Integral feminisme?

Jeg har flyttet til Boulder, Colorado og tilbringer mye tid ved Boulder Integral center.

Integralmiljøet kjennetegnes av et ønske om å se helhetlig på verden – og å anerkjenne den iboende sannheten og verdien i alle bevissthetsnivåer og verdenssyn.

Radikalfeminisme er et av de verdenssyn som jeg har hatt store utfordringer med å se verdien av.

Derfor var det en flott opplevelse å være til stede ved Lauren Barnetts presentasjon forrige mandag. Hun kaller seg en integral feminist og hennes form for feminisme kjennetegnes av at den inkluderer menns utfordringer og perspektiver. Lauren er en flott og klok dame med åpent hjerte. Jeg ble rørt av det hun sa.

Hennes presentasjon er verdt å se.

Enjoy!

Gårsdagens D2-artikkel

20130928_115919_resizedJeg synes Anders Kemp og Emma Clare gjorde en god jobb med gårsdagens D2-artikkel “Vi Menn”. Den var saklig, kom med uttalelser fra mange forskjellige hold, og hadde lite av den polariserende og konfliktskapende retorikken som ofte ligger i artikler om kjønnstema (interessant å merke at reklamen for D2 på forsiden av DN kalte artikkelen “Stakkars mann”, hvilket ville vært noe ganske annet). Lars Petter Pettersen har også tatt noen fantastiske bilder, og jeg har vel aldri fått så mange komplimenter på et bilde før.

Stor cred til Anders, som gikk så inn i materialet at han gikk kurs med Dag Furuholmen og Eirik Balavoine (anbefales for alle – ny runde starter snart!). Han virker og å ha satt pris på det.

Jeg synes avsnittet journalistene destillerte fra uttalelsene mine var godt. Her er en komplett oversikt over det jeg sa/utvekslinger med Emma Clare:

- Det er stort sett yngre menn som kommer til meg, sier Eivind Figenschau Skjellum (35). Han er coach, kursholder og grunnlegger av både Authentic Norway og Masculinity-movies.com. Sistnevnte fokuserer på mytologi, maskulinitet og mannsroller i film.
- Jeg erfarer at menn over 50 opplever det som mer krevende å innrømme sårbarhet og ønske om nærhet. De har mer praktiske samtaler og snakker ikke like godt sammen om relasjoner og hva man betyr for hverandre.
Skjellum sier at store deler av mannsbevegelsen i dag handler om autensitet, og at flere menn han møter på i jobbsammenheng har blitt traumatisert av feministisk ideologi eller beskjeder fra foreldre, lærere og venner som gjør det vanskelig for dem å være seg selv.
- Den moderne mannen har blitt mer sensitiv, men det er fremdeles litt tabu å gi uttrykk for behov og sårbarhet. Mannen skal klare seg selv, ellers er han ikke skikkelig mann. Jeg opplever at denne forestillingen ligger dypt plantet også i de fleste moderne, sensitive menn, hvilket skaper en forvirring på hva det vil si å være mann.
- Feminister snakker ofte veldig negativt om det jeg vil kalle mannskraft og det å “ha kontakt med ballene sine”. En slik “ballekontakt” ses på som farlig og kimen til ugjerninger mot både kvinner og barn.
- Men man snakker ofte om sterke damer med baller?
- Det er på mange måter blitt akseptert at kvinner gir uttrykk for maskuline egenskaper, samtidig som det er blitt tabu for menn å gjøre det samme. I populærkulturen har det liksom blitt litt kult å sparke menn i skrittet – det er “girl power”. Man skal stå opp mot patriarkatet. Men her blir de radikale feministene logisk inkonsekvente. De krever at menn skal være sensitive og snille, men når disse sensitive mennene gir uttrykk for at mannsrollen har blitt vanskelig, kritiserer de dem og setter spørsmålstegn ved manndommen deres.
- Jeg er litt lei av kranglinga om hvem som har det verst. Jeg håper at det offentlige ordskiftet om menn og kvinners rettigheter snart kan bevege seg over i et mer konstruktivt spor. Det er viktig å avdekke diskriminering når det foregår, både mot kvinner og mot menn, men den store endringen tror jeg kommer først når vi tør å vise hvor mye vi setter pris på hverandre og hvor fantastisk det er at det finnes både menn og kvinner i verden.

