Mandagstipset #3: Etter kontekst kommer formål

Forrige mandag skrev jeg om verdien av å sette en kontekst for møter med medmennesker. Jeg snek allerede da inn en smakebit på det jeg skal skrive mer om i dag: formål/intensjon.

Konteksten kan være enkel: “Singel mann og kvinne ved kafebord”. Der hun sitter og ser på meg spør jeg meg selv hva mitt formål er. Ønsker jeg simpelthen å bli bedre kjent og være åpen for alt som oppstår? Ønsker jeg å avklare om hun er en mulig kjæreste-kandidat? Ønsker jeg en one-night stand? Eller ønsker jeg rett og slett kun å nettverke?

date-formaalHvis jeg er utydelig på mitt formål så vil en date med en kvinne jeg er interessert i kunne gli over i platonisk bla bla uten at jeg har evne til å få det hele tilbake på skinner. Min utydelighet stjeler min tilstedeværelse og kraft. Tilsvarende, hvis jeg ikke er klar for noe seksuelt eller intimt og ikke er tydelig på det overfor meg selv så kan kvinnen på andre siden av bordet, sensitiv som hun er, bli forvirret. Kanskje vil hun rett og slett anta intensjonen min. Det kan fort skape merkelige situasjoner. (kvinner kan selvsagt ha sin egen forvirring helt uavhengig av meg)

Tilsvarende med et møte; for å spille videre på forrige ukes eksempel kan konteksten være “Firma med dramatisk underskudd forsøker å redde seg selv”. I det eksempel var formålet tydelig nok. Formålet kunne vært “ha det gøy med kolleger”, men det var “brainstorm ideer som kan øke inntjeningen”. Formålet vokser ut av konteksten; sistnevnte formål ville vært meningsløst hvis konteksten var “Firma med for lite plass til sine ansatte”.

En kontekst trenger ikke nødvendigvis å reflektere virkeligheten – den kan også være en fiktiv kontekst jeg går inn i. I et yndet eksempel for Bryan Bayer kan jeg sette som kontekst at jeg er festens vert – selv når jeg ikke er det. Det å være festens vert er en potent kontekst og kan føre til formål av typen “forsikre meg om at alle har det bra, introdusere folk for hverandre, ordne opp i situasjoner som oppstår”. Et slikt formål har en tendens til å ta fokus vekk fra meg og kan bidra til mindre usikkerhet og en naturlig selvtillit.

Med denne artikkelen har jeg gitt dere del to av en potent tretrinns-modell “kontekst-formål-resultat”. Så da er det vel ikke en overraskelse lenger hva neste ukes artikkel vil handle om.

Inntil da – vær oppmerksom på kontekst og formål i dine møter med medmennesker og se om det gjør en forskjell for deg.

Men’s symposium in Frankfurt in May: Sex, Authenticity and Power

(In English this one time only) Calling on all empowered men with big, open hearts and a hard-on for life! There’s an exciting men’s symposium in Frankfurt in May (23-26). I’m going and I’m hereby inviting you guys too!

This Symposium is convened by two men who hold a vision of gathering the European tribes of men to meet, play, learn, gather around the fire, and lay a foundation for empowered, good work in our respective communities in the important time to come.

I think we all know that society today leaves a lot to be desired in terms of wisdom, true potency, sexual and relational authenticity, respect for essential gender qualities – both masculine and feminine, empowered and responsible activism in the world – to mention but a few things. What I love about the vision Robert and Nick hold is that they want to gather European men of power and heart to build connections across borders, generations and cultures to address these issues and co-create a more potent and loving future.

I’ve been invited to present on the work I’ve been doing with masculinity and movies and it would mean a lot of me to have you there. More importantly, however – I just want to hang out with you there and to further build on the power and vision all of us already hold. It would be fun, important and something to remember.

It’s not expensive and there’s an early-bird discount (which expires at the end of January).

Robert Fischer on his vision


Nick Duffell on his vision

Hope to see you there!

Celebration of Being: Kjønnslig alkymi

Etter at jeg i juni 2011 fullførte min New Warrior Training Adventure i regi av Mankind Project kom to menn bort til meg og fortalte meg om Celebration of Being og deres “Noble Man”-workshop. Det førte meg i oktober samme år til Isle of Wight utenfor sydkysten av England og noe så absurd som en initieringsprosess for menn holdt av kvinner.

rajyo_markmanKonseptet virker fremdeles fremmed for meg, men opplevelsen jeg hadde den helgen var potent, levende og full av liv og “blod”. Jeg fikk noe der som jeg ikke visste jeg trengte – dyp helbredelse gitt frivillig av flotte, feminine kvinner. Akkurat som noe løsnet i meg da jeg tok min NWTA løsnet noe da jeg tok min Noble Man. Der fikk jeg gråte mine tårer og skrike mine skrik over alle måter jeg hadde blitt såret og traumatisert i min relasjon til kvinner på. Der kunne jeg slippe og ikke lenger late som om jeg var en jeg ikke var. For å si det slik: Dette er ikke en opplevelse for menn som fremdeles ønsker å overbevise omverdenen om at de er sterke ved å holde alt indre kaos under lokk.

britta_eskeyJeg følte en takknemlighetsgjeld til disse kvinnene så våren 2012 returnerte jeg for å være med i et team menn som holdt og støttet en gruppe kvinner gjennom deres egen initiering, “The Power of Love”. Det var en potent opplevelse – og det var der jeg virkelig innså for første gang hvilken gave jeg er for kvinner når jeg stiller opp for henne i min fulle maskuline tilstedeværelse og holder henne derfra. En etter en så jeg dem mykne opp i vårt nærvær. Jeg så den lekne og undrende lille jenta, undertrykt gjennom årevis med utilfredsstillende relasjoner, maskuline karrierer og vanskelige indre prosesser, boble opp i dem. Jeg så kvinnen som ville bli forført – og seksuelt henført – av det maskuline vekkes i dem. Det ble tydeligere enn noen gang at når en kvinne føler seg trygg og i kontakt med kraftfull og hjertevarm maskulin tilstedeværelse så er det som å komme hjem for henne. Hun kan slippe helt og synke inn i et varmt, mykt og kjærlig sted i seg selv som hun har lengtet etter hele livet. Det er en magisk prosess å bevitne som alle menn burde få oppleve før de dør.

