Mandagstipset #13: Livets bevegelse er viktigere enn dets innhold

Ofte setter jeg min opplevelse av livet i sammenheng med dets innhold. Dette gjør at jeg ofte misforstår meg selv.

flirting-womanLa meg gjøre det tydelig med et eksempel: For et par dager siden satt jeg og jobbet på en kafe og kjente meg frosset og innesperret i meg selv. Jeg var i mamma-såret mitt og kjente meg liten og engstelig. En ursexy kvinne jobbet der. Hun var 100% kvinne: Deilige former, nydelig ansikt, fyldige lepper, flott utstråling. I min tilstand var det ikke mye jeg hadde å tilby henne. Likevel gikk jeg bort til henne og fortalte at jeg synes hun var dritflott. Hun lysnet opp, energi fylte kroppen min og min indre tilstand endret seg fullstendig. Jeg følte meg som en sterk mann med overflod og skaperkraft. Vi fikk begge en bedre dag.

Der og da er det lett for meg å konkludere med at hemmeligheten for å føle meg vel er å fortelle kvinner hvor flotte de er. Men det er i beste fall en delvis sannhet.

Det er ikke livets innhold som preger oss så mye som det er livets bevegelse. Når vi følger den kreative skaperkraften som fyller oss så kjenner vi oss levende. Velger jeg derimot å kvele den med gamle trossystemer (“jeg har ingenting å tilby”, “hun liker ikke meg” etc) og vaner (kollapse inn i meg selv) så visner jeg. Denne livskraften som vil eksplodere inn i verden kræsjer mot en vegg av overbevisende ikke-sannheter og stivner i meg. Dette gjør vondt. Jeg dør litt på innsiden.

Når jeg stoler på at Gud/en høyere bevissthet/mitt autentisk selv vet bedre enn min ego-krampe åpner blokkeringer seg i meg og energi frigis. Det bobler i meg og jeg kjenner meg levende. Livskraften får strømme. Ikke fordi jeg sa til en kvinne at hun er vakker. Men fordi jeg lot livskraften strømme. Det var bare den formen den valgte akkurat da.

Hvis jeg trodde det var annerledes kunne jeg nå løpe rundt og fortelle kvinner at de er flotte for å kjenne meg vel på innsiden. Jeg ville nok fått mye glede av det, men på ett eller annet vis ville det også kjennes tomt i den grad det bare er en mekanisk øvelse i å bryte min komfortsone. Det autentiske selvet kan ikke mekaniseres, men er ferskvare i hvert øyeblikk.

Et annet eksempel kan være hvis jeg mister meditasjonspraksisen min en morgen og senere samme dag kjenner meg dau, deppa eller psykologisk ustabil. Jeg får her en mulighet til koble manglende meditasjon til en tilstand av å være deppa eller ko-ko. Dette var et problem for meg i midten av 20-årene. Da var jeg så grunnleggende engstelig at dersom jeg ikke mediterte så var jeg redd for å forlate hjemmet mitt. Jeg var blitt så opphengt i formen på min meditasjonspraksis at jeg tilegnet mangel på den svært negativ placebo-effekt. Ved å se min meditasjonspraksis som innhold i stedet for en hjerteåpnende bevegelse i retning av det guddommelige/mitt autentiske selv gjorde jeg den om til et fengsel.

Hvis dette fremdeles er uklart så kan du kanskje huske tilbake til en fest som etter alle øyemål skulle ha vært bra. Men fordi du holdt tilbake noen ting som var viktige for deg så kom du hjem med en følelse av å ha hatt en vanskelig og ubehagelig opplevelse. Festen var god, men siden du kvalte ditt livs bevegelse var din opplevelse det ikke.

Vi har mye å tjene på å forstå at livets bevegelse er viktigere enn dets innhold. Kun da vil vi ha bevissthet til å velge innhold som understøtter bevegelsen.

Mandagstipset #12: Kutt ut porno fra livet ditt

I dag er jeg sliten etter å ha vært en uke på tantra-kurs i Sverige først og deretter holdt det intense helgeversktedet “Arketypenes hemmeligheter” nå helga som var. Jeg vil derfor la en annen snakke for meg.