God helg!

Med vennlig hilsen,
Eivind

Gjensyn med mannsrollen: Stor sak i D2

I starten av september ble jeg oppringt av en journalist fra D2 som var i ferd med å gjøre en større sak på den nye mannsrollen/mannsbevegelsen. Uten å vite helt hvilken vinkling hun tok ble jeg med på en 45min lang samtale. Det var stimulerende og jeg ble veldig sympatisk innstilt overfor henne. I skrivende stund er det kvelden før saken blir publisert og jeg er nysgjerrig på hvordan den blir, om nyansene og gråsonene i det jeg sa blir ivaretatt.

Jeg skrev ganske nylig at jeg var i ferd med å bevege meg midlertidig vekk fra “mannssaken”, da jeg personlig ikke opplever den som like stimulerende lenger. Det er en skjebnens ironi at en journalist ringer kort tid etter og vil ha meg med igjen. Flere menn involvert i saken tipset etter sigende journalisten om mitt arbeid, noe jeg synes er hyggelig.

Saken har fått meg til å tenke mer på hvor jeg står, om kjønnstematikk på samfunnsnivå er noe jeg skal bruke tid på. En mann i  mitt nettverk mener tiden er inne for meg å ta en mer synlig lederrolle i det offentlige ordskiftet. Følelsen min er “ikke ennå”. Nå reiser jeg om kort tid til USA. Jeg skal bo i Boulder et halvt år for å studere Circling med Authentic World, praktisere Orgasm Meditation med One Taste, videreutvikle mitt firma Conscious Webdesign, forhåpentlig lære å spille gitar og stå snowboard. Det er viktigere for meg nå enn mannssak må jeg ærlig innrømme.

Det er viktig for meg at det ikke er et fnugg av min egen skit som motiverer retorikken min når jeg blir med i denne saken i større skala. Jeg opplever at det er mange som er med på dette ordskiftet som ikke har helt rent mel i posen, som argumenterer fra det jeg vil kalle skyggemateriale. Det er uunngåelig at jeg også i noe grad vil gjøre det, men jeg vil holde det til et minimum. Jeg ser i SVs Inga Marte Thorkildsen et godt eksempel for hva jeg vil vokte meg for. Naiv i sin tro på egen rettskaffenhet og blendet av feministisk ideologi har hun bidratt til å gjøre livet ekstremt vanskelig for mange menn, og sikkert og kvinner. Jeg vil ikke bli en blind fanatiker slik som henne (ikke det at jeg mistenker meg selv for å stå i fare for det). Hun vil vel, men med manglende bevissthet går det så veldig galt.

En annen grunn til at jeg ikke føler meg klar er at jeg enkelt og greit ikke kjenner inspirasjon nok. Og en siste viktig grunn: Jeg er ikke en akademiker. Jeg er ikke en person som elsker forskningsrapporter, statistiske undersøkelser etc. Jeg forholder meg til dem mest som et nødvendig onde – jeg koser meg ikke når jeg bruker tid på slikt. Jeg lar venner og kontakter i mitt nettverk ta seg av den delen.

Det som inspirerer meg er å jobbe mer direkte med mennesker. Å jobbe med utvikling på individnivå. Å holde grupper og kurs. Jeg har hatt en forestilling om at jeg rett og slett har for lite forankring i teori-delen av det jeg driver med til å hive meg ut i det offentlige ordskiftet. Jeg er definitivt en tenker, en filosof, men ikke en akademiker.

Det har forøvrig vært mye skriverier den senere tid om gutte- og mannsrollen. Det har vært særlig mye fokus på det som betraktes som mer feminine samværsmåter mellom yngre gutter (se f.eks Den feminine fare i Aftenposten). I debatten rundt – og særlig de alltid kaotiske kommentarfelt under – ser jeg at folk havner i to leire: De som har et mer stereotypt bilde på mannen og de som mener at mannen skal være sensitiv og snill.

I min verden er begge disse mangelfulle modeller. Jeg er selv det jeg kaller en relativt “sensitiv mann”. Samtidig har jeg et veldig bevisst forhold til min kraft og mine baller. Vi menn må lære oss både emosjonell kompetanse og mer fysisk tilstedeværelse og autoritet, syntesen av det den amerikanske tantriske læreren David Deida kaller “stage 1” og “stage 2”. “Stage 3”-mannen representere en syntese mellom baller (stage 1) og hjerte (stage 2), en syntese de fleste i ordskiftet ikke synes fatte at eksisterer.

