Har du spillegalskap i din familie? Da kan jeg hjelpe deg.

Jeg kommer i tiden fremover til å gå aktivt inn for å jobbe med unge gutter/menn som lider av avhengighet til dataspill. Dette er noe jeg selv har hatt problemer med tidligere i mitt liv og jeg har unik erfaring for å hjelpe gutter som sliter med dette.

Når en sønn forsvinner inn i dataspillenes i verden i så stor grad at han slutter på skolen og gir opp livet sitt kan det skape enormt smertefulle dynamikker i familiesystemet og for han selv. Dette dokumentet beskriver problemet og mitt pilotprosjekt for å adressere det.

Ønsker du at jeg skal komme inn i din familie og hjelpe dere og deres sønn tilbake til livet? Les da dokumentet – og følg prosessen jeg beskriver der.

Tilbake til livet – fra dataspill til virkelighet (Word-format)

Innlegg i Oslo Spirituelle Filmklubb

I oktober holdt jeg et innlegg før visningen av Finding Joe i Oslo Spirituelle Filmklubb. Finding Joe er en film om Joseph Campbells arbeid og hans kartlegging av den mytologiske heltereisen. Jeg fikk en utfordring av OSF-styret om å sette denne reisen i kontekst av både den maskuline og den feminine psyken. Foredraget ble mottatt med stor interesse, takknemlighet og også noe provokasjon – hvilket gav meg inntrykk av at materialet treffer en viktig nerve.

Enjoy!

Endringstimer

Når jeg skriver dette sitter jeg på et Norwegian-fly fra Tromsø til Oslo. Snødekte fjelltopper strekker seg ut under meg så langt øyet rekker. Landskapet gir meg få begrep om min lokasjon, men klokken antyder at jeg er i nærheten av Trondheim.

Northern_lights_TromsoPå Langnes flyplass legger jeg for to timer siden merke til at jeg har reist fra mine nøkler hos mine besteforeldre. Telefonen min har på merkelig vis plutselig sluttet å virke og jeg får ikke kontaktet dem. Jeg bestemmer meg da for å reise til Oslo likevel – ny billett koster for mye og forhåpentligvis mer enn en eventuell låsesmed. Kanskje må jeg sove hos venner i noen dager. Kanskje må jeg reise med denne lille Tromsø-kofferten til USA om kort tid hvis jeg ikke kommer meg inn i egen leilighet.

Jeg vet ikke hva som skjer når jeg lander, om jeg får mine nøkler før jeg skal videre på min reise, hva som skjer om en uke, eller hvordan mitt liv ser ut om en måned – da jeg ikke lenger har en trygg og fast jobb, men tar et bevisst skritt inn i det ukjente.

Da jeg vandret rundt på flyplassen følte jeg meg som i en drømmeverden – jeg var alene. Ingen andre var til stede på min gate – jeg var på feil sted. Og i hjertet mitt banket gårsdagen og min bestemor. For bare få timer tidligere satt jeg på kne ved hennes seng, min hånd på hennes 96 år gamle kropp, mitt hode tett mot hennes. Hun pustet tungt. Hun fortalte om minner fra den gang jeg var baby, da hun holdt meg mens jeg gråt mine kolikk-tårer. Hun hadde et bilde sa hun. Og snakket lavt om at “et liv begynner og et annet tar slutt”.

Jeg sa at hvis vi ikke ses igjen så skal hun huske, når hun ligger for døden, at jeg er glad i henne og at jeg er glad for at hun var min mormor. Hun ønsket meg et godt liv og bekjente at hun ikke alltid turte stole på at hun er på vei til et “spirituelt sted” og om Gud vil tilgi henne. Tårene trillet nedover ansiktet mitt i det jeg forsikret henne om at hun ikke har noe å være redd for. Selv er jeg redd for at jeg ikke får se henne igjen.