Konklusjon: Porno er noe dritt og ødelegger deg. Fjern det fra livet ditt. Selv har jeg ikke sett porno på flere år og jeg savner det ikke overhodet. [UNFILTERED GUY SPEAK]Spørsmålet en mann da trolig stiller seg er: Hvordan skal jeg masturbere uten porno? Selv ser jeg ofte på bilder av lettkledde damer (ikke nakne, det beveger seg for mye i retning av porno). Men aller best er det å bli kåt på å ta på deg selv, gjøre sensuelle ting. Jo mer fristilt du blir fra visuell stimuli for å bli kåt nok til å masturbere, jo bedre vil ditt (sex)liv bli.[/UNFILTERED GUY SPEAK]

Mandagstipset #11: Planlegg din bruk av sosiale medier for å øke din livskvalitet

facebook-todolistSosiale medier er en fantastisk ressurs for nettverking, markedsføring, informasjonsformidling, egenuttrykk og demokratisering. Og det er en snikende trussel som kan gjøre enhver oppegående person til slave av et “like”. Jeg har definitivt tapt meg selv mang en gang inn i valideringskarusellen som kverner på Facebook.

Jeg vet selv hvor lett det er å bli hekta, primært på Facebook, men også på andre ting som f.eks Twitter. Jeg vet hvordan det er å kjenne pulsen øke når jeg logger meg på Facebook og sultent lengte etter de røde flekkene som forteller meg at jeg har fått meldinger eller likes. Og det er ikke til å komme bort fra at jo mer jeg sjekker eller legger ut statusoppdateringer for å få positiv tilbakemelding, jo ulykkeligere blir jeg. Facebook blir måten jeg forsterker løgnen om separasjon og overbeviser meg om at jeg trenger andres bekreftelse for å være OK.

Alt dette er kompliserende faktorer for et verktøy og kommunikasjonskanal som er viktig for meg. Det er for mye som er bra med Facebook til at jeg er villig til å gi det slipp. Slik er det nok i stor grad også for deg.

Svaret for meg er å planlegge min Facebook-bruk. Jeg er normalt inne kun en gang om dagen og jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg er der. Slik har jeg erfart hvordan jeg kan slippe fri fra den nedadgående spiralen av å lengte etter bekreftelse og bli slave av lengselen. Når jeg kommer på en ting jeg trenger å gjøre på Facebook setter jeg det på lista for neste dags besøk. Kun i ekstreme tilfeller er det akutt – og da gir jeg meg selv en kald dusj etterpå (bokstavelig talt), for å minne meg på at det er viktig for meg å ta dette alvorlig. Slik kan jeg håndtere avhengighetssymptomer.

Kanskje er ikke dette et problem for deg. Vi er alle forskjellige og kanskje har du mestret din relasjon til Facebook. Men sannsynligvis er du i større eller mindre grad preget av denne lengselen og avhengigheten selv. Kanskje vandrer du rundt og tenker på Facebook-oppdateringer du skal skrive. Det har jeg gjort mye. “Å, som de vil elske meg for den!”

Slik mange av oss bruker Facebook blir det en måte å bortplassere ansvaret for å elske oss selv til andre mennesker. Det kjennes ikke godt for menneskesjelen. Men kanskje er det slik også for deg at hvis du planlegger din Facebook-bruk så vil du få en indre ro i vissheten om at du får sjekket Facebook snart nok, men ikke akkurat nå.

Prøv og sjekk om ikke også du får et bedre liv på denne måten. Lykke til!

Mandagstipset #10: Snakk *om* andre slik du snakker *til* dem

Det jeg skal skrive om i dag kan utgjøre forskjellen mellom troen på det gode i mennesket og kynisme, mellom medmenneskelighet og paranoia, mellom kraft og frykt, mellom harmoni og emosjonelt drama. Jeg vil gå så langt som å si at dersom du ikke etterlever dette tipset vil du få et ulykkelig liv.