Disse to opplevelsene var kratftulle nok til at jeg bare måneder senere tok skrittet og hev meg på lederutdanningen til Celebration of Being, noe jeg aldri hadde trodd bare kort tid før. På avstand ville det som Celebration of Being tilbød bare for 3-4 år siden vekket stor skepsis i meg. Jeg ville kanskje til og med fått New Age-allergi og dømt dem for å være fluffy. Men jeg ville tatt skammelig feil. Disse to kvinnene, Rajyo Markman og Britta Eskey, tilbyr rå og “blodfulle” opplevelser. Og de har en sjelden gave – de ser begge sider av saken. De ser måtene menn sårer og skader kvinner på. Og de ser måtene kvinner sårer og skader menn på. Jeg følte meg dypt respektert og anerkjent blant disse kvinnene, en frigjørende følelse i et kulturelt klima der menn og maskulinitet er sett på med stor skepsis.

Jeg er nå i ferd med å avslutte denne lederutdanningen og sammen med Ann-Kathrin Gloppen, en annen fantastisk kvinne, skal jeg i løpet av våren levere en workshop til interesserte som en slags eksamensoppgave. Arbeidstittel nå er “En ny vår: Med blanke ark og potente fargestifter til” og den dreier seg om å gi slipp på det gamle og omfavne livet helt på nytt, med en klar visjon og støtte på veien. Workshoppen kommer trolig i mars. Mer informasjon kommer snart!

Mye av min inspirasjon for å starte det jeg kaller “Den nye samtalen” har jeg fått fra Rajyo og Britta, og i intervjuet som du kan spille av under (ignorer all den teite tromminga – intervjuet er kanon) så vil du få anledning til å bli bedre kjent med arbeidet deres. I intervjuet berører de et tema som jeg selv snakket om i mitt innlegg i Oslo Spirituelle Filmklubb – behovet for at kvinner kommer i kontakt med sitt rene raseri (ikke ideologisk megging eller irritert hakking), og at det er veien til hennes dype kjærlighet. De snakker også om kvinner som knuser ballene på menn og behovet for at menn tar tilbake kraften sin. Er du en mann som føler deg som en dritt pga feministisk ideologi (og dem vet jeg at det er noen av blant dere lesere), så vil disse kvinnene tilby helbredende ord. Dette er kjønnslig alkymi i praksis. Enjoy!

Lytt til intervju med Britta og Rajyo

PS! Er du en kvinne eller en mann som ønsker å reise til Isle of Wight for å delta på Celebration of Beings europeiske workshops – som i disse dager ledes av de flotte engelske kvinnene Gina Holland og Debbie Beauchamp – så ta kontakt med meg.

Mandagstipset #2: Verdien av å sette en kontekst

kommunikasjonsforvirringHvis du er en person som ønsker å gå i dybden i livet og med medmennesker vil du ofte kjenne på kontrasten mellom ønsket om nærhet og realiteten om avstand. Kanskje er du på date med en du liker, men finner det svært utfordrende å åpne døren til større intimitet. Kanskje er du på et møte med kolleger og opplever at praten går i sirkel og at

Lik Autentisk Liv på Facebook eller Google+ for å få tilgang til denne artikkelen. Du kan og skrive meg en e-post så sender jeg med glede artikkelen :-)

Mandagstipset #1: Kinetisk syn

eye-closeupVelkommen til første innlegg i en ny, liten spalte her på autentiskliv.no. Hver mandag fremover kommer jeg til å dele et tips som har betydd mye for meg i mitt liv.

Mange av dere kjenner sikkert ideen om at vi kan dele opp mennesker basert på om de er visuelle, auditive eller kinetiske i deres måte å relatere til verden på. Mange av dere er kanskje også klar over at syns-sansen er et sted der vi tappes for mye vitalkraft (qi) dersom vi ikke er bevisste på hvordan vi bruker den. Kanskje er dette særlig sant for menn, all den tid vi virker mer visuelle i vår relasjon til verden enn kvinner.

Den vanlige måten å se på er å bevege seg rundt og ha en form for fokusert intensitet i blikket, som skyter ut av øynene for å “ta” ting. Øynene beveger seg kanskje også svært fort – og ukontrollert hit og dit. Slik bruk av synssansen har en tendens til å tappe folk for tilstedeværelse og gjøre dem til slaver av eget blikk.

Med kinetisk syn, en metode jeg lærte av Decker Cunov i Authentic World, kan vi kombinere synssansen med kinetisk “berøring”. Når du ser på ting, ikke bare se på dem, ta på dem med blikket ditt. Som om den fokuserte laserstrålen som vanligvis kommer fra øynene dine ble et silketørkle som strøk over det dine øyne kom i kontakt med. Kjenn på overflatene, berør konturene. Snakker du med noen, la blikket ditt bli en hånd som stryker dem over huden. Det er din lille hemmelighet, de trenger ikke vite noenting! Men du vil kunne oppleve at du oppnår sterkere kontakt.

Lek med dette og finn hva som fungerer for deg. Sjekk om denne metoden endrer hvordan du benytter synssansen – sjekk om du ikke får mer kontakt med kroppen din og at du forsterker din tilstedeværelse og velvære. Selv kjenner jeg det umiddelbart i mageregionenen.

Bruk denne metoden hver gang du merker at du er i ferd med å “miste deg selv ut av øynene dine”.

Enjoy!

Ekstremfeminisme: Løsningen eller problemet?

kasper_jesper_jonatanJeg har gått noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å skrive denne artikkelen. Grunnen til det er at jeg ønsker å starte en ny samtale mellom menn og kvinner, og at jeg ikke er inspirert av å gå i konflikt lenger.

