Mandagstipset #10: Snakk *om* andre slik du snakker *til* dem

Det jeg skal skrive om i dag kan utgjøre forskjellen mellom troen på det gode i mennesket og kynisme, mellom medmenneskelighet og paranoia, mellom kraft og frykt, mellom harmoni og emosjonelt drama. Jeg vil gå så langt som å si at dersom du ikke etterlever dette tipset vil du få et ulykkelig liv.

Rådet er enkelt – snakk om andre mennesker på samme måte som du snakker til dem. Med andre ord, hvis Per snakker til Siri om Kari så velger Per å si bare de tingene om Kari som han også har mot og evne til å si til Kari.

Når dette rådet brytes er det som oftest ved at Per snakker stygt om Kari uten at han har baller til å gi en klar tilbakemelding direkte til henne. Men det kan også komme til uttrykk gjennom at Per roser Kari opp i skyene, uten at han tør å si hvor flott eller bra han synes hun er til hennes ansikt.

Hvis Per liker Kari, men bare tør å si det til Siri så er det dumt, men ikke alvorlig for andre enn han selv. Han fratar seg gleden av å kjenne det livsbejaende og blodbrusende i å gi et realt kompliment. Han risikerer å skape seg et verdensbilde der han ikke er populær eller attraktiv. Han tilbakeholder gaven seg fra Kari. Han mister vitaliteten som ligger i å gi en skikkelig fin tilbakemelding til en annen persons ansikt. Men utover å snyte verden og Kari for gaven hans autentisk selv representerer gjør han ikke så mye skade.

Men hvis han snakker dritt om Kari er saken i mine øyne langt verre.

Jeg er en person som ikke gidder bullshit lenger så jeg legger ikke to fingre i mellom – hvis du snakker dritt om andre fordi du er for feig til å være autentisk i møte med vedkommende sementerer du din rolle som et offer som skylder på andre fordi du ikke er voksen nok til å ta ansvar for eget liv.

eat-wordsSå dette er viktig: Skal vi snakke kritisk om andre så må vi vite med hundre prosent sikkerhet at det vi sier er noe vi har mot til å si til vedkommendes ansikt. Hvis ikke kaster vi vår kraft, integritet og store av deler av det som er fint i oss rett på dynga. Fortsetter vi langt nok ned den leia så får vi det kanskje aldri tilbake.

Kanskje var jeg en person som går på kafé med “venner” for å slenge dritt om andre. Når jeg gjør det så kicker en allmennmenneskelig mekanisme inn, kall den gjerne karma. Den får meg til å tro at fordi jeg snakker dritt om andre, så gjør andre det samme. Plutselig er bøtteballetten i gang og jeg sitter på kafeen og snakker dritt om andre fordi jeg tror de snakker dritt om meg, og så snakker de dritt om meg fordi de tror…og så videre og så videre. Jeg har blitt en hykler som tenker at andre mennesker er dårlige, men glemmer helt at grunnen til at jeg ser mørkt på ting er at jeg er et rasshøl.

Vær et godt, kjærlig og kraftfullt menneske som bidrar positivt til sine medmennesker ved å være konsekvent i sine uttalelser både om dem og til dem. Det gjelder ikke bare venner, kolleger og familie, men enhver person din bevissthet hviler på, f.eks en person på TV. Legg merke til hvor ofte en slik regel får deg til å spise dine ord. Vit at de ordene du spiser er god næring for sjela. Måtte du forspise deg på ord som var ment for å sverte andre mennesker.

Livet ditt vil bli bedre og det vil verden også bli. Lykke til!

Mandagstipset #9: Ta tilbake ditt “jeg”

jeg-vanskelig-ordMitt høyst uvitenskapelige anslag er at 95% av nordmenn bruker pronomenene “du”, “vi” eller “man” når de egentlig mener “jeg”. Mitt svært uhøytidelig navn på denne grupperingen er “man-vi-du-mafiaen”. Deres språk har blitt så vanlig at mange ikke engang registrerer det på sin indre radar. Det har blitt det kulturelle “vannet vi svømmer i”. Da er det jo grådig trist at medlemsskap i denne mafiaen bidrar til ansvarsfraskrivelse og offermentalitet.

