Mandagstipset #6: Slutt å reparere deg selv

Når vi starter med selvutvikling er valget ofte motivert av en avvisning av øyeblikket og meg selv slik jeg er nå. Kanskje er det smertefullt å være meg, smertefullt å kjenne på de sårene som en vanskelig barndom og trøblete ungdomstid påførte meg. Og i møte med selvutviklingslitteratur, et veritabelt villniss av høytsvevende løfter om mirakler og et liv uten smerte, så begynner jeg kanskje å tro at det er en vei utenom.

Tanken om veien uten smerte, gjerne inspirert av østlige tanker om opplysning, blir gjerne installert i enhver søkende sjels operativsystem på ett eller annet tidspunkt. Jeg har selv møtt svært mange mennesker i min tid som løper fra den ene metoden til den andre, den ene workshoppen til den andre, for å reparere seg selv. De snakker med entusiasme om de tingene de lærer og det er alltid noe riktig spesielt som foregår inni dem. Samtidig virker det ironisk nok som de aldri blir fri fra sine problemer. Jeg har selv vært slik en gang.

Det er ofte subtile nyanser som skiller en effektiv selvutviklingsprosess fra en som ikke virker. Min livserfaring og observasjon av mennesker rundt meg har vist at den avgjørende faktoren er om ønsket om vekst er drevet av redsel eller av aksept. Er jeg redd og skamfull for hvem jeg er vil jeg lengte etter å reparere meg selv. Men dette kan jeg garantere deg: Du kan ikke repareres. Du er “ødelagt” og det er også jeg. Ingenting vil noensinne endre på dette. Sårene du har vil være med deg resten av livet. Slutt å prøve å fjerne dem. Slutt å holde smerte på avstand ved å identifisere deg med ditt eget helbredelsesdrama.

Slipp heller taket inn i smerten og la den uttrykke seg gjennom deg i ditt eget selskap eller med nært betrodde. Tør å vise hvem du er til dem som står deg nær: Din redsel, din ensomhet, din skam – uten å trenge å knytte historie til følelsen. Historien er underordnet øyeblikkets realitet. Bli intim med mørket, slik det oppstår her og nå. Og utvis skjønn på når du skal åpne denne delen av deg selv helt opp for andre. Bli ikke hallik for dine sår for å bli elsket av folk som ikke bryr seg.

Ingen praksis eller åndelig opplevelse vil noensinne endre din følelse av at du, mennesket deg, har blitt dypt såret av livet. Din selvbiografi vil alltid inneholde den smerten du nå kanskje forsøker å unnslippe ved å “fikse” deg selv. Men skal du kunne bli fri og oppleve mer av det du søker må du anerkjenne at du er såret og elske deg selv på tross av det. Det er først da din identifikasjon med din selvbiografi kan begynne å slippe taket og sann selvutvikling kan begynne.

Dette er et enormt tema, knapt nok kun et “mandagstips”. Så jeg får si som min gode venn Vegard “Put that in your pipe and smoke it”!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>