Jeg har likefullt kommet frem til at jeg ønsker skrive en kort artikkel om ekstremfeminisme. Jeg tror det er viktig å forstå status quo før vi tar steget inn i et nytt paradigme. Jeg ber mine mer sensitive lesere gå varsomt frem. Noe av det dere vil lære om i denne artikkelen kan være traumatiserende for enkelte av dere; jeg er nemlig i ferd med å introdusere dere for en del kvinner som står for ekstreme og destruktive holdninger.

Om du er mann er mitt ønske for deg at du ikke tar utsagnene i diverse videoklipp under til inntekt for eget dårlig selvbilde eller sinne mot kvinner som gruppe. Jeg håper at du i stedet kan finne empati med den smerten som bor i disse kvinnene og ikke ta deg personlig nær av deres meninger.

“Høyreekstreme, kvinneundertrykkende Thorbjørn Egner”

Utgangspunktet for at jeg kom til å skrive om dette var min lesning av kronikken til den svenske teaterregissøren Sofia Jupither i Aftenposten tidligere i dag, der hun hevder at Thorbjørn Egners Kardemomme by er “skadelig for barn” og at stykket forfekter tilnærmet høyreekstreme holdninger og ekstremt gammelmodige kjønnsroller og kvinnesyn. Jeg fant kronikken svært underlig, og fikk en følelse av at det lå sterke ideologiske perspektiver til bunns for hennes argumenter, perspektiver som forvrengte Egners budskap fullstendig.

Sofia virker å være ganske alene i å se dette i Egners elskede fortelling (som jeg selv så på Nationaltheatret før jul uten at jeg så det Sofia så), hvilket kan bety at hele Norges befolkning er hjernevasket eller at Sofia ser ting som ikke er der. Min personlige holdning er at Sofia ser ting som ikke er der og at hele hennes kronikk er reinspikka, paranoid idioti.

En person som ser høyreekstreme holdninger i Kardemomme by må ha en kuriøs evne til å se det overalt. Min erfaring med å jobbe med mennesker og skyggearbeid tilsier at det er fordi hun selv bærer på ekstremistiske holdninger; siden hun ikke er villig til å eie den delen av seg selv som har tendenser i retning det hun kaller høyreekstrem så projiserer hun det i stedet utenfor seg selv. Dette er klassisk skygge-tematikk, slik som vi så ofte finner i ideologisk baserte virkelighetssyn (dette kommer jeg tilbake til lenger ned).

Dette gjør henne ikke til et dårlig menneske, eller en vi skal bli sint på. Men det gjør henne til en uansvarlig kvinne, en som representerer problemet og ikke løsningen.

Dokumentaren “Könskriget”

Jeg ønsker derimot å komplisere ovenstående uttalelser noe – da de kan virke i overkant enkle. Med utgangspunkt i min undring over Sofia Jupithers rare kronikk gravde jeg dypere på Internett, der jeg fant SVT2s dokumentar “Könskriget” fra 2005. Denne dokumentaren i to deler beskriver svensk ekstremfeminisme – og har sikkert vært utdebattert for mange år siden. Den har ingenting med Sofia å gjøre, men den beskriver en mentalitet som jeg ser tegn til hos henne.

Dokumentaren beskriver i korte trekk ROKS, svenskenes krisesentertilbud (et tilbud som i 2005 kun eksisterte for kvinner, hvordan er det nå?), og deres holdninger og ideologi. Organisasjonen settes i dokumentaren i sammenheng med flere historier fra virkeligheten; en av disse forteller om den unge Carolina som ble kidnappet og frarøvet sin frihet av kvinner som led av paranoide vrangforestillinger (de hevdet å være forfulgt av pedofile satanist-menn).

ROKS, forteller dokumentaren, jobber utfra et grunnprinsipp om at det i samfunnet finnes en “kjønnsmaktordning”. Hva betyr det? En kjønnsmaktordning er en grunnhypotese om at alle menn er voldelige og dominerende i sin natur og at vi liker å utøve vold mot kvinner for å opprettholde vår overlegenhet (kjønnsmaktordningen). En talskvinne for ROKS er i et intervju tydelig på at antall menn som er voldelige og som kan utøve voldtekt er i flertall og kun unntaksvis er en mann et fredfullt individ. To unge kvinner deler i samme segment hvor glade de er for at de nå endelig ser at alle menn er voldelige og at de nå ikke har menn i livet sitt lenger (se dette utraget).

Lederen for ROKS er tydelig på at “menn er dyr” (se utdrag) og organisasjonen mener det er meningsløst å tilby voldelige menn hjelp, for deres voldsutøving er ikke uttrykk for et psykologisk problem, men for “kjønnsmaktordningen”. Det pågår en krig iflg ROKS, og de planlegger ikke å legge ned våpnene med det første. Kort oppsummert: For ROKS finnes det ingen gode menn i verden.

I tråd med tanken om mannen som en slags fiendtlig demon er det i ROKS en utbredt ide om at det i Skandinavia og hele verden finnes en mannlig sammensvergelse av pedofile satanister som ofrer kvinner og små barn, henger dem opp på kjøttkroker og kutter dem i små biter (se utdraget). Dette nettverket av pedofile satanister har iflg ROKS infiltrert alle samfunnslag og er en konstant trussel. Dersom du nå reagerer med vantro og tenker at jeg formidler reinspikka fiksjon så er det fordi du enda ikke har sett utdragene jeg har lenket til over. Gjør det nå.

Husk at vi her ikke snakker om en nisje-organisasjon med ekstremister, men Sveriges krisesenter-tilbud, hvis ideologi har klatret til topps i svensk regjering og politikk via minister Margaretha Winberg. Forhåpentlig har forholdene endret seg til det bedre siden den gang.