Forhåpentligvis vil denne syntesen komme til uttrykk i saken i morgen. Da har journalisten gjort noe svært viktig for debatten.

D2 finner du i Dagens Næringsliv i morgen, fredag. God helg Smile

Hilsen Eivind

Feminisme og mannssak: En oppdatering

Sex actHei og riktig god august. Håper dere har hatt en fin sommer – Oslo by har virkelig vist seg fra sin beste side i år.

Mange av dere kjenner meg best gjennom arbeidet jeg har gjort med kjønnsrelatert tematikk. Dere vil sikkert registrere at jeg ikke har skrevet så mye om det på en stund. Samtidig som det er tilfellet registrerer jeg med stor glede at det blir stadig vanligere at de synspunktene som har vært mitt hjerte nær i flere år stadig oftere kommer på trykk ved andres penn. F.eks har Kjetil Rollnes bidratt med mye potent skriveri i rikspressen (1, 2, 3). Det gleder meg.

Så hvorfor skriver ikke jeg selv så mye lenger? Det er ikke fordi jeg ikke mener det trengs. Jeg mener fremdels det finnes svært mye diskriminering av og utfordringer for menn som forsvinner i det ensidige fokuset på kvinners vanskeligheter. Samtidig anerkjenner jeg at det er en liten del av meg som har vært emosjonelt investert i dette på en måte som ikke var helt ren. Mer enn noe annet her i verden er jeg viet min egen integritet og samvittighet. Jeg vet jeg har en rolle å spille i denne saken – men ikke først og fremst som kritiker. Det er rollen som brobygger og sannsiger som er viktigst for meg. Det er den som inspirerer meg. Jeg vil spille på lag – være del av et større fellesskap der menn og kvinner trekker i en felles retning.

Og per dags dato er dette noe jeg ønsker å leve mer ut i mitt private liv. Det er mye viktigere for meg enn å skrive blogg eller gode kronikker i avisen.

Basert på mine samtaler konkluderer jeg med at jeg har ytterst få kvinner i livet mitt som sympatiserer i nevneverdig grad med feministsaken. Det er gode kvinner dette – og det virker som om de ser hva som foregår like godt som oss kara. Hva ser vi? Et gammelt polarisert kjønnskampparadigme; menn og kvinner i en episk og evig strid om makt og privilegier. Og det er feministene som insisterer på at det er krig, på at vi kjemper. I sin kampiver har mengder av feminister bidratt til virkelighetsforvrengning, løgn og svadaforskning. Mange har endt opp som innovertiss-speilbilder av de maktmisbrukende patriarkene de hevder å kjempe mot.

Blant feminister finnes dem som faktisk ønsker likestilling – og dem som forstår at likestilling er vesensforskjellig fra likeverd. De hadde vært godt tjent med å finne et nytt navn på deres sak, slik at den begrepsmessige konteksten ikke bidrar til forvrengning av deres stemme. De får kanskje kalle det humanisme.

Anyway, jeg har for tiden fokus på å tilbringe tid med de folka som har hjerte og innsikt til å ville begge kjønnene vel snarere enn å kritisere dem som ikke vil det.  Blant de mer radikale feministene er det rett og slett mange dårlige mennesker. De er tyranner, manipulatorer og også delvis kriminelle. Det er lett å bli kynisk i møte med slike. Jeg ønsker ikke å være kynisk.

jeg har ønsket å fokusere på de gode menneskene. Jeg har ønsket å fokusere på å bygge nettverk og allianser på grasrotnivå som kan inspirere og influere andre i det små. Debatt i pressen kan være stimulerende, men det er ikke per dags dato min foretrukne “metode” for å jobbe med denne saken.

Nå for tiden er det i det private liv jeg får testet meg selv og mine evner til å være en talsmann med hjerte og baller i denne saken. Mindre gjennom ord og mer gjennom handling. Kjønnssaken handler for meg også om hvem jeg er i relasjon til kvinner i mitt private liv. Det er rett og slett en langt viktigere del av denne saken for meg akkurat nå (hvilket forklarere bildevalget mitt). Det har blitt en periode for å fokusere på de nære ting. Tanken på å skrive kronikker eller masse bloggposter er ikke inspirerende for meg. Selv det å samtale om saken virker frastøtende på meg.