Rådet er enkelt – snakk om andre mennesker på samme måte som du snakker til dem. Med andre ord, hvis Per snakker til Siri om Kari så velger Per å si bare de tingene om Kari som han også har mot og evne til å si til Kari.

Når dette rådet brytes er det som oftest ved at Per snakker stygt om Kari uten at han har baller til å gi en klar tilbakemelding direkte til henne. Men det kan også komme til uttrykk gjennom at Per roser Kari opp i skyene, uten at han tør å si hvor flott eller bra han synes hun er til hennes ansikt.

Hvis Per liker Kari, men bare tør å si det til Siri så er det dumt, men ikke alvorlig for andre enn han selv. Han fratar seg gleden av å kjenne det livsbejaende og blodbrusende i å gi et realt kompliment. Han risikerer å skape seg et verdensbilde der han ikke er populær eller attraktiv. Han tilbakeholder gaven seg fra Kari. Han mister vitaliteten som ligger i å gi en skikkelig fin tilbakemelding til en annen persons ansikt. Men utover å snyte verden og Kari for gaven hans autentisk selv representerer gjør han ikke så mye skade.

Men hvis han snakker dritt om Kari er saken i mine øyne langt verre.

Jeg er en person som ikke gidder bullshit lenger så jeg legger ikke to fingre i mellom – hvis du snakker dritt om andre fordi du er for feig til å være autentisk i møte med vedkommende sementerer du din rolle som et offer som skylder på andre fordi du ikke er voksen nok til å ta ansvar for eget liv.

eat-wordsSå dette er viktig: Skal vi snakke kritisk om andre så må vi vite med hundre prosent sikkerhet at det vi sier er noe vi har mot til å si til vedkommendes ansikt. Hvis ikke kaster vi vår kraft, integritet og store av deler av det som er fint i oss rett på dynga. Fortsetter vi langt nok ned den leia så får vi det kanskje aldri tilbake.

Kanskje var jeg en person som går på kafé med “venner” for å slenge dritt om andre. Når jeg gjør det så kicker en allmennmenneskelig mekanisme inn, kall den gjerne karma. Den får meg til å tro at fordi jeg snakker dritt om andre, så gjør andre det samme. Plutselig er bøtteballetten i gang og jeg sitter på kafeen og snakker dritt om andre fordi jeg tror de snakker dritt om meg, og så snakker de dritt om meg fordi de tror…og så videre og så videre. Jeg har blitt en hykler som tenker at andre mennesker er dårlige, men glemmer helt at grunnen til at jeg ser mørkt på ting er at jeg er et rasshøl.

Vær et godt, kjærlig og kraftfullt menneske som bidrar positivt til sine medmennesker ved å være konsekvent i sine uttalelser både om dem og til dem. Det gjelder ikke bare venner, kolleger og familie, men enhver person din bevissthet hviler på, f.eks en person på TV. Legg merke til hvor ofte en slik regel får deg til å spise dine ord. Vit at de ordene du spiser er god næring for sjela. Måtte du forspise deg på ord som var ment for å sverte andre mennesker.

Livet ditt vil bli bedre og det vil verden også bli. Lykke til!

Mandagstipset #9: Ta tilbake ditt “jeg”

jeg-vanskelig-ordMitt høyst uvitenskapelige anslag er at 95% av nordmenn bruker pronomenene “du”, “vi” eller “man” når de egentlig mener “jeg”. Mitt svært uhøytidelig navn på denne grupperingen er “man-vi-du-mafiaen”. Deres språk har blitt så vanlig at mange ikke engang registrerer det på sin indre radar. Det har blitt det kulturelle “vannet vi svømmer i”. Da er det jo grådig trist at medlemsskap i denne mafiaen bidrar til ansvarsfraskrivelse og offermentalitet.

