Norske menn ser norsk film om norske menn: Mer eller mindre mann

Onsdag 24. oktober var kvelden kommet for film to i serien “Norske menn ser norsk film om norske menn”. Filmen vi skulle se har floppet på kino og gikk kun sent i en liten sal på Saga. Kvelden ble derfor litt rar – vi måtte diskutere filmens tematikk før vi faktisk så den. Den ubekvemme tiden førte og til at flere av mennene som skulle være med måtte melde pass. Likefullt ble det en minneverdig kveld for de syv av oss som møtte opp. Og for meg ble det en kveld som vekket en sorg og tente en ild.

Denne artikkelen er et kronologisk referat av kvelden og tekstens første del er derfor ikke direkte relatert til filmens handling.

mer-eller-mindre-mann-posterSamfunnet har blitt for snilt

Disse ordene ble gjengangere denne kvelden. Praten gikk varmt rundt bordet om et samfunn som har blitt for mykt og feminint. For å belyse dette temaet delte en mann en “sosionom-vits”: To sosionomer går langs en vei og ser brått en person som er fullstendig kvestet etter et overfall ligge i grøfta. Den ene sosionomen snur seg til den andre og sier “oj, den som har gjort dette må ha hatt vondt inni seg”.

Jeg fortalte så en historie fra mitt liv: For flere år siden ble jeg slått hardt to ganger med knyttneve i ansiktet av en psykisk ustabil person på Nationaltheatret togstasjon. Han var heldigvis ikke så sterk, så alt som skjedde var at brillene mine ble ødelagt og jeg fikk en sprukket leppe. Men jeg husker med gru reaksjonen min – helt umiddelbart fra ryggmargen min kom tanken “oj, han må ha det vondt”.

Dette er mange år siden nå, men jeg husker hvor sjokkert jeg ble over den enorme naiviteten som lå dypt inni meg. Jeg tenkte den gang at hvis jeg hadde et lite barn med meg så kunne jeg vært ute av stand til å beskytte det med denslags høytsvevende idealistisk nonsens svevende gjennom hodet. Det var et slags vendepunkt for meg personlig.

Samtalen fikk meg til å tenke ytterligere på noen ord som har surret i hodet mitt i det siste: “vi har blitt så snille at vi har blitt slemme”. Jeg tenker mer og mer på farene forbundet med den enorme mangelen på modenhet, integritet og mot i den voksne befolkningen. Fra mitt perspektiv ser jeg ikke kjærlighet i denne snillheten, bare god gammeldags feighet og undertrykking av den gode, vitaliserende, natur-forbundne villskapen som lever dypt i oss.

Hva er autentisk maskulinitet?

Boken “Politi og røvere” ble nevnt som eksempel på at det i kriminelle mannsmiljøer fremdeles finnes strenge maskuline koder for ære og oppførsel. Vel vitende om at det ikke er forbilledlige menn vi her snakker om så reflekterte vi rundt hva en mer autentisk og ekte maskulinitet innebærer. Jeg hevdet at sunn og moden maskulinitet dreier seg om hvorvidt jeg er indre- eller ytrestyrt, noe mennene sa seg enig i.

En mann som er ytrestyrt er ikke en moden mann uansett hvor barsk han er utenpå. Mennene i “Politi og røvere” var eksempelvis menn som ikke kunne bruke briller fordi de fryktet at de ville bli sett på som svake. Så pakker de historien inn i ti lag med testosteron og later som de er noe annet en liten gutt som lengter etter å bli elsket.

Vi ble enige om at moden maskulinitet dreier seg om at en mann vet hvem han er inni seg og handler i tråd med eget indre kompass uavhengig av hva omverdenen måtte mene. Han er selvsagt ikke blind for omverdenen – og han vet å ta den i betraktning – men han er villig til å være upopulær for å leve ut sin dypeste sjelelige sannhet. Det dreier seg altså om å utvikle indre styrke, sensitivitet og ressurser og handle i tråd med dem i hverdagen.

Det å være mann i relasjon med en kvinne

Vi reflekterte mer rundt dette med autentisk maskulinitet og en mann nevnte hvordan han får en god følelse inni seg når han gjør praktiske tjenester, som f.eks å skifte hjul på bilen, for kvinner. Han mente at det kanskje var “primitivt”, men det føltes godt sa han med et smil om munnen.

Og her gikk praten over i å diskutere mann-kvinne dynamikk. Jeg hevdet at alle kvinner dypest sett lengter etter å bli åpnet og var kjapp med å presisere at jeg ikke bare snakket seksuelt. Vi snakket om hvordan en kvinne ønsker å bli møtt av en mann som er trygg på seg selv og som kan åpne henne med sin tilstedeværelse, integritet og sensitivitet. Det var mye energi rundt bordet på dette punktet.

En mann nevnte hvordan “kvinner har masse krav til menn”, men når alt er sagt og gjort ønsker hun ikke egentlig at han skal følge punktlisten hennes. Og kanskje enda mer interessant – mennene mente at kravlisten som kvinner har til seg selv er minst like lang, men at det er kvinnene selv som lager denne listen. Mennene rundt bordet hevdet altså at kvinner har lange lister for sin mann og for seg selv og at hun selv, i samarbeid med andre kvinner, er forfatteren for begge to. Dette opplever jeg som litt kontroversielt og er nysgjerrig på om oppfatningen er representativ for de brede befolkninslag.