Med tiden vil jeg nok returnerer til saken, men fra en noe annen vinkling. Mer potent, mer krutt i pungen, mer kjærlighet og medmenneskelighet i hjertet, bredere horisont i sinnet.

Vennlig hilsen,
Eivind

PS! Sommeren er over og jeg kommer til å begynne å skrive mer igjen på websiden nå. Vi ses snart.

Ekstremfeminisme: Løsningen eller problemet?

kasper_jesper_jonatanJeg har gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive denne artikkelen. Grunnen til det er at jeg ønsker å starte en ny samtale mellom menn og kvinner, og at jeg ikke er inspirert av å gå i konflikt lenger.

Jeg har likefullt kommet frem til at jeg ønsker skrive en kort artikkel om ekstremfeminisme. Jeg tror det er viktig å forstå status quo før vi tar steget inn i et nytt paradigme. Jeg ber mine mer sensitive lesere gå varsomt frem. Noe av det dere vil lære om i denne artikkelen kan være traumatiserende for enkelte av dere; jeg er nemlig i ferd med å introdusere dere for en del kvinner som står for ekstreme og destruktive holdninger.

Om du er mann er mitt ønske for deg at du ikke tar utsagnene i diverse videoklipp under til inntekt for eget dårlig selvbilde eller sinne mot kvinner som gruppe. Jeg håper at du i stedet kan finne empati med den smerten som bor i disse kvinnene og ikke ta deg personlig nær av deres meninger.

“Høyreekstreme, kvinneundertrykkende Thorbjørn Egner”

Utgangspunktet for at jeg kom til å skrive om dette var min lesning av kronikken til den svenske teaterregissøren Sofia Jupither i Aftenposten tidligere i dag, der hun hevder at Thorbjørn Egners Kardemomme by er “skadelig for barn” og at stykket forfekter tilnærmet høyreekstreme holdninger og ekstremt gammelmodige kjønnsroller og kvinnesyn. Jeg fant kronikken svært underlig, og fikk en følelse av at det lå sterke ideologiske perspektiver til bunns for hennes argumenter, perspektiver som forvrengte Egners budskap fullstendig.

Sofia virker å være ganske alene i å se dette i Egners elskede fortelling (som jeg selv så på Nationaltheatret før jul uten at jeg så det Sofia så), hvilket kan bety at hele Norges befolkning er hjernevasket eller at Sofia ser ting som ikke er der. Min personlige holdning er at Sofia ser ting som ikke er der og at hele hennes kronikk er reinspikka, paranoid idioti.

En person som ser høyreekstreme holdninger i Kardemomme by må ha en kuriøs evne til å se det overalt. Min erfaring med å jobbe med mennesker og skyggearbeid tilsier at det er fordi hun selv bærer på ekstremistiske holdninger; siden hun ikke er villig til å eie den delen av seg selv som har tendenser i retning det hun kaller høyreekstrem så projiserer hun det i stedet utenfor seg selv. Dette er klassisk skygge-tematikk, slik som vi så ofte finner i ideologisk baserte virkelighetssyn (dette kommer jeg tilbake til lenger ned).

Dette gjør henne ikke til et dårlig menneske, eller en vi skal bli sint på. Men det gjør henne til en uansvarlig kvinne, en som representerer problemet og ikke løsningen.

Dokumentaren “Könskriget”

Jeg ønsker derimot å komplisere ovenstående uttalelser noe – da de kan virke i overkant enkle. Med utgangspunkt i min undring over Sofia Jupithers rare kronikk gravde jeg dypere på Internett, der jeg fant SVT2s dokumentar “Könskriget” fra 2005. Denne dokumentaren i to deler beskriver svensk ekstremfeminisme – og har sikkert vært utdebattert for mange år siden. Den har ingenting med Sofia å gjøre, men den beskriver en mentalitet som jeg ser tegn til hos henne.

