Slik ble mannen farlig

Eller: Akademiker-Norges offer-krampe og deres demonisering av et helt kjønn

Som så mange andre menn i min generasjon har jeg vokst opp som en snill gutt. Mannskraft var farlig for det er jo slik at menn og maskulinitet står for alt som er grusomt og ondt i menneskehetens historie, er det ikke?

Vel, ikke riktig – men det var en besnærende tanke og min samtid jobbet hardt for å få meg til å tro på den (det gjør den fremdeles). Slik ble jeg en sensitiv og relativt kraftløs tenåringsgutt som var trist og ensom og lurte på hvorfor ingen syntes jeg var vakker. Mange av de kvalitetene jeg utviklet pga denne tenåringstiden er faktisk riktig fine. Og jeg har lært meg å ikke pisse på egen vei. Den sensitiviteten jeg fikk på veien tjener meg vel. Og faktum er at jeg fremdeles er en “recovering nice guy” – jeg graver fremdeles dypt i mitt indre maskuline skattekammer.

Min erfaring med å lede workshops og drive coaching samt å nettverke med mennesker tilsier at denne utfordringen er en av vår samtids største. Menn har mistet kraften til å stå høyreist og verdig i eget liv og kvinner har blitt den dominante parten i forholdet. Dette er den historien jeg får fortalt igjen og igjen og igjen, fra terapeuter og coacher og kursholdere i alle samfunnslag. Flotte, potente, vakre menn kryper gjennom livet og spør om lov mens kvinnene blir kantete og bitre for de ønsker dypest sett en mann som kan se dem, åpne dem, elske dem – selv når han “ikke får lov”.

What about me?

I går kveld så jeg en fantastisk film som heter “What about me?” på en visning på Scenehuset i Oslo (med bakgrunn i en idé fra min gode venn Vegard Svingen). Det er en deilig saftig og enormt rikholdig overflødighetshorn av en film. Den skjærer gjennom New Age-dritten og alt av politisk korrekt vissvass og viser livet i sin endeløse prakt. Et smørbrødbord av forskjellige perspektiver og meninger kommer til uttrykk – i det ene øyeblikket snakker en konservativ prest om samfunnets rangorden og at kvinner skal være under mannen og i neste øyeblikk ler en kvinne av hvor deilig det ville være å våkne en morgen uten en mann ved siden av seg. Alle perspektiver kommer til uttrykk og ingen moralisering setter inn. Friskt!

Det er en deilig saftig passasje i filmen om kjønn. Bob Geldof har i denne passasjen en inspirert tirade om det tragiske ved måten vi ser på menn og maskulinitet i dagens samfunn.

 

Menn kan bidra med noe fint? Vi er beskyttere? Det ble jeg aldri fortalt da jeg vokste opp. Men for en fin beskjed det ville vært! Den hærskaren av menn jeg hører om og har vært i kontakt med hørte heller ikke slike ting – mange er de som har tatt medienes og politikernes prat personlig og gått ned i knestående. Hvorfor mon tro har vår tid endt opp med å engasjere seg hardt i å plante tvilens og skammens frø i gutter kun fordi de er gutter og samtidig hevdet at vi gjør noe positivt?

Den farlige maskuliniteten og den postmoderne “pre-trans fallacy”

Den amerikanske filosofen Ken Wilber har introdusert meg for forståelsen av pre-trans fallacy. Pre-trans fallacy er det som skjer når jeg som observatør fra mitt ståsted – nullpunktet – observerer et bevissthetsnivå som er under mitt og et som er over mitt og sier at de er det samme, for de er begge forskjellige fra mitt. Siden bevissthetsutvikling fungerer i en pendelbevegelse der motsetninger integreres i en stadig høyere syntese (i tråd med Hegelsk filosofi) så er det helt naturlig at vi vokser ut av holdninger og perspektiver – kanskje gjør vi opprør mot dem – før vi gjenoppdager dem på et høyere bevissthetsnivå senere i vår utvikling.