Hvorfor er det så destruktivt å være medlem i denne mafiaen? Hvorfor er det så skadelig for individets definisjonsmakt over eget liv å bruke pronomenet “man”? “Ja, man blir jo irritert”, sier han. Jeg sier: Jeg blir ikke irritert. Det er du som blir irritert. Du later som om din irritasjon er den “normale” responsen gitt dine omstendigheter. Du bygger deg et sosialt sikkerhetsnett av lånte bekreftelser, et indre “ja, man gjør jo det”, for å slippe å stå ansvarlig for deg selv og dine egne følelser. Og slik går dagene.

Er du medlem av denne mafiaen? Eller er du medlem bare når du snakker om dine dårlige sider, dem du ikke er stolt av? Uansett grad av medlemsskap skal du vite at hver gang du utøver ditt “man” så går du glipp av: Kraft, energi, indre vekst, transformasjon, libido, kjærlighet, selvtillit. Kanskje er dette noe du kan leve med for å tilfredsstille rasjonaliseringsstemmene i ditt indre? Men hør: Ansvarsfraskrivelse gjør deg selvsentrert, sutrete og kravstor.

Og sjekk ut dette: Rasjonaliseringsstemmen for medlemsskap i mafiaen hevder ofte at bruk av “jeg” gjør oss egoistiske. Men i realiteten er bevisst bruk av “jeg” en forutsetning for å bevege seg vekk fra egoisme. Hæ? Jo: Egoisme/narcissisme er resultat av å være i et usunt og inautentisk forhold med seg selv. Når vi gir fra oss vårt “jeg” gir vi fra oss evnen til å eie våre egne skyggesider og laster og derfor går vi ut av autentisk relasjon med oss selv. Ordet “jeg” har blitt grobunn til bunnløs forvirring for mange.

Hvis du ikke ønsker å gi fra deg kraft, energi, indre vekst, transformasjon, libido, kjærlighet og selvittilt – riv i stykker medlemskortet i “man-vi-du-mafiaen” og ta tilbake ditt “jeg”. Det er i sannhet en metafor for å ta tilbake deg selv.

Og vit at det ikke fordrer at du utraderer man-vi-du fra språket ditt. De har sin funksjon. Særlig når du faktisk ikke beskriver deg selv. Men ikke misbruk dem. Vær deg dine pronomen bevisst og se hva som skjer.

Lykke til!

Kan fysisk straff være et helbredende kjærlighetsuttrykk?

spring-film-coverHøsten 2008 så jeg en film på kino sammen med min far. Filmen –  Vår, Sommer, Høst, Vinter & Vår – satt i gang en definerende refleksjonsprosess i meg. Denne prosessen ble videre fordypet da jeg skrev om filmen på min nettside Masculinity-Movies.com i starten av 2009 (les artikkel).

Filmen handler om en novise og hans mester som bor på en flåte midt i en innsjø i Sør-Korea. På denne flåten står et lite Buddhistisk tempel. Tempelet og dets stille dans fra bredde til bredde over dette pittoreske vannspeilet står som et mektig bilde på tingenes forgjengelighet.

I denne filmen representerer novisens uskyld denne forgjengeligheten på hjerteskjærende vis. Etter å ha studert med sin mester hele livet blir han i tenårene forelsket i en vakker, ung jente som søker hjelp i tempelet. Han forlater sin mester, full av begjær og lyst på livet.

Han returnerer senere som en jaget mann. Han har drept sin kone i sjalusi. Hans skam over å ha sviktet sin lærer er enorm og han gjør et patetisk selvmordsforsøk. Hans mester oppdager ham og det er i den oppdagelsen at min undervisning begynte.

Mesteren tar ikke på seg silkehansker i møte med sin fortapte elevs fortvilelse. Han tar i stedet resolutt frem en stokk og pryler ham. Som om han sier “Du har allerede tatt ett liv. Og så våger du å tro at løsningen på det du har gjort er å ta ett til?! Din store idiot!”

Mesteren ydmyker sin forslåtte elev ved å henge ham opp i et tau som sakte brennes vekk med et stearinlys. Der ønsker jeg å forlate ham inntil videre.

Hele filmen ligger her. Se aktuelle scene med kort etablering av kontekst fra 58:30 og utover.