Dokumentaren beskriver i korte trekk ROKS, svenskenes krisesentertilbud (et tilbud som i 2005 kun eksisterte for kvinner, hvordan er det nå?), og deres holdninger og ideologi. Organisasjonen settes i dokumentaren i sammenheng med flere historier fra virkeligheten; en av disse forteller om den unge Carolina som ble kidnappet og frarøvet sin frihet av kvinner som led av paranoide vrangforestillinger (de hevdet å være forfulgt av pedofile satanist-menn).

ROKS, forteller dokumentaren, jobber utfra et grunnprinsipp om at det i samfunnet finnes en “kjønnsmaktordning”. Hva betyr det? En kjønnsmaktordning er en grunnhypotese om at alle menn er voldelige og dominerende i sin natur og at vi liker å utøve vold mot kvinner for å opprettholde vår overlegenhet (kjønnsmaktordningen). En talskvinne for ROKS er i et intervju tydelig på at antall menn som er voldelige og som kan utøve voldtekt er i flertall og kun unntaksvis er en mann et fredfullt individ. To unge kvinner deler i samme segment hvor glade de er for at de nå endelig ser at alle menn er voldelige og at de nå ikke har menn i livet sitt lenger (se dette utraget).

Lederen for ROKS er tydelig på at “menn er dyr” (se utdrag) og organisasjonen mener det er meningsløst å tilby voldelige menn hjelp, for deres voldsutøving er ikke uttrykk for et psykologisk problem, men for “kjønnsmaktordningen”. Det pågår en krig iflg ROKS, og de planlegger ikke å legge ned våpnene med det første. Kort oppsummert: For ROKS finnes det ingen gode menn i verden.

I tråd med tanken om mannen som en slags fiendtlig demon er det i ROKS en utbredt ide om at det i Skandinavia og hele verden finnes en mannlig sammensvergelse av pedofile satanister som ofrer kvinner og små barn, henger dem opp på kjøttkroker og kutter dem i små biter (se utdraget). Dette nettverket av pedofile satanister har iflg ROKS infiltrert alle samfunnslag og er en konstant trussel. Dersom du nå reagerer med vantro og tenker at jeg formidler reinspikka fiksjon så er det fordi du enda ikke har sett utdragene jeg har lenket til over. Gjør det nå.

Husk at vi her ikke snakker om en nisje-organisasjon med ekstremister, men Sveriges krisesenter-tilbud, hvis ideologi har klatret til topps i svensk regjering og politikk via minister Margaretha Winberg. Forhåpentlig har forholdene endret seg til det bedre siden den gang.

Se første del av dokumentaren under:


Ideologenes skyggeside

Å beskrive den menneskelige skyggeside har blitt et gjenvendende tema for meg i det siste. Hva er en skygge igjen? Det er en del av oss selv som vi gjennom smertefulle opplevelser i vår oppvekst har undertrykt, forvist til mørke avkroker av vårt menneskesinn, fordi de ikke ble sett på som akseptable da vi var små. Ofte så er sinne en del av en kvinnes skyggeside, sorg en del av en manns (men ettersom den moderne mannen programmeres av feministisk ideologi har mye av mannens sinne også blitt skygge).

Disse undertrykte delene, i et forsøk på å bli gjenintegrert i en voksen menneskepsyke, vil stadig projiseres ut på omverdenen – der f.eks vårt eget undertrykte sinne kan få utslag i ideer om at “alle andre er slemme”. I verste fall kan en slik undertrykking lede til sterke psykologiske lidelser, slik som paranoia (åpenbart utbredt i ROKS).

Vi trenger ikke så forferdelig mye innsikt i menneskepsyken for å innse at de fleste ideologer kjemper mot det de ikke er villig til å se i seg selv. For nevnte ROKS-kvinner er så enorme mengder sinne og hat begravet i dem, antakelig som følge av barndomstraumer (kanskje med dårlige fedre) eller indoktrinering, at de trenger en stor fiende å projisere sin lidelse på. Deres neste skritt er å identifisere de verste mennene i verden før de gjør dem til representanter for det store flertall, som i tilfellet Eva Lundgren (forskeren som profilerer høyt i dokumentaren) og hennes forskning på kristenfundementalistiske menn som skal banke djevelen ut av sin kone (som så gjøres om til representanter for alle menn). Det er ikke det at de mennene de beskriver ikke eksisterer – det er bare det at de utgjør et mikroskopisk mindretall og ikke en overveldende majoritet.

