Interessant utvikling i dansk kjønnsdebatt: Kvinner tar mannen i forsvar

I min kronikk “Likestillingens skyggeside” i Dagbladet 15. august var et av mine hovedpoenger at kjønnskamp alltid vil innebære vinnere og tapere og at det er på høy tid at samarbeidets tid kommer.

Etter at jeg skrev denne kronikken har jeg blitt gjort oppmerksom på debatten som går i Danmark for tiden, bl.a av Mannsutvalget og andre kontakter i mitt nettverk. En rød tråd i disse artiklene, som er skrevet av kvinner, er et fokus på hvor dårlig menn blir behandlet i offentligheten. De kvinnelige artikkelforfatterne virker også å lengte etter samarbeid og en atmosfære av gjensidig respekt og verdsettelse, tør jeg si kjærlighet?

Ta f.eks Anne Sophia Hermansens Smut, mænd?. Hun kommenterer i sin korte tekst hovedoppslaget i Elle-magasinet du kan se til høyre. Her står det, som en lett triumferende beskjed fra kvinner til menn, “Vi kommer og overtar deres jobber, biler, økonomi og sexvaner”.

Artikkelen er visstnok ikke noe særlig hyggeligere. Anne Sophia kommenterer.

“Smut, mænd!” står der på forsiden af Elles september-nummer. Og lige under: “Vi kommer og overtager jeres jobs, biler, økonomi, sexvaner.” Jamen dog.

Hvordan mon det ville blive modtaget, hvis Euroman skrev: “Skrid, kvinder! Vi overtager nu også jeres børn, barsel, længere liv og overrepræsentation på universiteterne”?

Selvfølgelig, når kvinder skriver sådan her er det sjovt og progressivt, men når mænd gør det, er de reaktionære og uha, kvindeundertrykkende.

Hun påpeker her dobbeltmoralen i hvordan vi snakker om menn og kvinner i det offentlige rom, noe jeg og vil ta for meg hyppig fremover.

Hun fortsetter:

Egentlig ret sørgeligt, at mænd skal reduceres til rivaler, til kønspolitiske modstandere, der skal bekæmpes, besejres og helst strippes for privilegier. Var det ikke ligestilling, vi ville have? Åbenbart ikke. Vi vil have lige adgang til verden, men en verden uden mænd. Vi vil have ens muligheder, men mændenes skal inddrages. Og så har vi tænkt os at sige skrid med jer, når vi har overtaget jeres jobs, penge, biler og sexvaner – occupy men. 

Dette er åpenbart en kvinne som ikke lenger identifiserer seg med feministenes likestillingskamp, slik den kjempes i dag. Det gleder meg.

I sin kronikk Kampen for ligestilling ender i selvværdsmassakre i Politiken 16. august tar skribent Kirstine Holst et oppgjør med kvinnesaksforkjempere, som hun mener ikke lenger kjemper en verdig kamp.

Hun skriver bl.a.:

Kvindekampen kan til tider synes som én stor selvmodsigelse. Det er paradoksalt, at man kan kalde sig selv for det stærke køn og samtidig påberåbe sig den af samfundet priviligerede ret til at være det svage.

Med dette utsagnet påpeker Kirstine Holst en viktig logisk brist i kvinnekampen: Hvordan kan kvinner være både sterke og ofre samtidig? Feminister må bestemme seg for om kvinner er sterke eller om de er ofre. De kan ikke være begge deler. Og det går ikke an å vingle frem og tilbake mellom disse basert på hva som er mest gavnelig i øyeblikket.

Hun avslutter sin kronikk med å besvare spørsmålet hvorfor hun som kvinne velger å reise seg og forsvare mannen. Svaret er enkelt: “Hun har en mann, en sønn, en venn, en far og en bror – og er glad i dem alle.” Spørsmålet som tvinger seg frem er – hvordan behandler en radikalfeminist mennene i sine liv?

Det er imidlertid med sine avsluttende ord at hun virkelig går for storeslem og våger seg på noen, i dagens politisk korrekte klima, svært provoserende ord:

Vel findes der svin, undertrykkere, chauvinisme, diskrimination og kønsnepotisme, men i min verden er synderne fordelt på begge køn, og det undrer mig, at et køn, der før er blevet undertrykt, nu griber de samme magtmidler.

Jeg synes denne utviklingen i Danmark er spennende. Jeg legger merke til at de kvinnene som etterhvert nå kommer inn i mediene for å snakke mannens sak bruker sterkere språk enn jeg selv ville gjort. Jeg tror det er fordi de i kraft av å være kvinner “har lov til” å kritisere feminisme og likestillingskampen i sterkere ordelag enn menn. Hvis jeg ville brukt samme språk ville jeg blitt kalt “sinna mann” og blitt nevnt i samme åndedrag som Anders Behring Breivik. Slik er den manipulative retorikken i dagens likestillingsdebatt.

Men helt ærlig – gitt oppslag som sett i Elle over, har ikke en mann rett til å bli sint? Er det ikke på sin plass å forsvare seg når man blir angrepet? Hvorfor skal kun kvinner ha denne retten?

Jeg synes det er svært spennende at skandinavisk kvinner nå hevder i offentligheten at kvinnesaksforkjempere nå bruker de samme maktmidler for å undertrykke menn som menn en gang brukte for å undertrykke kvinner.

Debatten som venter oss i tiden som kommer kan bli heit og fin!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>