Se første del av dokumentaren under:


Ideologenes skyggeside

Å beskrive den menneskelige skyggeside har blitt et gjenvendende tema for meg i det siste. Hva er en skygge igjen? Det er en del av oss selv som vi gjennom smertefulle opplevelser i vår oppvekst har undertrykt, forvist til mørke avkroker av vårt menneskesinn, fordi de ikke ble sett på som akseptable da vi var små. Ofte så er sinne en del av en kvinnes skyggeside, sorg en del av en manns (men ettersom den moderne mannen programmeres av feministisk ideologi har mye av mannens sinne også blitt skygge).

Disse undertrykte delene, i et forsøk på å bli gjenintegrert i en voksen menneskepsyke, vil stadig projiseres ut på omverdenen – der f.eks vårt eget undertrykte sinne kan få utslag i ideer om at “alle andre er slemme”. I verste fall kan en slik undertrykking lede til sterke psykologiske lidelser, slik som paranoia (åpenbart utbredt i ROKS).

Vi trenger ikke så forferdelig mye innsikt i menneskepsyken for å innse at de fleste ideologer kjemper mot det de ikke er villig til å se i seg selv. For nevnte ROKS-kvinner er så enorme mengder sinne og hat begravet i dem, antakelig som følge av barndomstraumer (kanskje med dårlige fedre) eller indoktrinering, at de trenger en stor fiende å projisere sin lidelse på. Deres neste skritt er å identifisere de verste mennene i verden før de gjør dem til representanter for det store flertall, som i tilfellet Eva Lundgren (forskeren som profilerer høyt i dokumentaren) og hennes forskning på kristenfundementalistiske menn som skal banke djevelen ut av sin kone (som så gjøres om til representanter for alle menn). Det er ikke det at de mennene de beskriver ikke eksisterer – det er bare det at de utgjør et mikroskopisk mindretall og ikke en overveldende majoritet.

Det spørsmålet jeg sitter igjen med etter dokumentaren er: Hvordan kan en kvinnegruppe som hevder at menn har all makt i verden ikke se selvmotsigelsen i at deres ideologi har infiltrert sveriges høyeste maktorganer og fått så stor politisk aksept at alle andre virkelighetsperspektiver er nærmest bannlyste fra den offentlige debatten? Kan en skygge bli tydeligere enn dette?

Sofia Jupither og ROKS – kvinner med noble intensjoner og høyverdige verdier? Eller forvirrede kvinner som tviholder på en kamp som knapt nok lenger eksisterer i våre samfunn, ja som faktisk går så langt i sin krisemaksimering at de (ROKS, ikke Sofia) benytter seg av uttrykk som “innbyrdes verdenskrig” når de beskriver forholdene mellom menn og kvinner?

Fra “krig” til samarbeid

Mitt ønske for fremtiden er at menn og kvinner innser at livet er grunnleggende utfordrende for oss alle, at det historisk sett har vært både negative og positive sider ved både menns og kvinners kjønnsroller, og at vi nå i stedet for å krige ville være mer tjent med å tilgi, starte vår helbredelse, og gjøre alt vi kan for å ta hverandre tilbake, som lagspillere og ikke som motstandere.

Når jeg ser meningene som uttrykkes i denne dokumentaren og den absurde kronikken til Sofia Jupither lurer jeg på om jeg kanskje er naiv. Men likefullt er det mitt ønske.

En introduksjon til Authentic Games Night

Jeg driver som mange av dere vet Authentic World Norway sammen med min fasilitatorpartner Pål Christian Buntz. Vårt primære lavterskeltilbud er Authentic Games Nights og mange er de som er interesserte i å komme, men som av diverse grunner ikke tør.

Er du våken vil du se at jeg i denne videoen sier både at Games Nights kan være skummelt og at det ikke er skummelt. Så la meg presisere her: du kan oppleve det tidvis utfordrende å være på Games Night, men utfordrende på en sånn måte som gir deg følelsen av å ha opplevd noe verdifullt og livgivende i etterkant. Meningsfulle ting har en tendens til å pushe komfortsonen noe.

Jeg vil ønske alle mine lesere på Autentisk Liv-bloggen velkommen til Games Night fredag 18. januar. Ses vi?

Hilsen Eivind

En mann, en kvinne – og den gode samtale

man-womanHei alle. Som du kanskje har fått med deg planlegger jeg i 2013 en serie med intervjuer med kvinner i forskjellige aldre, yrker og samfunnslag. Inspirasjonen min for denne satsningen er mitt ønske om å starte en helt ny samtale mellom menn og kvinner. Jeg vil la alle sårede egoer og vanskelige historier ligge og rett og slett starte med blanke ark og en arbeidshypotese: Menn og kvinner er bedre når de spiller på lag enn når de kriger mot hverandre.

Hvis du støtter meg i den hypotesen så er kanskje også du lei debatten rundt kjønn og likestilling slik den føres i dag. Det er så lett for mange å ha meninger og idealer når de sitter i kontorer, fjernt fra virkeligheten. Det er så lett å lage reformer og lover som er riktig fine på ark, men som i realiteten river i stykker mennerskers liv. Det er så lett å leve kun i mentale abstraksjoner, og miste helt hjerte, kjønn og kropp av syne.

Personlig er jeg en av de som jobber “på gata” so to speak – og jeg ser effekten av det som foregår. Tro meg på mitt ord – denne kampen skaper flere sår enn den helbreder.

Kampen slik den kjempes her i dag passer godt for et land som India. I Norge derimot er den gått ut på dato. Det kommer alltid et punkt der gamle bevissthetsstadier må vike for nye – der det samme ferdigfordøyde tankegodset har utspilt sin rolle og blitt problemet snarere enn løsningen. Det er der vi er i dag.

Med denne nye samtalen vil jeg på et vis vise hva som er mulig. Hvordan kan menn og kvinner faktisk snakke sammen? Er det på tide å legge lista høyere? Jeg tror det. Og jeg spør deg derfor: Hvilke kvinner bør jeg snakke med i 2013? Hvem har inspirert deg med sitt budskap, kløkt og mot – eller endog sin feminine utstråling og skjønnhet?