Det spørsmålet jeg sitter igjen med etter dokumentaren er: Hvordan kan en kvinnegruppe som hevder at menn har all makt i verden ikke se selvmotsigelsen i at deres ideologi har infiltrert sveriges høyeste maktorganer og fått så stor politisk aksept at alle andre virkelighetsperspektiver er nærmest bannlyste fra den offentlige debatten? Kan en skygge bli tydeligere enn dette?

Sofia Jupither og ROKS – kvinner med noble intensjoner og høyverdige verdier? Eller forvirrede kvinner som tviholder på en kamp som knapt nok lenger eksisterer i våre samfunn, ja som faktisk går så langt i sin krisemaksimering at de (ROKS, ikke Sofia) benytter seg av uttrykk som “innbyrdes verdenskrig” når de beskriver forholdene mellom menn og kvinner?

Fra “krig” til samarbeid

Mitt ønske for fremtiden er at menn og kvinner innser at livet er grunnleggende utfordrende for oss alle, at det historisk sett har vært både negative og positive sider ved både menns og kvinners kjønnsroller, og at vi nå i stedet for å krige ville være mer tjent med å tilgi, starte vår helbredelse, og gjøre alt vi kan for å ta hverandre tilbake, som lagspillere og ikke som motstandere.

Når jeg ser meningene som uttrykkes i denne dokumentaren og den absurde kronikken til Sofia Jupither lurer jeg på om jeg kanskje er naiv. Men likefullt er det mitt ønske.

En mann, en kvinne – og den gode samtale

man-womanHei alle. Som du kanskje har fått med deg planlegger jeg i 2013 en serie med intervjuer med kvinner i forskjellige aldre, yrker og samfunnslag. Inspirasjonen min for denne satsningen er mitt ønske om å starte en helt ny samtale mellom menn og kvinner. Jeg vil la alle sårede egoer og vanskelige historier ligge og rett og slett starte med blanke ark og en arbeidshypotese: Menn og kvinner er bedre når de spiller på lag enn når de kriger mot hverandre.

Hvis du støtter meg i den hypotesen så er kanskje også du lei debatten rundt kjønn og likestilling slik den føres i dag. Det er så lett for mange å ha meninger og idealer når de sitter i kontorer, fjernt fra virkeligheten. Det er så lett å lage reformer og lover som er riktig fine på ark, men som i realiteten river i stykker mennerskers liv. Det er så lett å leve kun i mentale abstraksjoner, og miste helt hjerte, kjønn og kropp av syne.

Personlig er jeg en av de som jobber “på gata” so to speak – og jeg ser effekten av det som foregår. Tro meg på mitt ord – denne kampen skaper flere sår enn den helbreder.

Kampen slik den kjempes her i dag passer godt for et land som India. I Norge derimot er den gått ut på dato. Det kommer alltid et punkt der gamle bevissthetsstadier må vike for nye – der det samme ferdigfordøyde tankegodset har utspilt sin rolle og blitt problemet snarere enn løsningen. Det er der vi er i dag.

Med denne nye samtalen vil jeg på et vis vise hva som er mulig. Hvordan kan menn og kvinner faktisk snakke sammen? Er det på tide å legge lista høyere? Jeg tror det. Og jeg spør deg derfor: Hvilke kvinner bør jeg snakke med i 2013? Hvem har inspirert deg med sitt budskap, kløkt og mot – eller endog sin feminine utstråling og skjønnhet?

Denne serien er starten på opptrappingen til en større visjon: Et symposium i Oslo der vi leier et større lokale, kanskje Sentrum Scene – og samles menn og kvinner for å ta hverandre tilbake. For å si at nok er nok, vi vil ikke sloss lenger, nå er samarbeidets tid kommet og det er kommet så ettertrykkelig at vi skal la vårt kjære Norge få høre det.

Den visjonen er såpass stor at den skremmer meg litt. Men den er der. Og disse samtalene vil definere veien mot målet.

Takk for hjelp! Jeg ser frem til innspill.

