Gratulerer Mann, det er din dag i dag!

De færreste vet nok at 19. november er den internasjonale mannsdagen. Denne dagen har ikke tatt helt av internasjonalt enda, men det blir mer og mer fokus på den. I dag har f.eks Mannsforum et arrangement som heter “Blir menn kjønnsdiskriminert i Norge i dag?”.

Mye tyder på det. Det gjør nok kvinner og i noen sammenhenger. Ja, vi diskriminerer hverandre og verden er ikke perfekt. Shit happens.

man-celebratingJeg er selvfølgelig opptatt av å avdekke samfunnsproblemer som ikke er belyst. Det var et viktig mål med min kronikk i Dagbladet i august – og jeg vil fortsette med det.

Og likevel må jeg innrømme at jeg er svært lite inspirert ved tanken på at menn nå skal få sin egen klage- og sytedag for å konkurrere med kvinners klage- og sytedag. Jeg tenker på denne fantastiske mannen Joseph Campbell, mytologi-eksperten over alle mytologi-eksperter, og hans potente sitat “Find a place inside where there’s joy, and the joy will burn out the pain”.

La nå 8. mars og 19. november bli dager for feiring! La oss feire kvinner og deres femininitet og samfunnsgaver den 8. mars og la oss, alle menn der ute, i dag feire at vi er menn! Stolte, flotte, høyreiste, kraftfulle og hjerteåpne menn som bidrar med våre gaver til verden og som etterlater den som et bedre sted.

Yes, la 19. november bli en feiringens dag. Gratulerer med dagen, Mann. Det er din dag i dag!

Men du er jo også feminist, Eivind!

Samtaler med en ung kvinne om kvinnefrigjøring, feminisme og menn

Introduksjon

Noen av mine kritikere tror visst at alle mine tanker og tekster utvikles i en slags mannlig boble og at ingen kvinner har innflytelse på prosessen. Det er naturlig nok ikke riktig. Jeg er ikke en macho pappfigur som vil tilbake til en svunnen John Wayne-tid. Langt derifra. Jeg vil nok tjene min tilmålte tid som fanden på veggen for kjønnsforvirrede sjeler i månedene og årene som kommer, men visjonen for denne bloggen er faktisk å bygge broer mellom menn og kvinner. Problemet for mine kritikere er bare at de hater måten jeg ønsker å gjøre det på.

Noen tenker åpenbart at jeg er mot kvinnefrigjøring og at jeg ikke er på kvinners lag. Men jeg er for kvinnefrigjøring, akkurat som jeg er for mannefrigjøring. Jeg er derimot av den oppfatning at den ideologiske feminismen og likestillingskampen som rir landet vårt er mot kvinnefrigjøring (når ordet blir brukt i rette forstand). Den er ikke bare mot kvinnefrigjøring, den er mot generell frigjøring, glede, lykke og kjærlighet. Finn en mann eller kvinne som jobber med likestilling og ideologisk feminisme og jeg skal vise deg en person som er ille tilpass i egen kropp og eget kjønn og som utviser svært mange tegn på å være ulykkelig. De er fanget mer enn de er frigjorte. (De som betviler disse ord står fri til å gjenoppfriske sine Hjernevask-minner. Får du inntrykk av at de norske kjønnsforskerne i denne serien er vitale og livsbejaende individer?)

Det er selvsagt denne oppfatning som mine kritikere vil mislike meg for. Jeg forstår det godt; hvis jeg hadde bygget hele min identitet på ideen om at kvinner er ofre og menn er overgripere og at det har vært sånn siden tidenes morgen så hadde også jeg blitt hissig hvis noen hevdet at menn og kvinner i alle år har, på sine begrensede måter, sammen gjort sitt beste for å overleve i en utfordrende verden.

For å understreke dette poenget – at menn og kvinner jobber best sammen og ikke mot hverandre – ønsker jeg i større og større grad fremover å være i direkte dialog med kvinner. Jeg vil intervjue og samtale med kvinner i alle aldre som er lei av likestillingskampen slik den kjempes i dag og som er klare for å gå videre;  dem er det mange av der ute. Denne gang intervjuer jeg en ung venninne av meg, Cecilia Jayer. Forleden overrasket hun meg med følgende utsagn “Du er også feminist, Eivind!” og det opplevde jeg såpass spennende at jeg velger å bruke det som springbrett for denne serien med samtaler.

Jeg traff henne på Sky Bar i toppen av Oslo Plaza og diskuterte disse temaene med utsikt over en Oslo by som skimret i November-mørket.

Om Cecilia Jayer

Cecilia Jayer er 24 år gammel, jobber i en helsekostforretning på Majorstua og er født og oppvokst i Oslo. For ca 4 år siden ble hun interessert i selvutvikling, ernæring og hvordan leve et lykkelig liv. For ett år siden ble hun enda mer interessert i kommunikasjon, seksualitet og dynamikken mellom mann og kvinne.

Det var på den tiden at vi begynte å treffe hverandre på arrangementer i Oslo og siden høsten 2011 har hun vært en av de mest aktive deltakerne på våre events i Authentic World Norway.

Slik har vi blitt venner og på spørsmålet om hva hun setter mest pris på ved vårt vennskap svarer hun: “Jeg liker å tilbringe tid med en mann som eier seg selv og snakker rett fra ballene sine uansett om vi er på fest, på kino eller går tur i skogen.” (takk, Cecilia)

Tidlige feministiske år

Føler du deg hjemme i feminismens og medienes dekning av kjønn og likestilling?