Denne serien er starten på opptrappingen til en større visjon: Et symposium i Oslo der vi leier et større lokale, kanskje Sentrum Scene – og samles menn og kvinner for å ta hverandre tilbake. For å si at nok er nok, vi vil ikke sloss lenger, nå er samarbeidets tid kommet og det er kommet så ettertrykkelig at vi skal la vårt kjære Norge få høre det.

Den visjonen er såpass stor at den skremmer meg litt. Men den er der. Og disse samtalene vil definere veien mot målet.

Takk for hjelp! Jeg ser frem til innspill.

Senterungdommens Sandra Borch om menn og voldtekt

Jeg har gjennom de senere års opplevelser blitt konfrontert med den smertefulle innsikten at altfor mange kvinner er utsatt for seksuelle overgrep. Jeg har sett deres dype raseri og deres enorme sårbarhet i ritualer designet for at de skal kunne helbrede sine seksuelle traumer og det har gjort inntrykk på meg. Det gjorde også inntrykk på meg da jeg ble vitne til et angrep på en kvinne på åpen gate i Oslo og jeg satt med henne og mange andre fine folk til ambulansen kom. Andelen kvinner som blir utsatt for et seksuelt overgrep i løpet av sitt liv er altfor stor.

Disse opplevelsene til tross – når jeg i dag leser i Dagbladet at leder for Senterungdommen Sandra Borch ønsker å legge bevisbyrden for at en voldtekt ikke har skjedd på mannen så reagerer jeg med vantro. Hun ønsker altså, for å bekjempe problemet voldtekt, å oppheve det mest grunnleggende rettsprinsippet vi har: at et menneske er uskyldig til det motsatte er bevist.

sandra-borchJeg antar at Sandra Borch er bekymret for at voldtektsofre ikke skal få oppreisning gjennom rettsaparatet. Men ut fra hennes uttalelse må jeg også anta at hun ser på alle voldtektsanmeldelser som sannferdige. Det er imidlertid ikke tilfelle; mye tyder på at rundt en tredel av anmeldelsene er falske. I en artikkel på den svenske siden Second Opinion kan vi lese følgende uttalelse fra Stockholm-politiet:

Det är svårt att få fram en exakt bild över de faktiska våldtäkterna, och det finns ett stort mörkertal i anmälningsstatistiken. Många av anmälningarna är antagligen inte ens våldtäkter, säger Thomas Sjödin, polisinspektör vid Citypolisen i Stockholm.

Det kan handla om en tredjedel av anmälningarna. Om det inte är ett brott så finns det inte mycket att rubricera det som. Många kanske anmäler det som våldtäkt för att skydda sig själva.



Personerna i fråga kan enligt Thomas Sjödin haft sex frivilligt men anmält det som våldtäkt i efterhand. Han varnar att statistiken inte alltid går att luta sig mot.

Og studier som denne i American Chronicle bekrefter det store antallet falske anklager. Dessuten har jeg personlige venner som har blitt utsatt for falske anklager. Dette skjer og det skjer ofte.

Politisk naivitet

På et vis beundrer jeg Sandra Borch for å tørre å komme med en så brennbar uttalelse. Hun er modig. Men hun er også forvirret. For hun er villig til å oppheve menneskerettigheter for én gruppe for å beskytte en annen. Og det skal være liten tvil om hvilken gruppe hun sympatiserer med. Jeg ser i artikkelen at hun anerkjenner at det er et sensitivt tema, men forslaget står likefullt ved lag.

Det går dessverre en rød tråd gjennom uttalelser og lovforslag til feministisk motiverte politikere, enten de heter Inga Marte Thorkildsen eller Sandra Borch: De er uendelig naive. Tror Borch virkelig at en slik lovendring ikke vil misbrukes av kvinner som finner det beleilig? Har hun virkelig så stor tro på alle kvinners generelle etiske kompass og høyverdige menneskelige oppførsel? I min verden er det ingenting som tyder på at det er signifikant fler tvilsomme menn enn det er tvilsomme kvinner. Hvorfor er det slik at likestilling og likhet er et ideal blant disse kvinnene når det gavner kvinner, men at de samtidig på merkverdig vis er villig til å forkaste idealet – når det gavner kvinner?

Ettersom stadig mer forskning om falske voldtektsanmeldelser kommer for dagen kan vi med stadig større sikkerhet konkludere med at Sandra Borchs forslag vil føre til at store mengder menn blir uskyldig dømt for voldtekt. I praksis betyr det at en kvinne kan manipulere/true sin mann i vanskelige og konfliktfylte parforhold, med hele rettsapparatet i ryggen. Mannen blir rettsløs; han er nesten garantert sin straff når konen blir tilstrekkelig presset/lei ham og ønsker en enkel vei ut (selvfølgelig får hun foreldrerett for ungene). At dette er uproblematisk for Sandra Borch taler høyt om en kvinne som fremdeles holder fast i mann som overgriper og kvinne som offer dikotomien – et bilde som på ingen måte gjenspeiler virkeligheten (eksempelvis viser denne engelske undersøkelsen at 40% av ofre for partnervold er menn og denne norske undersøkelsen at mannen er offer i majoriteten av tilfellene i yngre aldersgrupper).

Gjeninnføring av initieringsriter

Voldtekt er et stort og trist samfunnsproblem. Og i motsetning til hva den politisk korrekte oppfatningen skal ha det til er mange av ofrene menn (mon tro om de ville fått samme rettigheter som kvinnelige ofre i Sandra Borchs nye rettsstat; det er noe uklart for meg fra artikkelen).

Politikere vil alltid tro at samfunnsproblemer kan løses med lover: Har du en hammer så leter du etter en spiker. Men dette problemet er ikke av lovmessig art – det er av psykologisk og sjelelig art. En mann (eller kvinne) som voldtar slutter ikke fordi det ikke er lov – det er krefter i dem som ikke bryr seg om lover.