Jeg får alltid et fugleperspektiv på livet når jeg sitter på et fly. Om det er høyden eller opplevelsen av å være i ingenmannsland vet jeg ikke. Men her jeg sitter ser jeg død, uvisshet og endring overalt. En av de viktigste tingene jeg har lært om indre utviklingsarbeid og livsmestring er at det dypest sett dreier seg om å lære å dø. Endring er død og ulykke er motstand mot endring. Vår største ulykke i livet kommer slik gjennom vår motstand mot død. Liv er død og død er liv. Min bestemor er et forbilde i så måte – i sin usikkerhet skinner en dyp verdighet igjennom. “Grace” kalles det på engelsk.

Jeg deler disse tankene fordi jeg sitter med en stadig voksende fornemmelse av at vi står foran en større endring i det kollektiv feltet. Nye bekjentskap i Tromsø denne helgen forsterker min oppfatning. Jeg er ikke en mann som tar tanker om 2012 og Maya-kalenderen så altfor seriøst. Jeg er heller ikke en person som ser for meg en plutselig bevissthetsrevolusjon og en påfølgende gylden tidsalder. Likevel står det for meg personlig som et pussig sammentreff at jeg nettopp på 1. januar 2013 tar skrittet inn i det ukjente. Og på et vis føler jeg at vi gjør det sammen, som nasjon og som rase.

Dette landet, hvor fastkjørt i politisk korrekt tankegang, naivitet og virkelighetsfjern ideologi det enn måtte være, utviser stadig større tegn på å ville ta det neste skrittet – ut av den uansvarlighet, meningstomhet og narcissisme som kjennetegner postmoderne samfunn og inn i noe nytt. Det postmoderne har alltid dreid seg om å bryte ned; det gamle skal bort. Slikt inspirerer ikke menneskesjelen i særlig lang tid. Det er å tenke frem og tenke kreativt og nytt og som får oss til å glede oss over livet og tilværelsen. Jeg mener at en postmoderne mentalitet ikke evner nytenkning av den art som vi nå behøver. Og det er denne mangelen på kreativ skaperkraft av en mer dyptgripende sort og evolusjonær vilje som jeg ser ri flere og flere mennesker som en vond drøm i sene nattetimer; for mange gjør det rett og slett vondt langt inni sjelen å ikke leve nærmere sitt sanne uttrykk enn det de gjør. Status Quo har blitt melket til fulle og kommet til kort. Vi må videre.

Det er med dette håpet jeg nå nærmer meg Oslo. Jeg er på landjorda igjen – i en flybuss på vei hjem. For min egen del er fremtiden et stadig mer ukjent sted. Paradoksalt nok er nåtiden – dette øyeblikket – et stadig mer kjent sted. Hva tiden som kommer enn måtte bringe så håper jeg at vi alle kan arbeide sammen for å skape denne nye bevisstheten på en jord- og hverdagsnær måte – på vei inn i en integral tidsalder.

Gratulerer Mann, det er din dag i dag!

De færreste vet nok at 19. november er den internasjonale mannsdagen. Denne dagen har ikke tatt helt av internasjonalt enda, men det blir mer og mer fokus på den. I dag har f.eks Mannsforum et arrangement som heter “Blir menn kjønnsdiskriminert i Norge i dag?”.

Mye tyder på det. Det gjør nok kvinner og i noen sammenhenger. Ja, vi diskriminerer hverandre og verden er ikke perfekt. Shit happens.

man-celebratingJeg er selvfølgelig opptatt av å avdekke samfunnsproblemer som ikke er belyst. Det var et viktig mål med min kronikk i Dagbladet i august – og jeg vil fortsette med det.

Og likevel må jeg innrømme at jeg er svært lite inspirert ved tanken på at menn nå skal få sin egen klage- og sytedag for å konkurrere med kvinners klage- og sytedag. Jeg tenker på denne fantastiske mannen Joseph Campbell, mytologi-eksperten over alle mytologi-eksperter, og hans potente sitat “Find a place inside where there’s joy, and the joy will burn out the pain”.

La nå 8. mars og 19. november bli dager for feiring! La oss feire kvinner og deres femininitet og samfunnsgaver den 8. mars og la oss, alle menn der ute, i dag feire at vi er menn! Stolte, flotte, høyreiste, kraftfulle og hjerteåpne menn som bidrar med våre gaver til verden og som etterlater den som et bedre sted.

