Mandagstipset #19: Server gode råd på tuppen av et sverd. Og følg dem så selv.

Puddinger vil ikke ha råd. For de skal finne sin egen sannhet må vite. Risikoprosjekt. For å finne egen sannhet blir så utrolig lett navlebeskuende narcissisme.

Japan Sword KatanaMen det er noe sant i alt – og det puddinger er redd for er at en person skal anta autoritet over deres liv. Det er lite som trigger meg mer. Jeg er nok litt pudding jeg og.

Men jeg snakker om noe annet. Det jeg erfarer er at råd som serveres meg og andre “på tuppen av et sverd” har den bemerkelsesverdige egenskapen at dette ubehaget forsvinner. Dette gjør i realiteten rådet om til en utfordring. Tilstedeværelsen av “kriger-kraft” tilintetgjør det som føles kleint og erstatter det med en vitaliserende effekt.

Et råd er som et angrep på en annen person. Men et godt råd – en utfordring – angriper ikke noe essensielt i personen, men bare det usunne egoet. Og hvis vi skal snakke til det usunne egoet er det viktig å ikke bruke rustent sverd. Når vi forsøker å gi et råd til en annen person og blir usikker eller krumelure-formulerer oss langt inn i ingensteds-tåka så stimulerer vi den andre personens bitterhet og forsvar. Og dersom vi er en mann som gir råd til vår kvinne for å “fikse henne” så kan vi se langt etter positiv respons (men en feminin kvinne responderer svært godt på å bli dirigert med stø hånd).

Et råd som serveres som et sylskarpt og presist kutt med samuraisverd er derimot fantastisk å motta. Hvis du ikke er en pudding da. Eller har en lang og komplisert forhistorie med vedkommende (din familie er kanskje ikke det beste stedet å starte å trene på dette).

Selv elsker jeg å motta slike råd. Lengter etter det. Men få er de som gir det. Og så er det de som prøver seg, men bare projiserer sin egen skit over på meg. Slik jeg er så redd for å gjøre på andre. Det er faktisk en kunst dette.

Eksempel:

ikke slik: “Jeg hører du synes du er overvektig. Menneh….kan du ikke, du vet, begynne å se litt mindre TV, spise litt mindre godis… og, jeg vet ikke – jeg synes dette er litt vanskelig, men… – og jeg vet jo at tante Unni lager veldig god eplekake som er aller best med krem – men, du er jo liksom så lat. Du har alltid vært lat. Det er jo din egen feil, skjønner du ikke det? Kan du ikke bare starte på diett?”

men slik: “Slutt og syt om at du er for feit og start og tren!”

Jeg utfordrer deg til å finne et par nære venner og allierte til å trene på å kommunisere slik. Det er en mer maskulin form for kommunikasjon, så menn kan kanskje få mer ut av dette, men også kvinner trenger en velfungerende maskulinitet.

Og når du så har gitt råd så følger du rådet du gir selv.

Og det er det jeg nå skal gjøre. Jeg har gitt mange gode råd og tips de siste månedene synes jeg selv og det er på tide at jeg begynner å leve dem ut i større grad. Jeg er i en endringstid og mye skjer på innsiden. Jeg føler ikke at det er rett for meg å gi mandagstips i denne perioden.

Så nå blir det sommerferie fra mandagstipset. Det blir mer hvile og natur. Vi ses på andre siden! Kom deg ut din latsekk! :)

Hilsen Eivind,
med noen ekstra kilo rundt livet Winking smile

Mandagstipset #18: Bruk naturen for å finne ro

90% av mitt arbeid skjer foran en dataskjerm. I senere tid har jeg blitt stadig mer klar over hva det gjør med psyken og nervesystemet mitt.

Sivilisasjonen og teknologien preger oss.  Det krever enorm styrke for ikke å bli fanget av skyggesidene. Min påstand er at hvis du går dypt i deg selv vil du finne at store deler av ditt mediekonsum og bruk av sosiale medier dreier seg om en lengsel etter å bli elsket (valideringssøken) og en lengsel etter å bli distrahert fra det som er ubehagelig. Dette er ikke åpenbart når vi svømmer i det, men med en gang vi får ørlite avstand så er det vanskelig å slippe unna.

ro-i-naturenVi blir hele tiden dratt ut av oss selv og vi samler mye negativ energi i kroppen og sinnet vårt der vi fikler med mobilen, lengter etter e-poster og meldinger, vandrer blant stressede mennesker, reklameplakater, biler etc. Forleden lå jeg på sofaen og sank så godt inn i den som jeg kunne – og ble møtt med innsikten at det helt i grunnmuren av meg satt en grunntone av stress.

Så jeg dro til fjells i helga. Og kjenner meg helt annerledes. Jeg kjenner mer ro og i dag tidlig gikk min morgenmeditasjon unna på null komme svisj og jeg hadde minimalt med tanker. Det er lenge siden sist jeg hadde en slik meditasjon.

Naturen suger skitt ut av oss. Taoistene kaller denne skiten “bing chi” og det er vel de latinamerikanske sjamanene som kaller den “jucca” (korriger meg gjerne på dette – finner ikke mange Google-oppslag med disse stavemåtene). I den taoistiske filosofien sier de at naturen liker vår bing chi, men at den ikke hører hjemme i vår kropp. Vi er derfor godt tjent med å møte naturen og gi den vår bing chi.

Det finnes praksiser for å håndtere stress – eller bing chi – også når vi er midt i sivilisasjonen. Men det er i realiteten ingen reelle erstatninger for å være i naturen.