Mitt svar, som det er i så mange sammenhenger, er å gjeninnføre initieringsriter i samfunnet. En gutt som ikke rituelt blir vist sin egen maktesløshet vil ende opp med å misbruke makt (sitat Richard Rohr). Ved å initieres blir en gutt trygg i sin viten om at han er blitt mann og blir kraftfull, ydmyk og en dedikert beskytter og tjener av samfunnet. Når gutter vokser opp uten en stor visjon og inspirerende forbilder så løper samfunnet en stor risiko. Finn deg et pasjonert og flott, inspirerende, voksent menneske og du har funnet et menneske som brenner for noe større enn seg selv og som har hatt gode rollemodeller på veien.

Initieringsriter vil nok ikke innføres kollektivt med det første, og gud forby om de skulle designes av dagens politikere. Det er altfor mye kjøtt og blod og kjønn i slike ritualer og de ville kanskje, i vår humanistiske kontekst, ses på som overgrep (selv om moderne initieringsriter er langt mindre brutale enn de var i stammesamfunn). Dessuten – hvem skulle initiert de unge? Dessverre har vi ikke mange eldre vise menn og kvinner i samfunnet vårt lenger; alderdom er ikke noe positivt i vår kulturelle kontekst.

Likefullt er det med menneskesinnet og sjelen vi må begynne hvis vi skal komme voldtektsproblemet til livs. Og vi må begynne i det små – politikere vil aldri løse dette problemet (men vil nok fortsette å komme med groteske forslag i sin naive tro på at de kan det).

PS! Er du en mann som søker initiering anbefaler jeg Mankind Project som et startpunkt.

Alternativbevegelsens skyggeside

I denne artikkelen vil jeg, inspirert av jungianer Robert Moores arbeid, kort redegjøre for mitt syn på alternativbevegelsen og transformasjonen den må gjennomgå for å bli en virkelig effektiv pådriver for den nye tidsalderen den selv mener nettopp er påbegynt. Jeg vil også nevne hva jeg mener er alternativbevegelsens gaver til samfunnet. Jeg vil gjøre dette i lys av Robert Moores foredrag Archetypal Images of the Magician and the Lover. Dr Moore har en unik evne til å sette ord på de tingene jeg føler, men ikke alltid har språk for og det er i takknemlighet til han at jeg deler denne artikkelen med dere.

Egoet og arketyper

For å komme til hovedpoenget mitt om alternativbevegelsen, en løst definert gruppering som jeg har stått med ett ben inni og ett ben utenfor i en årrekke, ønsker jeg først å introdusere dere for an av nøkkelinnsiktene til Dr Moore. For å gjøre det må jeg først gi en kort innføring i arketyper. Arketyper er psykologiske energier/potensialer som lever i det kollektive ubevisste (som beskrevet av Carl Jung). De representerer menneskehetens psykologiske DNA og er slik upersonlige (det kollektiv er upersonlig) og for “store” til at de skal ta direkte bolig i enkeltmennesker. Snarere må vi sørge for å ha et bevisst forhold til dem, men samtidig ha en sunn distanse til dem – slik at vi kan benytte oss av deres livgivende energier uten å bli slukt av dem.

GustaveDore-satanDr Moore har funnet at det ut av det arketypiske kan eksplodere et arketypisk hovmod, en slags stormannsgalskap – “grandiosity” på engelsk, og at dette kan skje gjennom alle de arketypiske portene han har beskrevet i sitt arbeid (Monark, Kriger, Magiker, Elsker). En sunn ego-struktur forhindrer elegant slike “eksplosjoner” og fasiliterer flyten av den arketypisk energien slik at den virker livgivende i stedet for destruktiv.

Arketypisk energi, mener Dr Moore, er “radioaktiv” i sin natur og vårt ego blir skadet av “bestråling” hvis det kommer for nær (det sunne ego vet å holde avstand). Den psykologiske geiger-telleren løper nå løpsk i det ego-strukturen gradvis erstattes av en arketypisk bedrager (“imposter”). Vi har nå en “arketypisk possession”, ikke ulikt det den katolske kirke forbinder med satanisk besettelse (Satan er forbundet med Magiker-arketypen).

Arketyper er altså enormt kraftfulle og er ikke til å leke med. Sunn jobbing med arketyper dreier seg ikke om å bli en arketype, men å bygge ego-struktur som kan fasilitere arketypisk energi på en moden måte, slik at det verken blir for mye (inflasjon) eller for lite (deflasjon) i psyken. Dessverre er alternativbevegelsen ofte negativt innstilt til ego samtidig som den gjerne leker med arketyper som om de var kosebamser, hvilket er en farlig kombinasjon jeg vil komme tilbake til.

Et arketypisk eksempel: Adolf Hitler

adolf_hitler_painting3Mange kjenner ikke disse tankene, så la meg presisere dem ytterligere gjennom et eksempel jeg liker godt: Adolf Hitler. Jeg pleier å bruke Hitler som eksempel, for dynamikkene jeg nettopp beskrev blir så tydelige med han. Her har vi en mann som ble dypt traumatisert i sin barndom takket være en ekstremt autoritær far og som aldri fikk anledning til å utvikle et sunt, individuert ego.

På et tidspunkt, jeg vet ikke når, begynte Hitler å uttrykke seg kreativt gjennom sin kunst. Psykologisk sett må Hitler ha vært desperat etter å få uttrykke denne delen av seg selv; traumatiserte mennesker, minner Dr Moore oss om, kan bruke kunst som de stabiliserende rammene for en selv-struktur som er i ferd med å kollapse. Kunst blir, for å bruke en enkel metafor, som tauet som er surret rundt karosseriet for å hindre at bilen detter fra hverandre. Det er ikke uten grunn at så mange dyktige kunstnere var plagede sjeler – deres kunst ble deres redning og bare gjennom deres kunst hadde de nok psykologisk stabilitet til å overleve (hvilket gjorde kunsten til et absolutt imperativ som de var villig til å ofre alt for).