Nei. Men jeg gjorde det før. Da jeg var 16 år gammel hørte jeg et inspirerende feministisk foredrag og ble grepet. Det var noe med stemningen der og jeg ble litt tatt av bølgen. Jeg husker kvinnegruppen Ottar hadde en stand der og jeg kjøpte bladet deres. Det var noe godt med å tro på disse enkle svarene. Det var deilig å få lov til å føle meg som offer. Men det var og en styrke i det – vi var som en gjeng sterke kvinner som ikke lot oss tråkke på.

Hva var det foredragsholderen sa som fanget deg?

Hun kom med masse statistikk. Jeg husker ikke detaljene, men det var masse tall som fikk meg til å tenke at kvinner ble urettferdig behandlet. I dag så ser jeg at hun så statistikken gjennom sitt feministfilter og jeg tror ikke lenger at tallene er så svart-hvitt som hun skulle ha det til.

Farvel til feminismen

Hva fikk deg til å endre mening om feminismen?

Jeg hadde en ekstremt feministisk venninne i en periode. I starten av vårt vennskap snakket vi mye om disse tingene, men over tid begynte jeg å se at hun aldri vokste. Hun var helt låst. Jeg begynte å se at hun var ulykkelig. Det var da jeg begynte å forstå at det er viktigere å være glad enn å ha rett. Samtidig møtte jeg mange flotte menn som overhodet ikke passet med det stereotype bildet av menn jeg hadde. Det var ikke mulig å beholde mine meninger i møte med en virkelighet som viste meg helt andre ting.

I denne perioden begynte jeg å føle at feminismen jeg ble eksponert for var “gammeldags”. Det var som om den var gått ut på dato.

Hva skjedde så?

Jeg gikk mye på selvhjelpskurs i en periode og opplevde at de fleste som deltok der var kvinner. Jeg opplevde kvinnene der som maskuline. Så begynte jeg å gå på seminarer om seksualitet og der var det en overvekt av menn. Disse mennene begynte å endre livet mitt.

Jeg møtte flere og flere gode menn – og etterhvert så begynte jeg å treffe flotte, feminine kvinner som ikke var feminister og som ikke så på seg selv som ofre. I ettertid tenker jeg at det var møtet med alle disse mennene som var nøkkelen til at jeg kunne treffe disse flotte kvinnene.

Feministvenninnen min fortsatte å svartmale menn. Selv når hun traff en flott mann og ikke kunne finne noe negativt å si om han, så var han mann – så det var noe galt med han per definisjon. Jeg reagerte sterkt på dette. Jeg kjente at jeg var ferdig med feminismen.

En ny feminisme

Da vi tilbragte tid sammen nå nylig overrasket du meg med å si “Men du er jo også feminist, Eivind” midt i en samtale om kjønn, likestilling og maskulin-feminin polaritet. Hva mente du egentlig?

Vel, hvis jeg skal være litt personlig så føler jeg meg alltid fri til å være kvinne når jeg er sammen med deg. Jeg slipper å følge en oppskrift og føler meg fri. Særlig når du snakker om menn som tar tilbake kraften. Jeg liker det. Når menn tar tilbake kraften så får jeg som kvinne lov til å slippe kontrollen og utfolde meg som kvinne. Jeg får love til å være mer “flytende”. Tradisjonelle feminister vil kanskje mislike det, men jeg liker det. Du var en av mennene som hjalp meg til å se på kjønnene med nye øyne og som hjalp meg til å slappe av inn i min kvinnelighet. Og siden du har hjulpet meg å bli mer glad i min kvinnelighet vil jeg kalle deg feminist – i ordets rette forstand.

Så her må det være er noe med min “feminisme” som er annerledes enn den du beskrev over?

Ja, det finnes en feminisme som ikke anerkjenner at kvinner er feminine vesener. Disse feministene klarer ikke å godta at det er en forskjell på menn og kvinner, maskulinitet og femininitet. Jeg ser at de ofte er sinte, lei seg og frustrerte. De føler seg urettferdig behandlet, på en måte de ikke har kontroll over. Jeg ser at de er sinte, men det er et sinne som spiser dem opp innvendig. De kan ofte være stygge mot menn der og da og så gråter de i ensomhet etterpå.

Men jeg må si…det er noe med at kvinner må være så maskuline på jobb i dag. Det blir lett å identifisere seg med karriere og når kvinner kommer hjem styrer hun og er kontrollfreak. Kanskje nettopp fordi mannen er for feminin eller snill.

Det fungerer ikke slik det er nå.

Veien fremover

Hva mener du må endre seg?

Jeg tror ikke det betyr så mye hvem som begynner å endre seg. Kvinner kan begynne slappe av inn i sin feminine essens, begynne å overgi seg mer for livet og for mannen. Hun kan bevisst dyrke frem sin femininitet og oppleve hvor godt det kjennes – og at menn vil la seg inspirere og møte henne der. Eventuelt kan mannen begynne å ta styring i livet og finne kraften sin igjen, i livet og i relasjon med kvinner. Begge deler vil hjelpe.

Har du en beskjed til dine feministiske søstre der ute?

Ja, jeg vil si at jeg forstår at de er sinte og provoserte, men jeg vil oppfordre dem til å vurdere om perspektivene deres tjener dem. Jeg regner med at de vil si at kvinneundertrykking er et faktum, men så lenge de tror på det er livet deres styrt av ytre omstendigheter. De må finne den feminine kraften i seg selv som er uavhengig av ytre omstendigheter. Så vil jeg si til dem “Er det viktigere for deg å være sint og feminist enn å være lykkelig og samarbeide med menn?”