Senterungdommens Sandra Borch om menn og voldtekt

Jeg har gjennom de senere års opplevelser blitt konfrontert med den smertefulle innsikten at altfor mange kvinner er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg har sett deres dype raseri og deres enorme sårbarhet i ritualer designet for at de skal kunne helbrede sine seksuelle traumer og det har gjort inntrykk på meg. Det gjorde også inntrykk på meg da jeg ble vitne til et angrep på en kvinne på åpen gate i Oslo og jeg satt med henne og mange andre fine folk til ambulansen kom. Andelen kvinner som blir utsatt for et seksuelt overgrep i løpet av sitt liv er altfor stor.

Disse opplevelsene til tross – når jeg i dag leser i Dagbladet at leder for Senterungdommen Sandra Borch ønsker å legge bevisbyrden for at en voldtekt ikke har skjedd på mannen så reagerer jeg med vantro. Hun ønsker altså, for å bekjempe problemet voldtekt, å oppheve det mest grunnleggende rettsprinsippet vi har: at et menneske er uskyldig til det motsatte er bevist.

sandra-borchJeg antar at Sandra Borch er bekymret for at voldtektsofre ikke skal få oppreisning gjennom rettsaparatet. Men ut fra hennes uttalelse må jeg også anta at hun ser på alle voldtektsanmeldelser som sannferdige. Det er imidlertid ikke tilfelle; mye tyder på at rundt en tredel av anmeldelsene er falske. I en artikkel på den svenske siden Second Opinion kan vi lese følgende uttalelse fra Stockholm-politiet:

Det är svårt att få fram en exakt bild över de faktiska våldtäkterna, och det finns ett stort mörkertal i anmälningsstatistiken. Många av anmälningarna är antagligen inte ens våldtäkter, säger Thomas Sjödin, polisinspektör vid Citypolisen i Stockholm.

Det kan handla om en tredjedel av anmälningarna. Om det inte är ett brott så finns det inte mycket att rubricera det som. Många kanske anmäler det som våldtäkt för att skydda sig själva.



Personerna i fråga kan enligt Thomas Sjödin haft sex frivilligt men anmält det som våldtäkt i efterhand. Han varnar att statistiken inte alltid går att luta sig mot.

Og studier som denne i American Chronicle bekrefter det store antallet falske anklager. Dessuten har jeg personlige venner som har blitt utsatt for falske anklager. Dette skjer og det skjer ofte.

Politisk naivitet

På et vis beundrer jeg Sandra Borch for å tørre å komme med en så brennbar uttalelse. Hun er modig. Men hun er også forvirret. For hun er villig til å oppheve menneskerettigheter for én gruppe for å beskytte en annen. Og det skal være liten tvil om hvilken gruppe hun sympatiserer med. Jeg ser i artikkelen at hun anerkjenner at det er et sensitivt tema, men forslaget står likefullt ved lag.

Det går dessverre en rød tråd gjennom uttalelser og lovforslag til feministisk motiverte politikere, enten de heter Inga Marte Thorkildsen eller Sandra Borch: De er uendelig naive. Tror Borch virkelig at en slik lovendring ikke vil misbrukes av kvinner som finner det beleilig? Har hun virkelig så stor tro på alle kvinners generelle etiske kompass og høyverdige menneskelige oppførsel? I min verden er det ingenting som tyder på at det er signifikant fler tvilsomme menn enn det er tvilsomme kvinner. Hvorfor er det slik at likestilling og likhet er et ideal blant disse kvinnene når det gavner kvinner, men at de samtidig på merkverdig vis er villig til å forkaste idealet – når det gavner kvinner?

Ettersom stadig mer forskning om falske voldtektsanmeldelser kommer for dagen kan vi med stadig større sikkerhet konkludere med at Sandra Borchs forslag vil føre til at store mengder menn blir uskyldig dømt for voldtekt. I praksis betyr det at en kvinne kan manipulere/true sin mann i vanskelige og konfliktfylte parforhold, med hele rettsapparatet i ryggen. Mannen blir rettsløs; han er nesten garantert sin straff når konen blir tilstrekkelig presset/lei ham og ønsker en enkel vei ut (selvfølgelig får hun foreldrerett for ungene). At dette er uproblematisk for Sandra Borch taler høyt om en kvinne som fremdeles holder fast i mann som overgriper og kvinne som offer dikotomien – et bilde som på ingen måte gjenspeiler virkeligheten (eksempelvis viser denne engelske undersøkelsen at 40% av ofre for partnervold er menn og denne norske undersøkelsen at mannen er offer i majoriteten av tilfellene i yngre aldersgrupper).