Dette er en viktig innsikt når vi observerer menn og maskulinitet. For fra det politiske korrektes perspektiv er maskulinitet jevnt over negativt. I vår postmoderne offer-krampe ser vi på maskulinitet og så kaster vi alle dens former i den boksen som er farget av menneskehistoriens lidelser.

Se på denne videoen:

En feminist eller kjønnsforsker som fremdeles er grepet av vår postmoderne offerkrampe vil ikke være i stand til å se noe særlig forskjell på Bob Geldof og denne mannen. De ser to menn som ikke liker måten vi snakker om menn i dag og slik ender de i samme boks. En pre-trans fallacy er begått.

Men her er den viktige distinksjonen: Mister Doug Giles her snakker fra, slik jeg opplever han, et lavere bevissthetsnivå enn vår postmoderne, liberale verden. Han har noen gode poenger, men de forsvinner i snakk om menn som pappfigurer, som tøffe Dirty Harry-kloninger som ikke trenger å være redd for barnslige og feminine ting som følelser og medmenneskelighet. Jeg karikerer selvsagt, men det er for å gjøre et poeng. Doug vil tilbake til en svunnen tid, men utvikling kan aldri gå bakover – den må ALLTID gå forover; det er også lærdommen fra den fortids-romantiserende hippie-bevegelsen.

Bob Geldof, derimot, er en bevisst mann som snakker på vegne av det gode i menn. Han tar mannens verdighet til forsvar. Han snakker om noe som er vakkert og potent, ikke noe som er stereotypt og bundet.

I vårt samfunn ser mange ikke det Bob Geldof ser – for han opererer fra et høyere bevissthetsnivå enn det postmoderne Norge. Her i Norge – og store deler av den Vestlige verden – kaster vi babyen ut med badevannet, eller snarere: den gode mann ut med despoten, terroristen og voldtektsmannen. Menn kan umulig være bra så la oss sørge for at de blir så lite menn som mulig. La oss inspirere dem til å bli mer som kvinner slik at de ikke blir voldelige og stygge menn.

Den umenneskelige mannen

Og slik har vi begått en grusomhet av så store dimensjoner at vår fremtid vil gremmes over det – stemplet et helt kjønn som umenneskelig. Samtidig vil vår fremtid innse at et slikt vrengebilde var nødvendig for å skape tilstrekkelig lidelse i befolkningens relasjonelle dynamikker til at vi var villig til å bevege oss videre til neste etappe: vakker samhandling menn og kvinner i mellom.

Vår samtid er fremdeles stappfull av akademiske melonhoder som tenker at en slik tale som Bob Geldof velsigner oss med lenger opp er av det onde. Og det er nettopp disse menneskene som skader våre gutter og menn, og slik indirekte også våre jenter og kvinner. At jeg synes det er helt forbannet grusomt at dette ses på som gangbart i dagens Norge gidder jeg ikke lenger å holde skjult. Jeg er ikke villig lenger til å la ubevisste akademiker-hoder som tror livet kjennes best innenfor et universitets-kontor definere min samtid. Dette er ofte mennesker som er fanget av det Eckhart Tolle kaller intelligent galskap og mange er de som pumper bullshit ut i samfunnet og later som om det er OK. Det er ikke OK. Og hill hill de flotte menneskene som er unntak fra regelen – det skjer selvsagt mye bra i akademiker-miljø også.

Men la meg gjøre det enkelt: Hør på Bob. Men ta Doug med en klype salt. De representerer to helt forskjellige ting. Og hvis du klarer å se det – ja, da er det håp.

22 thoughts on “Slik ble mannen farlig

  1. Åh, så jag känner igen mig i din berättelse om tonåren… En recovering nice guy var en bra beskrivning. Det tar tid att hitta åt de här sakerna man stoppat undan, som man trodde var dåliga, men det är fantastiskt att hitta åt dom och se hur bra dom fungerar, för både en själv och andra, men det är omtumlande att inse hur fel ute man har varit.