Hvorfor er det så destruktivt å være medlem i denne mafiaen? Hvorfor er det så skadelig for individets definisjonsmakt over eget liv å bruke pronomenet “man”? “Ja, man blir jo irritert”, sier han. Jeg sier: Jeg blir ikke irritert. Det er du som blir irritert. Du later som om din irritasjon er den “normale” responsen gitt dine omstendigheter. Du bygger deg et sosialt sikkerhetsnett av lånte bekreftelser, et indre “ja, man gjør jo det”, for å slippe å stå ansvarlig for deg selv og dine egne følelser. Og slik går dagene.

Er du medlem av denne mafiaen? Eller er du medlem bare når du snakker om dine dårlige sider, dem du ikke er stolt av? Uansett grad av medlemsskap skal du vite at hver gang du utøver ditt “man” så går du glipp av: Kraft, energi, indre vekst, transformasjon, libido, kjærlighet, selvtillit. Kanskje er dette noe du kan leve med for å tilfredsstille rasjonaliseringsstemmene i ditt indre? Men hør: Ansvarsfraskrivelse gjør deg selvsentrert, sutrete og kravstor.

Og sjekk ut dette: Rasjonaliseringsstemmen for medlemsskap i mafiaen hevder ofte at bruk av “jeg” gjør oss egoistiske. Men i realiteten er bevisst bruk av “jeg” en forutsetning for å bevege seg vekk fra egoisme. Hæ? Jo: Egoisme/narcissisme er resultat av å være i et usunt og inautentisk forhold med seg selv. Når vi gir fra oss vårt “jeg” gir vi fra oss evnen til å eie våre egne skyggesider og laster og derfor går vi ut av autentisk relasjon med oss selv. Ordet “jeg” har blitt grobunn til bunnløs forvirring for mange.

Hvis du ikke ønsker å gi fra deg kraft, energi, indre vekst, transformasjon, libido, kjærlighet og selvittilt – riv i stykker medlemskortet i “man-vi-du-mafiaen” og ta tilbake ditt “jeg”. Det er i sannhet en metafor for å ta tilbake deg selv.

Og vit at det ikke fordrer at du utraderer man-vi-du fra språket ditt. De har sin funksjon. Særlig når du faktisk ikke beskriver deg selv. Men ikke misbruk dem. Vær deg dine pronomen bevisst og se hva som skjer.

Lykke til!

Kan fysisk straff være et helbredende kjærlighetsuttrykk?

spring-film-coverHøsten 2008 så jeg en film på kino sammen med min far. Filmen –  Vår, Sommer, Høst, Vinter & Vår – satt i gang en definerende refleksjonsprosess i meg. Denne prosessen ble videre fordypet da jeg skrev om filmen på min nettside Masculinity-Movies.com i starten av 2009 (les artikkel).

Filmen handler om en novise og hans mester som bor på en flåte midt i en innsjø i Sør-Korea. På denne flåten står et lite Buddhistisk tempel. Tempelet og dets stille dans fra bredde til bredde over dette pittoreske vannspeilet står som et mektig bilde på tingenes forgjengelighet.

I denne filmen representerer novisens uskyld denne forgjengeligheten på hjerteskjærende vis. Etter å ha studert med sin mester hele livet blir han i tenårene forelsket i en vakker, ung jente som søker hjelp i tempelet. Han forlater sin mester, full av begjær og lyst på livet.

Han returnerer senere som en jaget mann. Han har drept sin kone i sjalusi. Hans skam over å ha sviktet sin lærer er enorm og han gjør et patetisk selvmordsforsøk. Hans mester oppdager ham og det er i den oppdagelsen at min undervisning begynte.

Mesteren tar ikke på seg silkehansker i møte med sin fortapte elevs fortvilelse. Han tar i stedet resolutt frem en stokk og pryler ham. Som om han sier “Du har allerede tatt ett liv. Og så våger du å tro at løsningen på det du har gjort er å ta ett til?! Din store idiot!”

Mesteren ydmyker sin forslåtte elev ved å henge ham opp i et tau som sakte brennes vekk med et stearinlys. Der ønsker jeg å forlate ham inntil videre.

Hele filmen ligger her. Se aktuelle scene med kort etablering av kontekst fra 58:30 og utover.

Qasim Ali Hussein – helbredelse med stokk

shantaram-bookcoverI går kveld leste jeg et kapittel i romanen Shantaram. Boka beskriver en ettersøkt rømling fra Australia som finner et nytt liv i Mumbais slum og underverden. Romanen tok verden med storm for få år siden og nå er det min tur til å la meg fengsle. Dette kapittelet (#11) var viet Qasim Ali Hussein, den vise lederen for Mumbai-slummen der hovedpersonen finner sin skjøre bopel.

