Endringstimer

Når jeg skriver dette sitter jeg på et Norwegian-fly fra Tromsø til Oslo. Snødekte fjelltopper strekker seg ut under meg så langt øyet rekker. Landskapet gir meg få begrep om min lokasjon, men klokken antyder at jeg er i nærheten av Trondheim.

Northern_lights_TromsoPå Langnes flyplass legger jeg for to timer siden merke til at jeg har reist fra mine nøkler hos mine besteforeldre. Telefonen min har på merkelig vis plutselig sluttet å virke og jeg får ikke kontaktet dem. Jeg bestemmer meg da for å reise til Oslo likevel – ny billett koster for mye og forhåpentligvis mer enn en eventuell låsesmed. Kanskje må jeg sove hos venner i noen dager. Kanskje må jeg reise med denne lille Tromsø-kofferten til USA om kort tid hvis jeg ikke kommer meg inn i egen leilighet.

Jeg vet ikke hva som skjer når jeg lander, om jeg får mine nøkler før jeg skal videre på min reise, hva som skjer om en uke, eller hvordan mitt liv ser ut om en måned – da jeg ikke lenger har en trygg og fast jobb, men tar et bevisst skritt inn i det ukjente.

Da jeg vandret rundt på flyplassen følte jeg meg som i en drømmeverden – jeg var alene. Ingen andre var til stede på min gate – jeg var på feil sted. Og i hjertet mitt banket gårsdagen og min bestemor. For bare få timer tidligere satt jeg på kne ved hennes seng, min hånd på hennes 96 år gamle kropp, mitt hode tett mot hennes. Hun pustet tungt. Hun fortalte om minner fra den gang jeg var baby, da hun holdt meg mens jeg gråt mine kolikk-tårer. Hun hadde et bilde sa hun. Og snakket lavt om at “et liv begynner og et annet tar slutt”.

Jeg sa at hvis vi ikke ses igjen så skal hun huske, når hun ligger for døden, at jeg er glad i henne og at jeg er glad for at hun var min mormor. Hun ønsket meg et godt liv og bekjente at hun ikke alltid turte stole på at hun er på vei til et “spirituelt sted” og om Gud vil tilgi henne. Tårene trillet nedover ansiktet mitt i det jeg forsikret henne om at hun ikke har noe å være redd for. Selv er jeg redd for at jeg ikke får se henne igjen.

Jeg får alltid et fugleperspektiv på livet når jeg sitter på et fly. Om det er høyden eller opplevelsen av å være i ingenmannsland vet jeg ikke. Men her jeg sitter ser jeg død, uvisshet og endring overalt. En av de viktigste tingene jeg har lært om indre utviklingsarbeid og livsmestring er at det dypest sett dreier seg om å lære å dø. Endring er død og ulykke er motstand mot endring. Vår største ulykke i livet kommer slik gjennom vår motstand mot død. Liv er død og død er liv. Min bestemor er et forbilde i så måte – i sin usikkerhet skinner en dyp verdighet igjennom. “Grace” kalles det på engelsk.

Jeg deler disse tankene fordi jeg sitter med en stadig voksende fornemmelse av at vi står foran en større endring i det kollektiv feltet. Nye bekjentskap i Tromsø denne helgen forsterker min oppfatning. Jeg er ikke en mann som tar tanker om 2012 og Maya-kalenderen så altfor seriøst. Jeg er heller ikke en person som ser for meg en plutselig bevissthetsrevolusjon og en påfølgende gylden tidsalder. Likevel står det for meg personlig som et pussig sammentreff at jeg nettopp på 1. januar 2013 tar skrittet inn i det ukjente. Og på et vis føler jeg at vi gjør det sammen, som nasjon og som rase.

Dette landet, hvor fastkjørt i politisk korrekt tankegang, naivitet og virkelighetsfjern ideologi det enn måtte være, utviser stadig større tegn på å ville ta det neste skrittet – ut av den uansvarlighet, meningstomhet og narcissisme som kjennetegner postmoderne samfunn og inn i noe nytt. Det postmoderne har alltid dreid seg om å bryte ned; det gamle skal bort. Slikt inspirerer ikke menneskesjelen i særlig lang tid. Det er å tenke frem og tenke kreativt og nytt og som får oss til å glede oss over livet og tilværelsen. Jeg mener at en postmoderne mentalitet ikke evner nytenkning av den art som vi nå behøver. Og det er denne mangelen på kreativ skaperkraft av en mer dyptgripende sort og evolusjonær vilje som jeg ser ri flere og flere mennesker som en vond drøm i sene nattetimer; for mange gjør det rett og slett vondt langt inni sjelen å ikke leve nærmere sitt sanne uttrykk enn det de gjør. Status Quo har blitt melket til fulle og kommet til kort. Vi må videre.

Det er med dette håpet jeg nå nærmer meg Oslo. Jeg er på landjorda igjen – i en flybuss på vei hjem. For min egen del er fremtiden et stadig mer ukjent sted. Paradoksalt nok er nåtiden – dette øyeblikket – et stadig mer kjent sted. Hva tiden som kommer enn måtte bringe så håper jeg at vi alle kan arbeide sammen for å skape denne nye bevisstheten på en jord- og hverdagsnær måte – på vei inn i en integral tidsalder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>