Konklusjon

Jeg vil takke Cecilia for at hun stilte opp så sporty på kort varsel for mitt første intervju. Hennes meninger er åpenbart av en helt annen type enn de vi er vant til å se i mediene. De fleste kvinner jeg diskuterer disse tingene med har meninger som likner dette, sikkert mye fordi jeg trekkes mer mot disse kvinnene enn kvinner som er negativt innstilt til menn. Det er derfor alltid en pussig opplevelse for meg når kvinner kritiserer mitt arbeid og gir inntrykk av at de snakker på vegne av alle kvinner. Det gjør de åpenbart ikke – og det faktum at de tror det er et trist bevis på graden av virkelighetsfornektelse, konformitetskrav og manipulasjon av fakta denne ideologiske galoppen fører til.

Jeg ser frem til å snakke mer med kvinner i tiden som kommer om kjønn, likestilling, og maskulin-feminin dynamikk. Kjenner du noen jeg bør snakke med? Kontakt meg.

Hilsen Eivind

Slik ble mannen farlig

Eller: Akademiker-Norges offer-krampe og deres demonisering av et helt kjønn

Som så mange andre menn i min generasjon har jeg vokst opp som en snill gutt. Mannskraft var farlig for det er jo slik at menn og maskulinitet står for alt som er grusomt og ondt i menneskehetens historie, er det ikke?

Vel, ikke riktig – men det var en besnærende tanke og min samtid jobbet hardt for å få meg til å tro på den (det gjør den fremdeles). Slik ble jeg en sensitiv og relativt kraftløs tenåringsgutt som var trist og ensom og lurte på hvorfor ingen syntes jeg var vakker. Mange av de kvalitetene jeg utviklet pga denne tenåringstiden er faktisk riktig fine. Og jeg har lært meg å ikke pisse på egen vei. Den sensitiviteten jeg fikk på veien tjener meg vel. Og faktum er at jeg fremdeles er en “recovering nice guy” – jeg graver fremdeles dypt i mitt indre maskuline skattekammer.

Min erfaring med å lede workshops og drive coaching samt å nettverke med mennesker tilsier at denne utfordringen er en av vår samtids største. Menn har mistet kraften til å stå høyreist og verdig i eget liv og kvinner har blitt den dominante parten i forholdet. Dette er den historien jeg får fortalt igjen og igjen og igjen, fra terapeuter og coacher og kursholdere i alle samfunnslag. Flotte, potente, vakre menn kryper gjennom livet og spør om lov mens kvinnene blir kantete og bitre for de ønsker dypest sett en mann som kan se dem, åpne dem, elske dem – selv når han “ikke får lov”.

What about me?

I går kveld så jeg en fantastisk film som heter “What about me?” på en visning på Scenehuset i Oslo (med bakgrunn i en idé fra min gode venn Vegard Svingen). Det er en deilig saftig og enormt rikholdig overflødighetshorn av en film. Den skjærer gjennom New Age-dritten og alt av politisk korrekt vissvass og viser livet i sin endeløse prakt. Et smørbrødbord av forskjellige perspektiver og meninger kommer til uttrykk – i det ene øyeblikket snakker en konservativ prest om samfunnets rangorden og at kvinner skal være under mannen og i neste øyeblikk ler en kvinne av hvor deilig det ville være å våkne en morgen uten en mann ved siden av seg. Alle perspektiver kommer til uttrykk og ingen moralisering setter inn. Friskt!

Det er en deilig saftig passasje i filmen om kjønn. Bob Geldof har i denne passasjen en inspirert tirade om det tragiske ved måten vi ser på menn og maskulinitet i dagens samfunn.

 

Menn kan bidra med noe fint? Vi er beskyttere? Det ble jeg aldri fortalt da jeg vokste opp. Men for en fin beskjed det ville vært! Den hærskaren av menn jeg hører om og har vært i kontakt med hørte heller ikke slike ting – mange er de som har tatt medienes og politikernes prat personlig og gått ned i knestående. Hvorfor mon tro har vår tid endt opp med å engasjere seg hardt i å plante tvilens og skammens frø i gutter kun fordi de er gutter og samtidig hevdet at vi gjør noe positivt?

Den farlige maskuliniteten og den postmoderne “pre-trans fallacy”

Den amerikanske filosofen Ken Wilber har introdusert meg for forståelsen av pre-trans fallacy. Pre-trans fallacy er det som skjer når jeg som observatør fra mitt ståsted – nullpunktet – observerer et bevissthetsnivå som er under mitt og et som er over mitt og sier at de er det samme, for de er begge forskjellige fra mitt. Siden bevissthetsutvikling fungerer i en pendelbevegelse der motsetninger integreres i en stadig høyere syntese (i tråd med Hegelsk filosofi) så er det helt naturlig at vi vokser ut av holdninger og perspektiver – kanskje gjør vi opprør mot dem – før vi gjenoppdager dem på et høyere bevissthetsnivå senere i vår utvikling.

Dette er en viktig innsikt når vi observerer menn og maskulinitet. For fra det politiske korrektes perspektiv er maskulinitet jevnt over negativt. I vår postmoderne offer-krampe ser vi på maskulinitet og så kaster vi alle dens former i den boksen som er farget av menneskehistoriens lidelser.

Se på denne videoen:

En feminist eller kjønnsforsker som fremdeles er grepet av vår postmoderne offerkrampe vil ikke være i stand til å se noe særlig forskjell på Bob Geldof og denne mannen. De ser to menn som ikke liker måten vi snakker om menn i dag og slik ender de i samme boks. En pre-trans fallacy er begått.

