periode for å fokusere på de nære ting. Tanken på å skrive kronikker eller masse bloggposter er ikke inspirerende for meg. Selv det å samtale om saken virker frastøtende på meg.

Med tiden vil jeg nok returnerer til saken, men fra en noe annen vinkling. Mer potent, mer krutt i pungen, mer kjærlighet og medmenneskelighet i hjertet, bredere horisont i sinnet.

Vennlig hilsen,
Eivind

PS! Sommeren er over og jeg kommer til å begynne å skrive mer igjen på websiden nå. Vi ses snart.