Qasim Ali Hussein – helbredelse med stokk

shantaram-bookcoverI går kveld leste jeg et kapittel i romanen Shantaram. Boka beskriver en ettersøkt rømling fra Australia som finner et nytt liv i Mumbais slum og underverden. Romanen tok verden med storm for få år siden og nå er det min tur til å la meg fengsle. Dette kapittelet (#11) var viet Qasim Ali Hussein, den vise lederen for Mumbai-slummen der hovedpersonen finner sin skjøre bopel.

I dette kapittelet begås det urett to ganger: av to unge gutter som sloss over religiøse uoverenstemmelser og av alkoholiserte Joseph som nesten tar livet av sin kone med stokk. Hver gang ordner Qasim Ali opp med hard, rettferdig og kjærlig hånd.

Qasim Alis visdom gjør særlig inntrykk på meg i møte med Josephs ugjerning. Som et praktfullt eksempel på maskulin helbredelse utfolder Qasim Alis avstraffelse seg: Josephs kone bæres vekk som om hun var død og den stup fulle Joseph kastes inn blant en gruppe med slummens sterke, unge menn. De setter seg i sirkel rundt Joseph, som ligger forfjamset på den tørre, støvete marken og harker.

Joseph er tørst og roper etter vann. Qasim Ali beordrer mennene til å gi ham spritflaska. Mennene i sirkelen tvinger ham til å drikke. De ler og slår ham på skulderen som om de var kompiser i en drikkelek. Det er som de sier “så barsk du er som kan drikke masse, Joseph! Dette fikser du fint, tøffen!”

Igjen og igjen må han drikke alkohol. Han klager på behandlingen og klynker at han ikke har gjort noe galt. I desperasjon kryper han mot hytta si. Qasim Ali nikker til mennene og prylingen begynner. I timesvis blir han slått med stokk og nektet vann. Ikke så hardt at han tar skade av det eller at huden blir flerret opp, men hardt nok til at han skriker av smerte.

Etterhvert ankommer Josephs venner og konas familie. Sirkelen med de unge mennene løser seg opp og blir erstattet av en sirkel med de nyankomne. Så fortsetter ydmykelsen. Qasim Ali holder en stram regi på det hele.

Mange timer senere er Joseph fullstendig utmattet og innser hva han har gjort. Han gråter hjerteskjærende tårer og klynker navnet på sin kone, som han bare timer tidligere var en hårsbredd fra å drepe. Hans demoner er drevet ut med hard hånd, han angrer og hans helbredelse begynner. Hele “stammen” har deltatt for å få én bortkommen mann tilbake til seg selv.

Helbredelsens grunnpillarer

milarepaDette er to scener som har gjort dypt inntrykk på meg. De fremstår som rake motsetninger til vestlig rettspraksis og noen kan kanskje se på dem som eksempler på primitivt barbari. For meg fremstår de imidlertid som uttrykk for stor visdom og kjærlighet

Historiene minner påfallende på en myte fra tibetansk buddhisme som jeg har satt stor pris på: Myten om helgenen Milarepa og hans forhold til sin læremester Marpa. Milarepa var en hevngjerrig sortekunstner med mange liv på samvittigheten. For å forberede ham på undervisning leder Marpa ham gjennom en rekke med harde prøvelser. Kun slik kan han renses for sin karma og bli klar for reisen mot sin opplysning.

Alle disse tre historiene har minst tre ting til felles:

  1. Gjerningsmannen blir straffet av en person han respekterer dypt
  2. Straffen utføres med kjærlighet både for de rammede og for gjerningsmannen
  3. Straffen konfronterer gjerningsmannen med sin ugjerning gjennom å utsette ham for en rituell ydmykelse

Her kan jeg legge til mye, sånn som viktigheten av at de rammede involveres i den rituelle straffen og  at selve straffen kun er starten på en lengre renselsesprosess. Men jeg liker tallet tre og disse punktene fremstår for meg som de viktigste.