Men her er den viktige distinksjonen: Mister Doug Giles her snakker fra, slik jeg opplever han, et lavere bevissthetsnivå enn vår postmoderne, liberale verden. Han har noen gode poenger, men de forsvinner i snakk om menn som pappfigurer, som tøffe Dirty Harry-kloninger som ikke trenger å være redd for barnslige og feminine ting som følelser og medmenneskelighet. Jeg karikerer selvsagt, men det er for å gjøre et poeng. Doug vil tilbake til en svunnen tid, men utvikling kan aldri gå bakover – den må ALLTID gå forover; det er også lærdommen fra den fortids-romantiserende hippie-bevegelsen.

Bob Geldof, derimot, er en bevisst mann som snakker på vegne av det gode i menn. Han tar mannens verdighet til forsvar. Han snakker om noe som er vakkert og potent, ikke noe som er stereotypt og bundet.

I vårt samfunn ser mange ikke det Bob Geldof ser – for han opererer fra et høyere bevissthetsnivå enn det postmoderne Norge. Her i Norge – og store deler av den Vestlige verden – kaster vi babyen ut med badevannet, eller snarere: den gode mann ut med despoten, terroristen og voldtektsmannen. Menn kan umulig være bra så la oss sørge for at de blir så lite menn som mulig. La oss inspirere dem til å bli mer som kvinner slik at de ikke blir voldelige og stygge menn.

Den umenneskelige mannen

Og slik har vi begått en grusomhet av så store dimensjoner at vår fremtid vil gremmes over det – stemplet et helt kjønn som umenneskelig. Samtidig vil vår fremtid innse at et slikt vrengebilde var nødvendig for å skape tilstrekkelig lidelse i befolkningens relasjonelle dynamikker til at vi var villig til å bevege oss videre til neste etappe: vakker samhandling menn og kvinner i mellom.

Vår samtid er fremdeles stappfull av akademiske melonhoder som tenker at en slik tale som Bob Geldof velsigner oss med lenger opp er av det onde. Og det er nettopp disse menneskene som skader våre gutter og menn, og slik indirekte også våre jenter og kvinner. At jeg synes det er helt forbannet grusomt at dette ses på som gangbart i dagens Norge gidder jeg ikke lenger å holde skjult. Jeg er ikke villig lenger til å la ubevisste akademiker-hoder som tror livet kjennes best innenfor et universitets-kontor definere min samtid. Dette er ofte mennesker som er fanget av det Eckhart Tolle kaller intelligent galskap og mange er de som pumper bullshit ut i samfunnet og later som om det er OK. Det er ikke OK. Og hill hill de flotte menneskene som er unntak fra regelen – det skjer selvsagt mye bra i akademiker-miljø også.

Men la meg gjøre det enkelt: Hør på Bob. Men ta Doug med en klype salt. De representerer to helt forskjellige ting. Og hvis du klarer å se det – ja, da er det håp.

Gjesteartikkel av psykiater Dag Furuholmen: Mor som dommer

Dag Furuholmen er psykiater og grunnlegger av kursserien “Menn som vil videre” sammen med Eirik Balavoine. Han har skrevet en kronikk med kritisk blikk på Inga Marte Thorkildsens etter mitt skjønn hårreisende lovforslag som skal gjøre mor til rettskraftig instans i møte med far. For dere som ikke er klar over det blir kronikker og innlegg av menn som ønsker å belyse skjevhetene i det norske samfunns behandling av menns og kvinners rettigheter rutinemessig sensurert av norske aviser – de kommer ikke på trykk. Jeg var heldig som fikk min kronikk igjennom. Dags kronikk gikk ikke igjennom. Jeg spurte Dag om jeg kunne gjengi hans kronikk her og han sa ja.

dag-furuholmenVeien til helvete er brolagt med gode intensjoner, er det noe som heter. Blandes dette med indignasjon, selvgodhet, rettferdig harme og naivitet blir blandingen farlig. Barne og likestillingsminister Thorkildsen må selv sjekke sine motiver for sitt lovforslag, men det kan virke som en privat opprørthet over historier hun har møtt er drivkraft mer enn politisk klokskap.

I realiteten åpner hun for økning av barns vanligste problem, nemlig at de blir avskåret kontakten med sine fedre. Som psykiater med 35 års klienterfaring, og leder av mannsgruppene ”menn som vil videre” er dette dessverre hverdagstematikk. Thorkildsen vil nå åpne for at dette kan skje med lovens velsignelse.

Det kan være verd å spørre: ”Hvem er vanligvis engstelig og hva er engstelsen uttrykk for?” Menn er med rette engstelige for mødres offerstrategi, der de definerer far som psykopat og seg selv som den engstelige mor som bare tenker på barnets beste. Ofte handler dette om helt andre temaer, som ønske om å straffe mannen, kontroll og definisjonsmakt over hvordan barn skal behandles bare for å nevne noen vanlige eksempler.

”Den gode mor”

Norsk forskning har vist at mødre slår barn dobbelt så ofte som fedre. Dette er nærmest tiet i hjel som ukorrekt politisk nyhet og ble forsøkt bortforklart med kvinners fortvilelse og maktesløshet. Igjen ser vi offerstrategien bare med en annen vri.

Er det lov for menn å være bekymret for dette? Vil norske menn bli lyttet til om de mener barnet trenger å være hos dem fordi det er for utrygt hos mor?

Det kan kanskje være på sin plass å minne om at myten om den gode mor for lengst er motbevist. Ikke alle mødre er en gang ”gode nok mødre” som psykoanalytikeren D.W.Winnicot definerte det. Forskning på barns tilknytning viser at ca. 65% av alle mødre er en såkalt ”god nok mor”, mens 35% faktisk gjør sine barn utrygge!

Det er viktig at menn forstår sin viktige rolle som alternative tilknytnings og omsorgsfigurer for barn, ikke bare som ski og fotballinstruktører, selv om det er viktig nok. Og det er gledelig at unge menn i dag tar langt større del i sine barns oppvekst enn bare for noen tiår siden.