Vi kan derfor si med stor grad av sikkerhet at kunsten var et sted Hitler kunne gå for å finne psykologisk stabilitet. Men Hitler mistet sin kunst da hans søknad på kunstskole i Wien ble avvist. Det er i denne perioden jeg mistenker at den arketypiske “radioaktiviteten” slukte Hitlers ego-struktur for godt og forvandlet han til en sadisitisk, manipulerende tyrann. De som tror at Hitler gjorde det han gjorde fordi han hadde et stort ego forstår menneskepsyken dårlig. Han ble i stand til grusomheter fordi hans ego var fullstendig smadret av arketypisk energi.

Van Gogh kuttet av seg øret, Munch malte Skrik, Hitler drepte millioner og forsøkte å erobre en hel verden. (se mer av Adolf Hitlers kunst)

New Age og fornektelse av smerte

Det er ikke hver dag Adolf Hitler og alternativ-bevegelsen nevnes i samme artikkel og kanskje har du allerede satt kaffen i halsen. Før jeg går videre vil jeg derfor nevne at jeg ser på alternativbevegelsen som en lite homogen gruppe mennesker, der vi finner alt fra fantastiske, modne og pasjonerte mennesker til svært ustabile sjeler med dype traumer og vrengebilder av egen fortreffelighet. Jeg vil videre i denne artikkelen bruke “New Age”-begrepet for å beskrive denne bevegelsen, selv om jeg er usikker på om de strengt tatt er synonyme. Du er fri til å oversette dette slik det passer deg. Og hvis du ser på deg selv som medlem av alternativbevegelsen og ikke kjenner igjen deg selv i beskrivelsene jeg nå kommer med, så trenger du ikke føle deg truffet.

New Age har bidratt med svært gode ting til vårt samfunn; særlig, er jeg skjønt enig med Dr Moore om, et fokus på ritualer og transformasjon. Dette er enormt viktige bidrag og i en tid der det mytologiske fundamentet for vår eksistens nesten er utslettet fra vår bevissthet er det ting vi desperat trenger mer av.

Problemet med alternativbevegelsen er at den fokuserer uforholdsmessig mye på “lys og kjærlighet” uten å anerkjenne livets mørkere realiteter; den klarer ikke å se verden som et sted der det eksisterer ondskap, meningsløs lidelse og psykologisk skygge. I alternativbevegelsen ses disse tingene generelt som en forvrengning av en grunnleggende positiv virkelighet som vi kan lære oss å se når vi er tilstrekkelig åndelig utviklet (som om Jesus ikke hadde vondt på korset fordi han hadde “Kristusbevissthet”). Negative ting eksisterer altså ikke, men er kun en feiloppfatning av virkeligheten. Dette er en østlig inspirert tanke som mennesker i alternativbevegelsen ofte misbruker på det groveste. Det er “koselig” å tenke slik , men i møte med Nazi-tyskland eller Bashar al-Assad er slike tanker lite verdt.

På grunn av en slik utbredt misbruk av filosofi om ikke-dualisme har alternativbevegelsen store problemer med å innse hvor fæl verden faktisk kan være. Det er i samme håndvending den mister sin respekt for arketypiske energier. Det er som om arketyper var et sett med fine, glansede kort fra Doreen Virtue som jeg kan legge under puten min og underholde meg selv med.

Alternativbevegelsens naivitet

En enormt viktig ting som jeg tar med meg fra Robert Moores foredrag – og som virkelig er rene ord for penga – er hans observasjon av livskriser og dens effekt på mennesker. Sanne spirituelle gjennombrudd skjer sjelden utenfor konteksten av en krise og mange er de som har hatt en krise, fått et blikk av “the numinous” (som best kan beskrives som en slags guddommelig energi) og deretter bestemt seg for at de nærmest er opplyste. Dette er mennesker som har hatt en åndelig opplevelse og som deretter tror at de er sjamaner som ikke trenger noe ytterligere undervisning eller rammer for deres nyervervede innsikt.

Slike mennesker tror de har utviklet en mestring i relasjon med det spirituelle, mens realiteten for svært mange er at de åndelig sett er i startgropa. For åndelig modenhet dreier seg ikke bare om å ha “kontakt oppover” – det dreier seg også om å ha kontakt nedover og innover. New Age-mennesker er, snarere enn å være opplyste, ofte individer som simpelthen forsøker å bli normalt velfungerende mennesker, men som – fordi de er dypt traumatiserte – gjør det hele om til noe spesielt. Denne følelsen av å være spesiell stammer fra den enormt forføreriske kvaliteten arketypisk energi har på det umodne ego. Slik kan vi, dersom vi er tilstrekkelig såret, lokkes til å bli værende midt i en arketypisk utveltning, helt uvitende om at vår ego-struktur er i ferd med å bli fortært. Når vår ego-struktur er ferdig fortært går vi ut i verden og tror at vi har enorm visdom å dele, mens vi i virkeligheten har blitt ekstremt usunne mennesker med katastrofal mangel på selvinnsikt.

icarusSlike mennesker mister evnen til å skjønne at de kan skade andre fra dette stedet. De tenker bare at de er fantastiske og at andre er heldige som får være sammen med dem. De er som Ikarus som vil bli ett med Solen. Det er fra et slikt sted at traumatiserte mennesker i alternativbevegelsen kan se en person som har en svært fremskreden kreft i øynene og si ting som “dette har du skapt selv – antakelig for å lære noe viktig” (noe som kan være delvis sant, men det er et overgrep å formidle dette med hovmod og selvfølgelighet til en lidende person).