Gjeninnføring av initieringsriter

Voldtekt er et stort og trist samfunnsproblem. Og i motsetning til hva den politisk korrekte oppfatningen skal ha det til er mange av ofrene menn (mon tro om de ville fått samme rettigheter som kvinnelige ofre i Sandra Borchs nye rettsstat; det er noe uklart for meg fra artikkelen).

Politikere vil alltid tro at samfunnsproblemer kan løses med lover: Har du en hammer så leter du etter en spiker. Men dette problemet er ikke av lovmessig art – det er av psykologisk og sjelelig art. En mann (eller kvinne) som voldtar slutter ikke fordi det ikke er lov – det er krefter i dem som ikke bryr seg om lover.

Mitt svar, som det er i så mange sammenhenger, er å gjeninnføre initieringsriter i samfunnet. En gutt som ikke rituelt blir vist sin egen maktesløshet vil ende opp med å misbruke makt (sitat Richard Rohr). Ved å initieres blir en gutt trygg i sin viten om at han er blitt mann og blir kraftfull, ydmyk og en dedikert beskytter og tjener av samfunnet. Når gutter vokser opp uten en stor visjon og inspirerende forbilder så løper samfunnet en stor risiko. Finn deg et pasjonert og flott, inspirerende, voksent menneske og du har funnet et menneske som brenner for noe større enn seg selv og som har hatt gode rollemodeller på veien.

Initieringsriter vil nok ikke innføres kollektivt med det første, og gud forby om de skulle designes av dagens politikere. Det er altfor mye kjøtt og blod og kjønn i slike ritualer og de ville kanskje, i vår humanistiske kontekst, ses på som overgrep (selv om moderne initieringsriter er langt mindre brutale enn de var i stammesamfunn). Dessuten – hvem skulle initiert de unge? Dessverre har vi ikke mange eldre vise menn og kvinner i samfunnet vårt lenger; alderdom er ikke noe positivt i vår kulturelle kontekst.

Likefullt er det med menneskesinnet og sjelen vi må begynne hvis vi skal komme voldtektsproblemet til livs. Og vi må begynne i det små – politikere vil aldri løse dette problemet (men vil nok fortsette å komme med groteske forslag i sin naive tro på at de kan det).

PS! Er du en mann som søker initiering anbefaler jeg Mankind Project som et startpunkt.

En trist scene i Toronto: Feminisme gått av skaftet

Hvis det er noen tvil om hvilken type feminisme jeg ikke er tilhenger av så er det nå lett for meg å vise deg det: Under kan du se en video fra en protest arrangert av radikalfeminister i forbindelse med et Warren Farrell-foredrag ved universitet i Toronto nylig.

Dette er en protest fra november. Er dette en bevissthet og uttrykksform som burde støttes opp om og omfavnes i likestillingens navn? Mannen som kan ses rundt 4min har skrevet en bloggpost her: An open letter to an unnamed woman.

Jeg håper denne videoen gir deg som leser et klart bilde av hva jeg ønsker å kjempe mot. Men selvsagt ikke med tilsvarende våpen som du ser i denne filmen – snarere med saklig argumentasjon, respekt og en medmenneskelig tilnærming.

Bare fordi radikalfeminister ikke er i stand til å oppføre seg på den måten betyr det ikke at vi som ikke er enige med dem behøver å synke ned på deres nivå. Mennesker med en så primitiv kommunikasjons- og empati-evne trenger vår medfølelse mer enn de trenger vår aggresjon.

Innlegg i Oslo Spirituelle Filmklubb

I oktober holdt jeg et innlegg før visningen av Finding Joe i Oslo Spirituelle Filmklubb. Finding Joe er en film om Joseph Campbells arbeid og hans kartlegging av den mytologiske heltereisen. Jeg fikk en utfordring av OSF-styret om å sette denne reisen i kontekst av både den maskuline og den feminine psyken. Foredraget ble mottatt med stor interesse, takknemlighet og også noe provokasjon – hvilket gav meg inntrykk av at materialet treffer en viktig nerve.

Enjoy!