Farskapets kår i Norge

Dessverre sier statistikken fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2004) at farsrevolusjonen er et stykke unna. 25 % av alle barn i alderen 0-18 år lever ikke sammen med sine to foreldre. Av disse bodde 82 % fast hos mor, 8 % bodde fast hos far og 10 % hadde delt bosted. Det månedlige samværet for foreldre som ikke har barnet boende hos seg ble gjennomsnittlig beregnet til å være 6,9 dager. Samme undersøkelse viste at 62 % av fedrene gjerne skulle hatt mer samvær med barnet, samt at 70 % trodde at barnet ønsket mer samvær. En spørreundersøkelse (Synovate/MMI i 2005) viste også at 70 % av de spurte fedrene ønsket seg delt bosted som omsorgsordning ved et eventuelt samlivsbrudd.

Lovverket sier at i en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om samværsrett, daglig omsorg, foreldreansvar mv. rette seg etter hva som er “til beste for barnet”. Skal man ta loven på alvor betyr dette at barnets beste i over 80% av tilfellene er å bo hos mor. Her er det definitivt ingen spor av farsrevolusjonen. En av fire menn er barnløse ved 40 års alder. 40% av norske fedrene bor ikke sammen med sine barn. Loven sier også at det er den som har omsorgen som har siste ord i forhold til spørsmål om barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser. Dette betyr ganske enkelt at i over 80% har mødre full råderett over barna og far kan høres hvis mor vil. Det er nesten utrolig at dette er politisk gangbart i vår tid.

Kanskje barne og likestillingsministeren skulle ta en grundig gjennomgang av hva som skaper denne skjevfordelingen i norske domstoler.

Kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen skriver i sin bok: Fra farskapets historie i Norge 1850-2012. ”Under industrialiseringen mister fedrene noe av sin selvfølgelige tilknytning til og sine oppgaver i hjemmet, samtidig som den ideologiske dyrkningen av moderskapet økes. Fars rolle ble familieforsørger og i mindre grad familiedeltaker. Vi beveger oss inn i husmorens tidsalder, og hun var idealet for kvinnelighet helt fram til 1970. Andelen husmødre var i 1960 helt oppe i 55%. Lorentzen snakker om en fortrengning av ferdene fra hjemmet både gjennom politikk og kulturelle virkemidler. ”Husmorsamfunnet ga ingen plass for mennene til å være en aktiv far i familien, og det fikk konsekvenser for fedrenes forhold til barna.”

Husmorsamfunnet lever i beste velgående i norske domstoler!

Lenker

*si at dere kom fra meg hvis dere melder dere på – hvilket dere bør. Det er prima vare

Norske menn ser norsk film om norske menn: 90 minutter

90-minutter-plakat

Denne teksten inneholder referat fra filmens handling.

Vi var åtte menn –  seks nordmenn, en svenske og en brasilianer – som møttes for å se 90 minutter denne september-kvelden. Det lå høst i lufta og noen virket litt skeptisk til opplevelsen som lå foran oss, meg selv inkludert.

90 minutter er en film som beskriver tre menn i forskjellige faser av livet. En mann er en tilsynelatende godhjerta, eldre herre, antakelig en forretningsmann som har gjort noen dårlige investeringer. Filmen fremstiller han som en overklassemann som har levd over evne og som ikke makter å fortelle sin kone at de er konkurs. Han blir derfor nødt til å drepe henne (og deretter seg selv).

En annen mann er politi og skilt. Hans eks-kone var utro mot han og ser av ikke avklarte grunner på han med stor forakt, til tross for at hun har fått huset hans. Hun sier han ikke har noe i familien hennes å gjøre og hakker på ham kontinuerlig. Han virker maktesløs i møte med hennes vrede, tar ut sin frustrasjon med barnslig maktspill, og ender til slutt opp med å drepe både henne og deres barn, som han bare minutter tidligere lekte fint med.

En siste mann er kokain-misbruker, nybakt far og sosiopat. Han tar ut sin frustrasjon over manglende livsmestring på sin partner, som han stadig vekk binder til senga. Han ender opp med selv å bli drept av sin partner i et basketak.

Mennenes første tilbakemeldinger

Flere menn uttrykte, da september-regnet ønsket oss velkommen ved filmens slutt, at de syntes det var en sterk og brutal filmopplevelse. Vi diskuterte hva dette betød for dem mens vi ruslet mot et bord på Cafe Mistral, et rolig sted godt egnet for å prate. Samlet rundt bordet fortalte en mann, en familiefar i 40-årene, at filmen tok opp for han kjente temaer: Den vanskelige omstillingen ved å bli far, byrden som fremdeles ligger på menns skuldre for å være velstående og vellykkede etc. Men han beskrev utfallene som ekstreme og naturlig nok fjernt fra hans virkelighet.

Alle mennene var skjønt enige i at det var en fellesnevner for filmens tre menn: De er fullstendig maktesløse. Ingen av disse mennene opplever livsmestring og er fullstendig “impotente” i møte med utfordringene som filmen stiller dem ovenfor. En mann beskrev det slik: Han hadde empati med mennene i starten av filmen, men mistet den etterhvert, kanskje nettopp fordi handlingen ble så fjern fra hans virkelighet.

En mann beskrev mennene i filmen som ofre. Det var derimot bred motstand rundt bordet mot at Hennies kokain-sosiopat passet i en offerrolle, ihvertfall ikke i filmens kontekst. Ousdals politimann, derimot, virket å stå i reell fare for å miste barna sine, noe som menn ofte gjør i Norge når kvinner ønsker det slik. Og Flobergs eldre herre var fanget i en vanskelig situasjon grunnet økonomiske omstendigheter som var utenfor hans kontroll.