Ett eller annet sted i denne formelen fornemmer jeg følgende: At et menneske som gjør seg selv til dommer og bøddel over andre har gitt seg selv en overmenneskelig autoritet. Og at denne umenneskelige arrogansen er så traumatisk at deres ego-struktur kollapser og deres sjel forvitrer. Og at det i møte med en så grov ugjerning må en total ydmykelse til for å gjenopprette menneskeligheten i overgriperens indre.

22. juli: Straff og helbredelse

Mine tanker går bakover i tid og til Utøya. Aktoratet i saken fikk ros for måten de håndterte den på. Innenfor rammene av vårt rettssystem har jeg inntrykk av at de gjorde en fabelaktig jobb. Det ble gjort et stort poeng ut av at norsk rettssystem ble utsatt for en prøvelse som den bestod med glans. Men levde vårt rettsvesen opp til oppskriften for helbredelse jeg skisserte over?

Etter mitt skjønn er svaret nei. Etter alle øyemål ble ikke straffen ydmykende for Breivik. I det store og det hele virket han å lykkes i å opprettholde sitt grandiose selv gjennom rettssaken. Jeg tror grunnen til dette er at rettsystemet ikke er et velfungerende rituelt rom med kvalifiserte rituelle ledere. For å bli klare for rituelt lederskap må vi vandre i skyggenes dal og konfrontere demonene i vårt indre. Kun slik innsikt gir et menneske den arketypiske magiker-kvaliteten som er nødvendig for en slik prosess. Jeg tror ikke det finnes rituelle ledere i vårt rettssystem som har visdom og kraft nok til å formidle den ydmykelsen som Breiviks sjel dypest sett skriker etter. For en slik “kompetanse” er av sjelelig og ikke juridisk art.

Jeg ser for meg Breivik i en rituell sirkel. Breivik blir slått med stokk. Kanskje av rikets krigere. Kong Harald, den eneste kandidaten jeg kan tenke meg, holder ritualet med kjærlighet og visdom. Breivik blir slått igjen og igjen mens alle de etterlatte får fortelle sine historier. Alle. En etter en paraderes de foran ham. Hans familie og venner er vitner. Kanskje slår de også selv.

Breivik får juling i dagevis – så lang tid det tar for alle de etterlatte å få tømt seg. Slag etter slag. Hundrevis. Tusenvis. Ikke som skader ham. Men som er dypt smertefulle. Det forblir nok en fantasi. Og jeg har egentlig ikke noe ønske om å involvere kongen i et tankeeksperiment han ikke har meldt seg frivillig til. Men mitt eksempel vil etterleve oppskriften over etter beste evne. Det er mitt beste forslag.

Det er noe som skjer når vi overlater samfunnets avstraffing til statsapparatet. Ved å institusjonaliserer straff så slipper vi som folk å selv bli skitne på hendene. Og derfor, mener jeg, får vi heller ikke oppleve sann helbredelse av det nasjonale traumet. Så lenge vi ikke er villig til å grave i dritten vår vil all prat om at Norge har blitt så annerledes etter 22. juli være noe jeg tar med en klype salt.

Jeg tror graden av helbredelse vi har erfart vil komme til uttrykk når vi om kanskje 20 år sitter ved siden av en løslatt Breivik på trikken. Vil vi takle en slik situasjon med verdighet? Vil vi kunne romme vårt sinne, hat, menneskelighet, tilgivelse i en integrert og harmonisk psyke? Eller vil den falle fra hverandre i møte med den følelses-cocktailen en slik episode garantert vil frembringe?

For å sette det på spissen: Vil vår synging av “barn av regnbuen” og sterke opplevelser i rosetog preparere oss for en slik opplevelse? Eller venter vi fremdeles på en norsk Qasim Ali Hussein? Jeg har mange spørsmål og få svar.

En god runde pryl

Tilbake i tempelet brenner stearinlyset gjennom tauet og novisen går i gulvet. Mesteren krever at han tar sin straff. Og det ligger i kortene at hans renselse innenfor murene er et resultat av en overgivelse til hans mesters formaning på vei inn. For såvidt jeg kan se har moderne fengsler ikke den transformerende kraften som skal til for å produsere en slik endring. Deres fangevoktere er knapt nok rituelle mestre.