I dette kapittelet begås det urett to ganger: av to unge gutter som sloss over religiøse uoverenstemmelser og av alkoholiserte Joseph som nesten tar livet av sin kone med stokk. Hver gang ordner Qasim Ali opp med hard, rettferdig og kjærlig hånd.

Qasim Alis visdom gjør særlig inntrykk på meg i møte med Josephs ugjerning. Som et praktfullt eksempel på maskulin helbredelse utfolder Qasim Alis avstraffelse seg: Josephs kone bæres vekk som om hun var død og den stup fulle Joseph kastes inn blant en gruppe med slummens sterke, unge menn. De setter seg i sirkel rundt Joseph, som ligger forfjamset på den tørre, støvete marken og harker.

Joseph er tørst og roper etter vann. Qasim Ali beordrer mennene til å gi ham spritflaska. Mennene i sirkelen tvinger ham til å drikke. De ler og slår ham på skulderen som om de var kompiser i en drikkelek. Det er som de sier “så barsk du er som kan drikke masse, Joseph! Dette fikser du fint, tøffen!”

Igjen og igjen må han drikke alkohol. Han klager på behandlingen og klynker at han ikke har gjort noe galt. I desperasjon kryper han mot hytta si. Qasim Ali nikker til mennene og prylingen begynner. I timesvis blir han slått med stokk og nektet vann. Ikke så hardt at han tar skade av det eller at huden blir flerret opp, men hardt nok til at han skriker av smerte.

Etterhvert ankommer Josephs venner og konas familie. Sirkelen med de unge mennene løser seg opp og blir erstattet av en sirkel med de nyankomne. Så fortsetter ydmykelsen. Qasim Ali holder en stram regi på det hele.

Mange timer senere er Joseph fullstendig utmattet og innser hva han har gjort. Han gråter hjerteskjærende tårer og klynker navnet på sin kone, som han bare timer tidligere var en hårsbredd fra å drepe. Hans demoner er drevet ut med hard hånd, han angrer og hans helbredelse begynner. Hele “stammen” har deltatt for å få én bortkommen mann tilbake til seg selv.

Helbredelsens grunnpillarer

milarepaDette er to scener som har gjort dypt inntrykk på meg. De fremstår som rake motsetninger til vestlig rettspraksis og noen kan kanskje se på dem som eksempler på primitivt barbari. For meg fremstår de imidlertid som uttrykk for stor visdom og kjærlighet

Historiene minner påfallende på en myte fra tibetansk buddhisme som jeg har satt stor pris på: Myten om helgenen Milarepa og hans forhold til sin læremester Marpa. Milarepa var en hevngjerrig sortekunstner med mange liv på samvittigheten. For å forberede ham på undervisning leder Marpa ham gjennom en rekke med harde prøvelser. Kun slik kan han renses for sin karma og bli klar for reisen mot sin opplysning.

Alle disse tre historiene har minst tre ting til felles:

  1. Gjerningsmannen blir straffet av en person han respekterer dypt
  2. Straffen utføres med kjærlighet både for de rammede og for gjerningsmannen
  3. Straffen konfronterer gjerningsmannen med sin ugjerning gjennom å utsette ham for en rituell ydmykelse

Her kan jeg legge til mye, sånn som viktigheten av at de rammede involveres i den rituelle straffen og  at selve straffen kun er starten på en lengre renselsesprosess. Men jeg liker tallet tre og disse punktene fremstår for meg som de viktigste.

Ett eller annet sted i denne formelen fornemmer jeg følgende: At et menneske som gjør seg selv til dommer og bøddel over andre har gitt seg selv en overmenneskelig autoritet. Og at denne umenneskelige arrogansen er så traumatisk at deres ego-struktur kollapser og deres sjel forvitrer. Og at det i møte med en så grov ugjerning må en total ydmykelse til for å gjenopprette menneskeligheten i overgriperens indre.

22. juli: Straff og helbredelse

Mine tanker går bakover i tid og til Utøya. Aktoratet i saken fikk ros for måten de håndterte den på. Innenfor rammene av vårt rettssystem har jeg inntrykk av at de gjorde en fabelaktig jobb. Det ble gjort et stort poeng ut av at norsk rettssystem ble utsatt for en prøvelse som den bestod med glans. Men levde vårt rettsvesen opp til oppskriften for helbredelse jeg skisserte over?