En mann beskrev i denne sammenhengen rettsakene han måtte gjennom som liten for å få lov til å bo hos far. Han beskrev det som en vanskelig opplevelse der hans ønske som ung gutt ikke var tilstrekkelig og hans mor tok saken to ganger gjennom rettssystemet.

Mannen som hard og ensom ulv

Mennene i filmen er alene. De har ikke støtte. De undertrykker vanskelige følelser og tør ikke være sårbare. De er med andre ord fanget i en tradisjonell og stereotyp mannsrolle der det å tape eller vise svakhet er verre enn det å dø.

Dette ble tema for diskusjon. Vi snakket mye om sårbarhet. Kan menn være sårbare og fremdeles være menn? En mann fortalte om hans opplevelser med en sorggruppe i Kreftforeningen etter tapet av hans mor. Gang på gang var han den eneste mannen i gruppen og han lurte etterhvert på hva som foregikk. Svaret han fikk var at “menn tar det ut på en annen måte”.

Men denne mannen mente at det å snakke om tap, sorg og vonde ting har en viktig funksjon. Vi diskuterte om disse mennene som “tok det ut på en annen måte” virkelig fikk det ut. Innebærer deres måte å “ta det ut” på øl og kjekkaseri i overfladiske vennskap (kanskje av sorten Ousdals politimann har til sin eks-kones nabo)? Innebærer det sport og opplevelser som midlertidig kan få tankene over på andre ting, men som ikke virkelig berører sorgen? Det virket å være bred konsensus om at menn nok ofte i grunn ikke får det ut – og at mengden med undertrykte følelser til slutt kommer ut på forvrengte måter. Og under det hele ligger en historie om menn som er helt alene med sine indre liv.

I så måte var det en interessant refleksjon at her satt vi åtte menn og snakket åpent om mannsrolle, følelser, intime relasjoner og identitet. Minst en observerte at det var uvanlig for han – og at han elsket det.

En mann nevnte og at han i sitt liv hadde opplevd det som enklere å få støtte fra kvinner enn menn. Er det slik at vi menn har blitt så opphengt i å se sterke og vellykkede ut at vi ikke kan fortelle en annen mann om våre utfordringer? Det kan se ut som dette er tilfellet for mange av oss.


Filmens falske premiss

Jeg var nysgjerrig på hvordan mennene ville reagere på filmens grunnpremiss og dets dementi i Dagbladet. Dette premisset er at norske menn dreper sine kvinner med større hyppighet enn menn i andre Europeiske land. Den relativt, for Eva Sørhaug, pinlige sannheten er at det nesten er helt motsatt. Påstanden kommer på bakgrunn av en fjollete tolkning av tallmaterialet. Sørhaug valgte åpenbart å ikke sjekke tallene nærmere og har nå i markedsføringen av filmen presentert norske menn som Europas mest kvinnedrepende. Faktum er at i absolutt antall drepte kvinner per 100.000 ligger vi nesten på Europa-bunnen.

Det var litt overraskende for meg da flere menn sa at dette ikke påvirker deres opplevelse av filmen. Uansett hvor mange kvinner som drepes, mente de, så er det et faktum at det skjer. En mann ønsket derimot å problematisere dette. Hva skjer når feilaktige påstander om menn pumpes ut i medier med høy frekvens og de får stå uimotsagt? Vi dvelte ved dette og det spredte seg en enighet om at dette kan være skadelig og påvirke hvordan vi ser på menn. Det kan også påvirke menns selvbilde (dette kan jeg bekrefte da jeg coacher menn som har hatt store utfordringer i livet grunnet mediedekning om menns “ondskap”). I dette tilfellet ble påstanden dementert, men den saken fikk langt mindre oppmerksomhet enn den opprinnelige “Hva er galt med den norske mannen”-vinklingen.

Mennenes konklusjon

Mennene som var samlet for å diskutere 90 minutter denne kvelden var unisone i sin dom over filmens mangel på et balansert bilde av historiene som fortelles. Likefullt var det en film som flere opplevde som sterk, men som i sin konklusjon virket fjern fra deres virkelighet. Det var derimot temaer underveis i filmen som mange kjente seg igjen i, og flere var enig i at filmen gjorde en god jobb med å vise de små maktspillene som menn og kvinner gjerne ender opp i.

Mennene så at historien til Ousdals politimann henspeiler på en maktesløshet som mang en mann føler i møte med en kvinne som tar fra ham verdighet og kraft med skam som våpen. Vi kom i denne sammenheng til et sted i samtalen der vi stilte oss spørsmålet hvorfor all vold som menn utfører mot kvinner settes i en voldskontekst, mens vold som kvinner utfører mot menn i større grad aksepters og endog ofte settes i en kvinnefrigjøringskontekst (“han fortjente det trolig”). En mann fortalte historier fra virkeligheten om dette – at han ser kvinner slå menn og at det aksepteres, mens når menn slår kvinner blir det et infernalsk spetakkel. Viktige spørsmål, særlig tatt i betraktning at økende mengder forskning viser at menn er mer utsatt for partnervold enn kvinner, særlig i den yngre generasjonen.

Først og fremst var det bred enighet om at dette var virkelig hyggelig og at slike samtaler menn imellom er sjeldne, men også voldsomt matnyttige.