En av filmens avsluttende scener sitter i meg den dag i dag (1:32:00 og utover). Når novisen slipper ut av fengsel returnerer han til et nedfrosset tempel og en død mester. Der finner han frem en statuett av Quan Yin, medfølelsens gudinne, som har stått og ventet i et spesielt skap. Når morgenen gryr binder han et møllehjul rundt livet, som på dyrene han tok livet av i lek da han var barn. Som en botsøvelse bærer han så Quan Yin og sin tunge bør mot et hellig fjell. Et blodslit ser det ut til. Og der han ankommer toppen fornemmer vi at han har blitt en fri, men preget mann; nå selv mester for en ny generasjon.

Quan Yin sitter ved hans side. Han har overvunnet ondskapen som tok bolig i ham. Og hvor politisk ukorrekt det enn er så begynte det hele med en god runde pryl.

PS! Dette er en artikkel som trolig kommer til å få den politisk korrekte leser til å sette kaffen i halsen. Dersom du er provosert ber jeg derfor om at du leser de tre punktene grundig før du skriver. Husk at autentisk visdom og kjærlighet er en forutsetning for det jeg skisserer.

Mandagstipset #8: Soverommet er til søvn og sex

I dag skal jeg være jeg kortfattet og gi følgende råd: La alt som ikke er søvn og sex skje et annet sted enn soverommet.

Mange har søvnproblemer i disse dager. Og rundt dem på soverommet står det en datamaskin som de jobber på i det daglige. Det ligger ukeblad, faglitteratur, søppel og handlelister strødd rundt dem etc. Dette bidrar til dårligere søvn!

Hold “energetisk hygiene” på soverommet og sørg for at du er utilgjengelig (offline/flymodus). Søvn fordrer redusert aktivitet i neocortex. Så ikke ta med deg neocortex-stimulerende ting/aktiviteter inn på soverommet! DOH Smile

Bruk sunn fornuft og vips så skal du nok få det bedre med søvnen din.

Mandagstipset #7: Skriv din egen instruksjonsbok

manual-eivindEn av de store utfordringene i relasjoner er hvor lett det er å anta ting om hverandre uten å sjekke om de stemmer. Vi ender opp med å gå rundt med helt forskjellige oppfatninger om hverandre og ting vi har opplevd. Kanskje en kvinne er frustrert over sin mann fordi han ikke gir uttrykk for sine følelser. Kanskje mannen er redd og frustrert fordi han blir kritisert for sine følelser hver gang han gir uttrykk for dem.

I et slikt tilfelle ønsker kanskje kvinnen en mann som hennes følelser kan “støte mot” slik at hun føler seg sett, elsket og møtt. Mannen, derimot, ønsker kanskje en kvinne som kan støtte ham og elske ham for den han er. Begge ønsker intimitet, men ingen får det fordi de ikke forstår hverandres motivasjoner.

For å hjelpe oss i slike scenarier kan vi skrive en brukerveiledning om oss selv som vi deler med nære venner, livsledsager, familie og kolleger/samarbeidspartnere.

Måten du gjør det på er å skrive to overskrifter “Du kan stole på at jeg…” og “Du kan ikke stole på at jeg…”. I eksempelet over kunne mannen f.eks skrevet “du kan ikke stole på at jeg uttrykker mine følelser når jeg frykter å bli angrepet for dem” og kvinnen “du kan ikke stole på at jeg vil støtte deg før jeg selv har en opplevelse av å bli følelsesmessig sett og møtt”.