Hvis du er stresset, har behov for validering eller på annet vis er “ute av deg selv” så er derfor ukens tips å dra til skogs, til fjells eller til havs. Og gjerne “off the grid”. Jo mindre teknologi, jo mer helbredelse.

Det dreier seg ikke om å melde seg ut av samfunnet. Det dreier seg om å ha en kjerne av ro slik at vi kan bidra til det på best mulig vis.

Jeg planlegger masse natur i sommer. Padling, skogsturer etc. I kveld er det i kajakk. Jeg gleder meg.

Mandagstipset #17: Stå opp for deg selv i hverdagslige situasjoner (eller: Hvor faen blir det av suppa mi?)

Mandagstipsene mine er stort sett tekster basert på refleksjoner fra eget liv. Dagens høyst hverdagslige tips kommer på bakgrunn av et forsøk på å spise fiskesuppe på Cafe Skansen ved Akershus Festning forrige torsdag.

Bowl of homemade fish soup served with dark bread and dillJeg satt med min laptop og skrev på min forretningsplan for Conscious Webdesign. Samtidig forsøkte jeg å få oppmerksomhet fra en av de mange servitrisene. Det var mange kunder den kvelden og gruppene rundt de andre bordene krevde sin oppmerksomhet. Og kanskje var det fordi jeg var alene og med en laptop at jeg var usynlig for damene i rødt.

Ja, jeg kunne funnet en rasjonell forklaring på hvorfor jeg 30 minutter senere ikke hadde fått sørvis til tross for mange forsøk. Og jeg kunne i grunn bare gått, for jeg var ferdig med jobben jeg skulle gjøre. Men jeg var ikke fornøyd. Jeg var overhodet ikke det spøtt fornøyd! Og jeg hadde noe usagt med servitrisene. Jeg dro til side en og beskrev for henne hva jeg hadde opplevd og hvor misfornøyd jeg var med sørvisen. Servitrisen var svensk og beklaget seg på det sterkeste og takket for at jeg sa i fra. Kudos til henne!

En komplett hverdagslig episode, og jeg tenkte på hvor lett det ville være for meg å nedvurdere viktigheten av min egen opplevelse i en slik situasjon. Jeg kunne blitt langt “helligere” enn jeg egentlig er og latet som jeg ikke brydde meg. Men selvsagt bryr jeg meg.

Min påstand er at vi har en ukultur på å ikke stå opp for oss selv her til lands. I stedet for å gi uttrykk for hva vi ikke er fornøyde med ligger det den norske folkesjela nær å bli grinete og bare gå, som om vi ikke var viktige. I stedet for å si fra på stedet skriver vi kanskje en grinete anmeldelse på Internett i stedet. Eller et mandagstips på autentiskliv.no Open-mouthed smile Og så blir det heller kraftløs drittslenging enn potent grensesetting. Vi vokser så lite på dette! Vi forblir små i egne øyne og de som gir oss den dårlige opplevelsen lærer ikke! Det blir for blodfattig!

For det kjennes så kleint å ikke ta seg selv på alvor! Gjør det ikke?

Jeg tror grunnen til at vi stopper oss selv er at vi er redde for egen kraft. Redde for hva som kan skje når vi åpner døra til vår misnøye. For det er så mye der som har samlet seg opp over tid uten at vi har gitt utrykk for den. Er det ikke sant? Og jeg ønsker jo tross alt ikke å kjølhale jenta. Men jeg vil si fra. Hvordan kan jeg være potent nok til å sette grenser, men sivilisert nok til å levere en “ren” tilbakemelding? (en kompetanse som gjerne gjør at jeg tør å gi tilbakemeldingen i utgangspunktet)

I slike tilfeller kan ikke-voldelig kommunikasjon være en løsning. Metoden hjelper oss gi tydelig uttrykk for det vi føler og behovene vi har på en måte som er lett for mottaker å fordøye. Men dette er ikke et tips om ikke-voldelig kommunikasjon. Så jeg anbefaler heller at du leser mer om det her. (Det er også en kar som heter Knut Erik Tornaas som tilbyr kursing i dette temaet, om du er interessert)

Uansett – det er alltid mange gode og høyst rasjonelle grunner for å ikke si fra i hverdagslige situasjoner som denne. Men i det du velger å gå med uforetted sak forteller du deg selv at din opplevelse ikke betyr noe. Og det er en bedriten beskjed å sende til seg selv. Ikke rart det er så mange grinebitere på Internett!

Klag! Sett grenser! Få litt “blod” inn i livet. Inn i LIVET – altså, ansikt til ansikt med et medmenneske! Det er riktig deilig. Prøv Winking smile

Conscious Webdesign

cw-logoI dag lanserer jeg mitt nye webdesign-konsept Conscious Webdesign på Majorstua terapifellesskap. Jeg vil fokusere dagen på det og ikke på å skrive et mandagstips.

Det er en spennende lansering for meg og jeg er faktisk litt nervøs. Jeg er heldig og har med meg fantastiske Alanja Forsberg, som er ekspert bl.a på integralteori. Som hell er har hun en forferdelig webside (beklager, Alanja Winking smile) og vi kommer bl.a til å se på hvordan jeg jobber med Alanja for å skape henne en ny.

Hvis du vurderer å lage/redesign en webside i nær fremtid så er du velkommen i kveld. Og ønsker du å vite mer om Conscious Webdesign, sjekk ut websiden (som er en work in progress – jeg har ikke engang landet på branding).

Kvelden er gratis

Sted: Majorstua Terapifellesskap
Tid: 18:30 – 21:00