Min konklusjon

For meg er 90 minutter en film som lider av mangel på kontekst. Selv om den manglende forklaringen på de grusomme voldshandlingene visstnok var en bevisst handling fra regissør Eva Sørhaugs side fører det til at de tre historiene utspiller seg i et slags vakuum der handlingen ikke gir større mening eller innsikt. Jeg opplever også to av delfortellingene som svært urealistiske. Fortellingen om den eldre, milde mannen som dreper sin kone fordi han er konkurs virker virkelighetsfjern på meg. Ser vi handlingsmønstre for menn rammet av økonomiske problemer fra virkeligheten ser vi bl.a fra finanskrisen i middelhavslandene at mønsteret er at far går på jobb en dag og ikke kommer tilbake – han begår selvmord.

Jeg opplever også at historien om politimannen som går fra å være en relativt normal, om enn noe tafatt norsk eks-mann til å være kvinne- og barnemorder vitner om en stor mangel på menneskelig innsikt fra regissørens side. Kanskje finnes det en kontekst i hennes hode som gir den mening, men for meg virker utfallet virkelighetsfjernt.

Hvis denne filmen skulle falt i kategorien “viktig film” hadde den trengt et mye sterkere fokus på hvorfor drapene skjer. Jeg har også behov for å bli overbevist om at dette er “historier fra virkeligheten”. Det ble jeg ikke, med delvis unntak av historien om sosiopat-Hennie. Synd i grunn, for hadde filmen tatt sin oppgave mer alvorlig kunne den hatt en funksjon som belysning og forklaringsmodell for grusomme handlinger begått av forvirrede menn.

Det jeg tar med meg fra filmen opplever jeg som lite matnyttig og virkelighetsnært. Filmen har en del interessant fotografering, noen fine kameravinkler og finstemte beskrivelser av mann-kvinne maktkamp, men som tilstandsrapport for norsk partnervold opplever jeg den som mangelfull og ensidig.

Velkommen til neste film, Mer eller mindre mann. Jeg regner med at praten vil gå varmt der og! Jeg kan love en hyggelig og givende kveld.

Norske menn ser norsk film om norske menn: Introduksjon

Vi har gått inn i en interessant filmhøst. Flere norske filmer har kommet som hver på sin måte handler om menn og mannsrolle. Jeg har i mange år drevet nettsiden Masculinity-Movies.com og har i den sammenheng arrangert filmkvelder med menn som jeg kaller Masculinity Movies LIVE. Masculinity-Movies.com har alltid hatt et internasjonalt publikum, men LIVE kveldene har vært Oslo-baserte.

I den senere tid har jeg bestemt meg for å fokusere mer av min energi lokalt og jeg ser denne filmhøsten som en gylden mulighet til å lære noe om norske menn, deres selvbilde, deres opplevelse av mediedekning og populærkultur. Hvordan påvirkes vi som menn av filmene, artiklene, budskapene som strømmer mot oss om hvem vi er og burde være? Det er det jeg har som mål å kartlegge gjennom dette prosjektet. Er du også interessert i dette anbefaler jeg at du holder øye med denne bloggen fremover, for referater fra kveldene og – om du er mann – mulighet til å være med selv.

Her er noen av høstens norske filmer som tar for seg mannstematikk:

90 minutter

90-minutter-plakat90 minutter er en film som har skapt heftig debatt i mediene siden den debuterte på Toronto filmfestival og etterlot lamslåtte Canadiske kinogjengere med spørsmålet “hva er galt med norske menn?”

Eva Sørhaugs partnervoldsstudium er nok en film som for mange havner i kategorien “viktig film”. Påstanden om norske menn som de mest partner-drepende i Europa har Sørhaug i følge Dagbladet fra en artikkel i tidsskriftet Ny Tid. Det er åpenbart en vinkling hun likte godt, for hadde hun sjekket påstanden  ville hun nok, slik Dagbladet gjorde, innsett at det ikke stemmer. Dagbladet-artikkelen som dementerer påstanden gjengir derimot forskning som viser at vi ligger nesten i bunnen av statistikken over det absolutte antall drepte kvinner per 100.000 innbyggere.

Hvordan vil norske menn reagere på denne filmen?

Kon-Tiki

Kon-Tiki-plakatKon-Tiki er en film med bred appell som trolig ikke trenger nærmere beskrivelse. Det er en visuelt storslagen film og eventyreren i meg møtte fortellingen med en form for lengsel – fortellinger av denne sorten kan noen ganger sette hverdagen i et litt tamt lys.

At Kon-Tiki dreier seg om menn og mannsrolle er nok en perifer tolkning for mange, men historien om Heyerdahl og hans kone Liv fungerer som et viktig bakteppe til eventyret som danner filmens kjerne. Vi ser hvordan Thors maskuline lengsel etter eventyr og å sette sitt preg på menneskehetens historie kommer i konflikt med Livs feminine ønske om å skape en god familie med tilstedeværende foreldre. Denne polariteten er høyst relevant selv i vår post-feministiske verden.

Det er ikke sikkert at jeg velger å inkludere Kon-Tiki i dette prosjektet. Hva synes du?

Mer eller mindre mann

mer-eller-mindre-mannDer 90 minutter vil fortelle oss at voldelige norske menn dreper sine kvinner bak lukkede dører vil Mer eller mindre mann problematisere gutten som ikke vil bli mann. Hva skjer når en mann som ikke vil bli voksen blir møtt med voksenlivets plikter og gjøremål?

En av vår tids store tragedier er at menn i hopetall aldri forlater en passiv og infantil maskulinitet. Personlig setter jeg dette i sammenheng med virkelighetsbildet som blir presentert i 90 minutter. Hvordan kan menn bli voksne når voksenlivet krever kraft og maskulin kraft alltid settes i en voldssammenheng? Jeg er svært nysgjerrig på hvordan norske menn reagerer på denne filmen. Ser de på det som meg eller kommer de med helt andre perspektiver?