    • Jess, mann – det er frigjørende å finne de kvalitetene i oss som er oppriktig vitaliserende og livsbejaende. Og det er provoserende å oppleve hvor forskjellig disse kvalitetene er fra de kvalitetene unge gutter blir oppfordret til å gjøre til sine. Dette er så vidt jeg kan se sant også for jenter – vi blir alle foret med sludder. Voksne, livsnære og vitale mennesker er utradisjonelle, lite kontrollerbare og truer det bestående. “Farlig” med andre ord.

  2. Så kjempebra initiativ med denne bloggen! :)
    Og det var ett godt innlegg, hvor jeg kunne kjenne meg igjen.
    Har savnet en norsk side som tar opp disse spørsmålene, har hittil funnet det jeg lette etter på svenske blogger, også adressen hit.
    Blir spennende å følge med her.

    • Hei Runar – takk for hyggelige ord. Er det Pelle Billing du har fulgt? Er nysgjerrig på hvem i Sverige som har skrevet om denne bloggen.

        • AFJ – Thanks!! I think that they are a bit big compared to normal ones, but I kind of like them like that! Can't wait to design my next onsu.J-etin

        • मौन… वाकई कितना कुछ दे जाता है हमें…बहुत सटीक वर्णन…दोनों ही रचनाएँ बहुत सुन्दर हैं…

        • Hi Wendy, Thanks for the information about this brochure! I’ve been thinking about valerian for my sleep problems, but wasn’t sure if it would be safe and/or a waste of money. The scientific and unbiased source for this brochure gave me the confidence to give it a try! I just started my own personal blog about menopause – a quest for answers! I thanked you for this information in my blog (and provided your web site address). I’ll be checking your great web site again from time to time! Thanks again! Emily

  3. Ja, han Doug-karakteren virket som en skikkelig dinosaur.

    Jeg sitter her og undrer, likevel.. menn har kanskje alltid vært “farlige” i den forstand at vi, oftere enn kvinner, er tilbøyelige til å avvise omgivelsenes normer, helt eller delvis, og gå våre egne veier, noe som er farlig for det (umodne) etablissementet. “Farlige” også i den forstand å være i stand, som du nettopp skriver, til å åpne en kvinne når hun egentlig vil, men ikke eksplisitt “gir ham lov”. Jeg snakker selvfølgelig om forføring, ikke voldtekt, om noen lurer.. og sist men ikke minst, “farlig” mot dem som hadde villet skade dem vi er glade i og ønsker å beskytte.

    Så kanskje vi trenger en nyansering av vår “farlighet”, og at det er noe som skal modnes heller enn undertrykkes.

    • Det poenget liker jeg veldig godt. Er hjertens enig. Mannens farlighet er med andre ord en gave – når mannen er moden.

      • Takk for det, Eivind! Og når vi er inne på det – damer kan være langt fra ufarlige de også! Mange av dem blir jo kuet og temmet og presset inn i unaturlige formater av tradisjonalister såvel som feminister. Og når jeg tenker meg om, så er jo de mest spennende damene for meg de som har noe vilt og “farlig” ved seg.

        “Skal det være en flink pike?” – “Ellers takk!”, tenker jeg.

        • Friskt – og sant :)

          Det har vært et mantra i min nærmeste kompisgjeng de siste årene. Når vi hører en annen pisse på seg selv så bryter vi ut “du er gaven, mann – glem ikke det”. (Den kommentaren kan spores tilbake til Eirik Balavoine – bra mann!)

          Det har tatt tid å tro på det. Men little by little så synker det inn.

  4. Veldig bra innlegg! Mye jeg kjenner meg igjen i. Har ikke tid til å si så mye, men legger igjen denne linken apropos nice guys:

    http://www.nomoremrniceguy.com/forums/

    Jeg har lest litt på forumet og det er interesant å se hvor mange menn som sliter med slike problemstillinger og hvor likt de har opplevd signalene de har blitt gitt om å bli sånn. Det lå/ligger definitivt i tidsånden.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>