Etter mitt skjønn er svaret nei. Etter alle øyemål ble ikke straffen ydmykende for Breivik. I det store og det hele virket han å lykkes i å opprettholde sitt grandiose selv gjennom rettssaken. Jeg tror grunnen til dette er at rettsystemet ikke er et velfungerende rituelt rom med kvalifiserte rituelle ledere. For å bli klare for rituelt lederskap må vi vandre i skyggenes dal og konfrontere demonene i vårt indre. Kun slik innsikt gir et menneske den arketypiske magiker-kvaliteten som er nødvendig for en slik prosess. Jeg tror ikke det finnes rituelle ledere i vårt rettssystem som har visdom og kraft nok til å formidle den ydmykelsen som Breiviks sjel dypest sett skriker etter. For en slik “kompetanse” er av sjelelig og ikke juridisk art.

Jeg ser for meg Breivik i en rituell sirkel. Breivik blir slått med stokk. Kanskje av rikets krigere. Kong Harald, den eneste kandidaten jeg kan tenke meg, holder ritualet med kjærlighet og visdom. Breivik blir slått igjen og igjen mens alle de etterlatte får fortelle sine historier. Alle. En etter en paraderes de foran ham. Hans familie og venner er vitner. Kanskje slår de også selv.

Breivik får juling i dagevis – så lang tid det tar for alle de etterlatte å få tømt seg. Slag etter slag. Hundrevis. Tusenvis. Ikke som skader ham. Men som er dypt smertefulle. Det forblir nok en fantasi. Og jeg har egentlig ikke noe ønske om å involvere kongen i et tankeeksperiment han ikke har meldt seg frivillig til. Men mitt eksempel vil etterleve oppskriften over etter beste evne. Det er mitt beste forslag.

Det er noe som skjer når vi overlater samfunnets avstraffing til statsapparatet. Ved å institusjonaliserer straff så slipper vi som folk å selv bli skitne på hendene. Og derfor, mener jeg, får vi heller ikke oppleve sann helbredelse av det nasjonale traumet. Så lenge vi ikke er villig til å grave i dritten vår vil all prat om at Norge har blitt så annerledes etter 22. juli være noe jeg tar med en klype salt.

Jeg tror graden av helbredelse vi har erfart vil komme til uttrykk når vi om kanskje 20 år sitter ved siden av en løslatt Breivik på trikken. Vil vi takle en slik situasjon med verdighet? Vil vi kunne romme vårt sinne, hat, menneskelighet, tilgivelse i en integrert og harmonisk psyke? Eller vil den falle fra hverandre i møte med den følelses-cocktailen en slik episode garantert vil frembringe?

For å sette det på spissen: Vil vår synging av “barn av regnbuen” og sterke opplevelser i rosetog preparere oss for en slik opplevelse? Eller venter vi fremdeles på en norsk Qasim Ali Hussein? Jeg har mange spørsmål og få svar.

En god runde pryl

Tilbake i tempelet brenner stearinlyset gjennom tauet og novisen går i gulvet. Mesteren krever at han tar sin straff. Og det ligger i kortene at hans renselse innenfor murene er et resultat av en overgivelse til hans mesters formaning på vei inn. For såvidt jeg kan se har moderne fengsler ikke den transformerende kraften som skal til for å produsere en slik endring. Deres fangevoktere er knapt nok rituelle mestre.

En av filmens avsluttende scener sitter i meg den dag i dag (1:32:00 og utover). Når novisen slipper ut av fengsel returnerer han til et nedfrosset tempel og en død mester. Der finner han frem en statuett av Quan Yin, medfølelsens gudinne, som har stått og ventet i et spesielt skap. Når morgenen gryr binder han et møllehjul rundt livet, som på dyrene han tok livet av i lek da han var barn. Som en botsøvelse bærer han så Quan Yin og sin tunge bør mot et hellig fjell. Et blodslit ser det ut til. Og der han ankommer toppen fornemmer vi at han har blitt en fri, men preget mann; nå selv mester for en ny generasjon.

Quan Yin sitter ved hans side. Han har overvunnet ondskapen som tok bolig i ham. Og hvor politisk ukorrekt det enn er så begynte det hele med en god runde pryl.

PS! Dette er en artikkel som trolig kommer til å få den politisk korrekte leser til å sette kaffen i halsen. Dersom du er provosert ber jeg derfor om at du leser de tre punktene grundig før du skriver. Husk at autentisk visdom og kjærlighet er en forutsetning for det jeg skisserer.

Mandagstipset #8: Soverommet er til søvn og sex

I dag skal jeg være jeg kortfattet og gi følgende råd: La alt som ikke er søvn og sex skje et annet sted enn soverommet.