Er det ellers andre filmer vi menn bør gå og se sammen? Kom gjerne med tips i kommentarene under. Og er du mann anbefaler jeg deg å melde din interesse under – så skal jeg sørge for at du vet når vi drar på kino neste gang.

Hilsen Eivind

Interessant utvikling i dansk kjønnsdebatt: Kvinner tar mannen i forsvar

I min kronikk “Likestillingens skyggeside” i Dagbladet 15. august var et av mine hovedpoenger at kjønnskamp alltid vil innebære vinnere og tapere og at det er på høy tid at samarbeidets tid kommer.

Etter at jeg skrev denne kronikken har jeg blitt gjort oppmerksom på debatten som går i Danmark for tiden, bl.a av Mannsutvalget og andre kontakter i mitt nettverk. En rød tråd i disse artiklene, som er skrevet av kvinner, er et fokus på hvor dårlig menn blir behandlet i offentligheten. De kvinnelige artikkelforfatterne virker også å lengte etter samarbeid og en atmosfære av gjensidig respekt og verdsettelse, tør jeg si kjærlighet?

Ta f.eks Anne Sophia Hermansens Smut, mænd?. Hun kommenterer i sin korte tekst hovedoppslaget i Elle-magasinet du kan se til høyre. Her står det, som en lett triumferende beskjed fra kvinner til menn, “Vi kommer og overtar deres jobber, biler, økonomi og sexvaner”.

Artikkelen er visstnok ikke noe særlig hyggeligere. Anne Sophia kommenterer.

“Smut, mænd!” står der på forsiden af Elles september-nummer. Og lige under: “Vi kommer og overtager jeres jobs, biler, økonomi, sexvaner.” Jamen dog.

Hvordan mon det ville blive modtaget, hvis Euroman skrev: “Skrid, kvinder! Vi overtager nu også jeres børn, barsel, længere liv og overrepræsentation på universiteterne”?

Selvfølgelig, når kvinder skriver sådan her er det sjovt og progressivt, men når mænd gør det, er de reaktionære og uha, kvindeundertrykkende.

Hun påpeker her dobbeltmoralen i hvordan vi snakker om menn og kvinner i det offentlige rom, noe jeg og vil ta for meg hyppig fremover.

Hun fortsetter:

Egentlig ret sørgeligt, at mænd skal reduceres til rivaler, til kønspolitiske modstandere, der skal bekæmpes, besejres og helst strippes for privilegier. Var det ikke ligestilling, vi ville have? Åbenbart ikke. Vi vil have lige adgang til verden, men en verden uden mænd. Vi vil have ens muligheder, men mændenes skal inddrages. Og så har vi tænkt os at sige skrid med jer, når vi har overtaget jeres jobs, penge, biler og sexvaner – occupy men. 

Dette er åpenbart en kvinne som ikke lenger identifiserer seg med feministenes likestillingskamp, slik den kjempes i dag. Det gleder meg.

I sin kronikk Kampen for ligestilling ender i selvværdsmassakre i Politiken 16. august tar skribent Kirstine Holst et oppgjør med kvinnesaksforkjempere, som hun mener ikke lenger kjemper en verdig kamp.

Hun skriver bl.a.:

Kvindekampen kan til tider synes som én stor selvmodsigelse. Det er paradoksalt, at man kan kalde sig selv for det stærke køn og samtidig påberåbe sig den af samfundet priviligerede ret til at være det svage.

Med dette utsagnet påpeker Kirstine Holst en viktig logisk brist i kvinnekampen: Hvordan kan kvinner være både sterke og ofre samtidig? Feminister må bestemme seg for om kvinner er sterke eller om de er ofre. De kan ikke være begge deler. Og det går ikke an å vingle frem og tilbake mellom disse basert på hva som er mest gavnelig i øyeblikket.

Hun avslutter sin kronikk med å besvare spørsmålet hvorfor hun som kvinne velger å reise seg og forsvare mannen. Svaret er enkelt: “Hun har en mann, en sønn, en venn, en far og en bror – og er glad i dem alle.” Spørsmålet som tvinger seg frem er – hvordan behandler en radikalfeminist mennene i sine liv?

Det er imidlertid med sine avsluttende ord at hun virkelig går for storeslem og våger seg på noen, i dagens politisk korrekte klima, svært provoserende ord:

Vel findes der svin, undertrykkere, chauvinisme, diskrimination og kønsnepotisme, men i min verden er synderne fordelt på begge køn, og det undrer mig, at et køn, der før er blevet undertrykt, nu griber de samme magtmidler.

Jeg synes denne utviklingen i Danmark er spennende. Jeg legger merke til at de kvinnene som etterhvert nå kommer inn i mediene for å snakke mannens sak bruker sterkere språk enn jeg selv ville gjort. Jeg tror det er fordi de i kraft av å være kvinner “har lov til” å kritisere feminisme og likestillingskampen i sterkere ordelag enn menn. Hvis jeg ville brukt samme språk ville jeg blitt kalt “sinna mann” og blitt nevnt i samme åndedrag som Anders Behring Breivik. Slik er den manipulative retorikken i dagens likestillingsdebatt.

Men helt ærlig – gitt oppslag som sett i Elle over, har ikke en mann rett til å bli sint? Er det ikke på sin plass å forsvare seg når man blir angrepet? Hvorfor skal kun kvinner ha denne retten?

Jeg synes det er svært spennende at skandinavisk kvinner nå hevder i offentligheten at kvinnesaksforkjempere nå bruker de samme maktmidler for å undertrykke menn som menn en gang brukte for å undertrykke kvinner.

Debatten som venter oss i tiden som kommer kan bli heit og fin!