Et udrag av min egen instruksjonsbok ser slik ut:

Du kan stole på at jeg…

  • Er lojal mot mine venner
  • Holder mitt ord
  • Er sta
  • Jobber hardt og disiplinert
  • Har et stort hjerte
  • Er perfeksjonist på min hals
  • Ikke stikker av fra konflikt

Du kan ikke stole på at jeg…

  • Spør deg om hjelp når jeg trenger det
  • Lever ut all galskapen jeg kjenner i meg
  • Kommer tidsnok
  • Alltid vet hva jeg vil

Når du kjenner en annens indre virkelighet gjennom en slik instruksjonsbok blir det lettere å godta dem slik de er. Når jeg ofte kommer 5min sent f.eks så er ikke det fordi jeg ønsker å være stygg mot den andre, men fordi vanen utarbeidet seg som en motreaksjon til min fars enorme fokus på å være tidsnok (som ofte førte til stress og massiv tidssløsing). Instruksjonsboken vil tydeliggjøre dette for andre og fungere som døråpner og brobygger. Dessuten er det gøy!

Mitt tips til deg denne uka er derfor å utarbeide denne brukerveiledningen og dele den med dem som står deg nær. Kom gjerne tilbake til den over flere dager slik at du får tid til å fordøye hvem du egentlig er underveis. Jeg kommer til å gjøre det samme selv, for det er en stund siden sist jeg sendte ut en slik.

Lykke til!

Mandagstipset #6: Slutt å reparere deg selv

Når vi starter med selvutvikling er valget ofte motivert av en avvisning av øyeblikket og meg selv slik jeg er nå. Kanskje er det smertefullt å være meg, smertefullt å kjenne på de sårene som en vanskelig barndom og trøblete ungdomstid påførte meg. Og i møte med selvutviklingslitteratur, et veritabelt villniss av høytsvevende løfter om mirakler og et liv uten smerte, så begynner jeg kanskje å tro at det er en vei utenom.

Tanken om veien uten smerte, gjerne inspirert av østlige tanker om opplysning, blir gjerne installert i enhver søkende sjels operativsystem på ett eller annet tidspunkt. Jeg har selv møtt svært mange mennesker i min tid som løper fra den ene metoden til den andre, den ene workshoppen til den andre, for å reparere seg selv. De snakker med entusiasme om de tingene de lærer og det er alltid noe riktig spesielt som foregår inni dem. Samtidig virker det ironisk nok som de aldri blir fri fra sine problemer. Jeg har selv vært slik en gang.

Det er ofte subtile nyanser som skiller en effektiv selvutviklingsprosess fra en som ikke virker. Min livserfaring og observasjon av mennesker rundt meg har vist at den avgjørende faktoren er om ønsket om vekst er drevet av redsel eller av aksept. Er jeg redd og skamfull for hvem jeg er vil jeg lengte etter å reparere meg selv. Men dette kan jeg garantere deg: Du kan ikke repareres. Du er “ødelagt” og det er også jeg. Ingenting vil noensinne endre på dette. Sårene du har vil være med deg resten av livet. Slutt å prøve å fjerne dem. Slutt å holde smerte på avstand ved å identifisere deg med ditt eget helbredelsesdrama.

Slipp heller taket inn i smerten og la den uttrykke seg gjennom deg i ditt eget selskap eller med nært betrodde. Tør å vise hvem du er til dem som står deg nær: Din redsel, din ensomhet, din skam – uten å trenge å knytte historie til følelsen. Historien er underordnet øyeblikkets realitet. Bli intim med mørket, slik det oppstår her og nå. Og utvis skjønn på når du skal åpne denne delen av deg selv helt opp for andre. Bli ikke hallik for dine sår for å bli elsket av folk som ikke bryr seg.

Ingen praksis eller åndelig opplevelse vil noensinne endre din følelse av at du, mennesket deg, har blitt dypt såret av livet. Din selvbiografi vil alltid inneholde den smerten du nå kanskje forsøker å unnslippe ved å “fikse” deg selv. Men skal du kunne bli fri og oppleve mer av det du søker må du anerkjenne at du er såret og elske deg selv på tross av det. Det er først da din identifikasjon med din selvbiografi kan begynne å slippe taket og sann selvutvikling kan begynne.

Dette er et enormt tema, knapt nok kun et “mandagstips”. Så jeg får si som min gode venn Vegard “Put that in your pipe and smoke it”!