Det vil i så fall beskrive en kvinne som har blitt kontrollerende, kantete og ute av stand til å hvile i overgivelse til sin mann, sine omstendigheter og sin egen indre feminine essens. Er det slik den moderne kvinnen har blitt? Og hvis så er tilfellet, er det så rart hvis hun lever med en Henrik?


Guttemannens inntog

Filmen om den fortapte mannssjelen Henrik, en mann på 35 med en psykologisk alder på 13, vakte sterke reaksjoner, kanskje mest i meg selv. Det var på mange måter en god film og den var sjokkerende i sin utlevering av de verste sider av den umodne maskuliniteten som holder mange menn – guttemenn – i sitt kalde grep i dagens samfunn.

Vi ble sittende i kinosalen og diskutere filmen i en god stund etter at den var ferdig. Slik filmen presenterer det er det trusselen om å bli far som får Henrik til å tippe. Jeg opplever at spørsmålet som stilles er hvordan en mann med lav psykologisk alder kan takle ansvaret med å skape et trygt og godt liv for en pur ung skapning. Når en mann har levd et uansvarlig liv uten forpliktelser, hva skjer da når voksenlivet banker på for alvor?

peter-panVi ble enige om at Henrik i bunn og grunn var ingenting. Han var et ikke-menneske. Det var ingen hjemme. Ved en anledning i filmen begynner han å gjøre opprør mot sin enormt barnslige kompisgjeng (som liker buser, harryfyll og å pisse på balkongen til naboen) og det er det eneste stedet i løpet av filmens handling at han begynner å ta bolig i seg selv. Jeg kjenner i denne scenen respekt for han og at det er deilig å se en mann bli sint i møte med enorm umodenhet i sin omgangskrets. Dessverre klarer kompisene å smågutt-sjarmere han tilbake i sin infantile Peter Pan-verden.

Apropos Peter Pan – i en scene sitter Henrik i en bil og regelrett tisser på Peter Pan. At bilen tilhører gjester som er på besøk virker ikke å slå han som upassende. En mann påpekte at “han tisser på seg selv”. Og hvis du lytter til hvordan mange menn snakker i dag så vil du registrere at de rakker ned på seg selv stadig vekk. De er verbale selvskadere. Dette tegnet i tiden forteller meg at enorme mengder menn i dag har dyp selvforakt.

Guttemannens selvforakt

Hvorfor forakter disse mennen seg selv? For meg er forklaringen enkel: Vi mennesker er altfor ressurssterke til å ikke vite når vi lever uverdige liv. Vi har en sjel, et Selv, med en lengsel og en oppgave – og når våre hverdager leves ut i enorm kontrast til denne lengselen så kommer en dyp indre erkjennelse av at vi kaster bort livene våre. Og ut av den erkjennelsen vokser selvforakten og også dødsfrykten. Og så begynner distraksjonsjakten – den ytrestyrte veien til Helvete. For menn henger denne selvforakten ofte sammen med en unaturlig sterk morsbinding, noe som er tilfelle også for Henrik. En gutt kan ikke bli mann før han kutter navlestrengen og en mann nevnte at han nok trengte å ha mer fokus på dette.

mer-eller-mindre-mann-1Er det rart at en flott mann med enormt potensiale føler smerte dypt i seg selv når han lever sitt liv som et barn? En mann var modig nok til å innrømme at han kjente seg igjen i Henrik (uten sammenlikning forøvrig). Det krever baller å si noe sånt, særlig når jeg sitter og syder og bobler over tingenes tilstand to seter unna. Men allerede der er han annerledes enn Henrik. Selverkjennelse er veien hjem. Og som jeg alltid sier på kurs og i coaching – sårene våre viser veien til vårt gull.

Konklusjon

Mer eller mindre mann er presentert som en komedie og den er og til tider morsom. Men for meg er det en av de tristeste og mest tragiske filmene jeg har sett i år. Det river i hjertet mitt når filmen hjelper meg til en enda dypere erkjennelse av hva som har skjedd med mange menn i dagens samfunn. De har blitt hvileløse vandrere, spøkelser i egne liv, uten styrke til å stå for egne meninger, uten visjoner for et verdig liv, uten sensitivitet for egen og andres indre landskap, uten den potente, intime kjærligheten som de så gjerne vil gi og få. Og midt i dette halv-livet, et hav av distraksjoner, skudd av umiddelbar tilfredsstillelse. Under alt – en sjel som lider. Tro meg, dette limboet har jeg god erfaring med.

Jeg innbiller meg at jeg fort kan virke svulstig når jeg skriver om disse tingene. Men det er som det er – jeg kjenner en enorm sorg når jeg tenker på samfunnets Henriker. Og det er smertelig å mistenke, nei erkjenne, at han er overalt. Og det er i møte med denne erkjennelsen at ilden begynner å brenne i meg. Jeg kan ikke leve med dette. Ingen av oss kan leve med dette. Tiden er inne for handling. For gutten som vil til sæters for å spise seg mann er det ingen mat å finne. Tegn i tiden tyder på at vi er klare for å snu denne trenden.

Vi mannfolka hadde nok en hyggelig kveld sammen – og det fungerte bedre enn ventet å snakke før filmen enn etter. Om det blir flere slike filmer får tiden vise. Vi har brukt opp de to mest åpenbare mannstematikk-filmene. Det som imidlertid blir tydelig for meg rundt disse bordene er at mange menn lengter etter et sted å ha autentiske samtaler om deres indre liv. Måtte fremtiden bringe flere slike.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>