Mange har søvnproblemer i disse dager. Og rundt dem på soverommet står det en datamaskin som de jobber på i det daglige. Det ligger ukeblad, faglitteratur, søppel og handlelister strødd rundt dem etc. Dette bidrar til dårligere søvn!

Hold “energetisk hygiene” på soverommet og sørg for at du er utilgjengelig (offline/flymodus). Søvn fordrer redusert aktivitet i neocortex. Så ikke ta med deg neocortex-stimulerende ting/aktiviteter inn på soverommet! DOH Smile

Bruk sunn fornuft og vips så skal du nok få det bedre med søvnen din.

Konkurranse: Hjelp meg med slagord

Hei venner,

Jeg trenger hjelp til å bestemme slagord for Autentisk Liv.

Foreløpig har jeg kommet opp med disse:

  • Fra selvinnvikling til selvutvikling
  • Dypt og lekent samspill som vei til indre vekst
  • Våken og til stede
  • Mot et liv uten masker

Hjelp meg å bestemme hvilket av disse slagordene jeg skal velge: Stem ved å skrive en kommentar under. Dersom du hjelper meg å velge vinnerslagord, hjelper meg forbedre et av de som er der, eller forfatter et enda bedre selv så får du en gratis coachingtime av meg (må brukes innen 19. mars).

Konkurransen avsluttes førstkommende tirsdag kl 10.00.

Takk for hjelp!

Hilsen Eivind

KONKURRANSEN ER OVER

Mandagstipset #7: Skriv din egen instruksjonsbok

manual-eivindEn av de store utfordringene i relasjoner er hvor lett det er å anta ting om hverandre uten å sjekke om de stemmer. Vi ender opp med å gå rundt med helt forskjellige oppfatninger om hverandre og ting vi har opplevd. Kanskje en kvinne er frustrert over sin mann fordi han ikke gir uttrykk for sine følelser. Kanskje mannen er redd og frustrert fordi han blir kritisert for sine følelser hver gang han gir uttrykk for dem.

I et slikt tilfelle ønsker kanskje kvinnen en mann som hennes følelser kan “støte mot” slik at hun føler seg sett, elsket og møtt. Mannen, derimot, ønsker kanskje en kvinne som kan støtte ham og elske ham for den han er. Begge ønsker intimitet, men ingen får det fordi de ikke forstår hverandres motivasjoner.

For å hjelpe oss i slike scenarier kan vi skrive en brukerveiledning om oss selv som vi deler med nære venner, livsledsager, familie og kolleger/samarbeidspartnere.

Måten du gjør det på er å skrive to overskrifter “Du kan stole på at jeg…” og “Du kan ikke stole på at jeg…”. I eksempelet over kunne mannen f.eks skrevet “du kan ikke stole på at jeg uttrykker mine følelser når jeg frykter å bli angrepet for dem” og kvinnen “du kan ikke stole på at jeg vil støtte deg før jeg selv har en opplevelse av å bli følelsesmessig sett og møtt”.

Et udrag av min egen instruksjonsbok ser slik ut:

Du kan stole på at jeg…

  • Er lojal mot mine venner
  • Holder mitt ord
  • Er sta
  • Jobber hardt og disiplinert
  • Har et stort hjerte
  • Er perfeksjonist på min hals
  • Ikke stikker av fra konflikt

Du kan ikke stole på at jeg…

  • Spør deg om hjelp når jeg trenger det
  • Lever ut all galskapen jeg kjenner i meg
  • Kommer tidsnok
  • Alltid vet hva jeg vil

Når du kjenner en annens indre virkelighet gjennom en slik instruksjonsbok blir det lettere å godta dem slik de er. Når jeg ofte kommer 5min sent f.eks så er ikke det fordi jeg ønsker å være stygg mot den andre, men fordi vanen utarbeidet seg som en motreaksjon til min fars enorme fokus på å være tidsnok (som ofte førte til stress og massiv tidssløsing). Instruksjonsboken vil tydeliggjøre dette for andre og fungere som døråpner og brobygger. Dessuten er det gøy!

Mitt tips til deg denne uka er derfor å utarbeide denne brukerveiledningen og dele den med dem som står deg nær. Kom gjerne tilbake til den over flere dager slik at du får tid til å fordøye hvem du egentlig er underveis. Jeg kommer til å gjøre det samme selv, for det er en stund siden sist jeg sendte ut en slik.

Lykke til!