I verste fall, har jeg blitt betrodd av venner, kan de tro at de kan vekke døde til live; når en arketype har overtatt et menneske har det en tendens til å tilskrive seg selv nærmest guddommelige evner. Og slik blir faktisk det eneste som skiller de mest traumatiserte folka i alternativbevegelsen fra gjerningsmenn i skolemassakre (som ser på seg selv som guddommelige overmennesker) den arketypiske kvadranten som besettelsen skjer igjennom (Elsker vs Kriger). Som jeg sier – dette er ikke til å spøke med.

Jeg beskriver her ekstreme tilfeller for å gjøre mitt poeng tydelig. Og mange er vi som kanskje har hatt snev av dette. Jeg har hatt det selv, og det er nok enda ikke helt borte – det er en livslang reise for oss alle.

Arketypiske besettelse

Den arketypen som alternativbevegelsen uttrykker i størst grad er Elskeren. For å gjøre det tydelig hva det er vi snakker om her vil jeg derfor ta for meg hvordan en arketypisk besettelse i Elsker-kvadranten kommer til uttrykk i New Age.

En person som er besatt av Elsker-arketypen har så mye “kjærlighet” at han elsker alle. Men i virkeligheten bryr han seg ikke, for kjærlighet fordrer en viss grad av lojalitet og disiplin og vedkommende er ikke interessert i det – for han elsker alle og derfor ingen. Kjærlighet for han er å følge flyten og å gjøre det som kjennes godt til enhver tid. Dette fører til at han har masse uforpliktende relasjoner, men ingen dype, sunne og fullt ut menneskelige.

En slik bevissthet fører i verste fall til at grupper/individer møtes og uttrykker enorm kjærlighet for hverandre der og da, men når de skiller lag har de null kjærlig kontakt til neste gang de helt tilfeldig møtes på en eller annen workshop eller event. Den ene dagen kan du få hele livshistorien og et hav av kjærlighet, den neste er de borte fra livet ditt og du ser dem aldri igjen.

Dette er ikke i seg selv så problematisk hvis det ligger en tydelighet i kommunikasjonen, men en “normalt sunn person” vil forvente at en slik utveksling betyr noe. Modenhet fordrer at vedkommende som har behov for å velte hele hjertet sitt over en annen gjør det klart at “dette betyr ikke at jeg vil ha noen dypere kontakt med deg, bare at jeg trenger deg til å holde meg på denne måten akkurat nå”. Å gjøre dette eksplisitt er vanskelig for mange, for det krever en bevegelse “nedover” i stedet for oppover, og det går på tvers av New Age-idealet. Men manglende vilje til å gjøre det er hjerteløst og innebærer en bruk og kast mentalitet av medmennesker som kan bidra til tristhet, skuffelse og ensomhet i andre.

Ned på jorden

Det skjer mye bra i Alternativ-Norge. Jeg synes det er bedre at vi har alternativbevegelsen enn at vi er den foruten. Det er en undring og nysgjerrighet hos alternative mennesker som er svært verdifull. Men bevegelsens store fokus på å transcendere det menneskelige peker på en smerte som ikke har blitt håndtert.

For å gjøre alternativbevegelsen om til en virkelig velfungerende sosial drivkraft er den tjent med å lære seg en uttrykksform som ikke får Trygve Hegnar til å komme hjerteinfarktet nær hver gang den åpner kjeften. Sånn ca 50% av gangene er mer passende Winking smile Jeg fleiper kun delvis; det er noe med alternativbevegelsens behov for å være så annerledes, og i sannhet så “mye bedre enn”, som må røskes opp ved roten. Enhver person som møter verden med en ubevisst holdning av “jeg er bedre enn deg” på ett eller annet plan har en begynnende arketypisk inflasjon i seg.

jordenDe færreste New Age-folk vil innrømme at de tenker slik, for det strider med “lys og kjærlighet”-idealene, men det er nå en gang slik skyggesider kommer til uttrykk; vedkommende er ikke klar over egen oppførsel og tankesett. (Jeg vil nevne: Når vi er oss holdningen bevisst er saken en annen – da kan vi holde vår smerte med medfølelse og slik skape trygg avstand til den arketypiske energien.)

Jeg synes det er på tide at alternativbevegelsen tar sin arketypiske skygge på alvor. Hvordan jobber man med en slik? Enhver arketypisk inflasjon fordrer bedre ego-struktur; for de fleste i alternativbevegelsen dreier dette seg om å lære seg å sette grenser, kommunisere tydelig, tåle å kjenne smerte i seg selv og andre, innse livets begrensninger, utarbeide disiplin, integritet og lojalitet, gjøre det rette i stedet for det som bare kjennes bra, bli verdistyrt og ikke følelsesstyrt. Vi må nå møtes i autentisk fellesskap og der være sårbart og kraftfullt til stede med hverandre i våre feil og mangler – i stedet for å late som om vi er spirituelle mestre.

Som en person med lang fartstid innen Buddhisme slår det meg at kuren jeg bestiller grunnleggende sett dreier seg om å omfavne Buddhas første edle sannhet: Det finnes lidelse. De fleste som praktiserer spiritualitet i dagens Norge vil starte med den høyeste Vajrayana-tantra. Det er det som er “kult”, er det ikke? Og så glemmer vi helt den enkleste og mest primitive teaching av dem alle – det finnes lidelse.

Det finnes lidelse folkens. Meningsløs lidelse. Lidelse uten håp. Det finnes også ondskap. Det finnes skygge. Og det finnes en vei som går ned i stedet for opp – og for alle som har brukt sitt liv på å gro vinger for å fly nærme solen så er mitt ønske for dere at de detter av. Ja, hovmodets tid er virkelig forbi. Og det gjelder i høyeste grad også meg selv.

For all del, lys og kjærlighet er utvilsomt vidunderlige ting. Og det er når vi tør å bli jordnære og autentiske individer med et klart bilde av egne begrensninger at vi finner oss selv og kan transformere høye idealer til levd liv. Det gledelige er: Jeg ser allerede tegn til endring. Og jeg ønsker selv å bidra til den med arbeidet vårt i Authentic World Norway.