Yes, la 19. november bli en feiringens dag. Gratulerer med dagen, Mann. Det er din dag i dag!

Men du er jo også feminist, Eivind!

Samtaler med en ung kvinne om kvinnefrigjøring, feminisme og menn

Introduksjon

Noen av mine kritikere tror visst at alle mine tanker og tekster utvikles i en slags mannlig boble og at ingen kvinner har innflytelse på prosessen. Det er naturlig nok ikke riktig. Jeg er ikke en macho pappfigur som vil tilbake til en svunnen John Wayne-tid. Langt derifra. Jeg vil nok tjene min tilmålte tid som fanden på veggen for kjønnsforvirrede sjeler i månedene og årene som kommer, men visjonen for denne bloggen er faktisk å bygge broer mellom menn og kvinner. Problemet for mine kritikere er bare at de hater måten jeg ønsker å gjøre det på.

Noen tenker åpenbart at jeg er mot kvinnefrigjøring og at jeg ikke er på kvinners lag. Men jeg er for kvinnefrigjøring, akkurat som jeg er for mannefrigjøring. Jeg er derimot av den oppfatning at den ideologiske feminismen og likestillingskampen som rir landet vårt er mot kvinnefrigjøring (når ordet blir brukt i rette forstand). Den er ikke bare mot kvinnefrigjøring, den er mot generell frigjøring, glede, lykke og kjærlighet. Finn en mann eller kvinne som jobber med likestilling og ideologisk feminisme og jeg skal vise deg en person som er ille tilpass i egen kropp og eget kjønn og som utviser svært mange tegn på å være ulykkelig. De er fanget mer enn de er frigjorte. (De som betviler disse ord står fri til å gjenoppfriske sine Hjernevask-minner. Får du inntrykk av at de norske kjønnsforskerne i denne serien er vitale og livsbejaende individer?)

Det er selvsagt denne oppfatning som mine kritikere vil mislike meg for. Jeg forstår det godt; hvis jeg hadde bygget hele min identitet på ideen om at kvinner er ofre og menn er overgripere og at det har vært sånn siden tidenes morgen så hadde også jeg blitt hissig hvis noen hevdet at menn og kvinner i alle år har, på sine begrensede måter, sammen gjort sitt beste for å overleve i en utfordrende verden.

For å understreke dette poenget – at menn og kvinner jobber best sammen og ikke mot hverandre – ønsker jeg i større og større grad fremover å være i direkte dialog med kvinner. Jeg vil intervjue og samtale med kvinner i alle aldre som er lei av likestillingskampen slik den kjempes i dag og som er klare for å gå videre;  dem er det mange av der ute. Denne gang intervjuer jeg en ung venninne av meg, Cecilia Jayer. Forleden overrasket hun meg med følgende utsagn “Du er også feminist, Eivind!” og det opplevde jeg såpass spennende at jeg velger å bruke det som springbrett for denne serien med samtaler.

Jeg traff henne på Sky Bar i toppen av Oslo Plaza og diskuterte disse temaene med utsikt over en Oslo by som skimret i November-mørket.

Om Cecilia Jayer

Cecilia Jayer er 24 år gammel, jobber i en helsekostforretning på Majorstua og er født og oppvokst i Oslo. For ca 4 år siden ble hun interessert i selvutvikling, ernæring og hvordan leve et lykkelig liv. For ett år siden ble hun enda mer interessert i kommunikasjon, seksualitet og dynamikken mellom mann og kvinne.

Det var på den tiden at vi begynte å treffe hverandre på arrangementer i Oslo og siden høsten 2011 har hun vært en av de mest aktive deltakerne på våre events i Authentic World Norway.

Slik har vi blitt venner og på spørsmålet om hva hun setter mest pris på ved vårt vennskap svarer hun: “Jeg liker å tilbringe tid med en mann som eier seg selv og snakker rett fra ballene sine uansett om vi er på fest, på kino eller går tur i skogen.” (takk, Cecilia)

Tidlige feministiske år

Føler du deg hjemme i feminismens og medienes dekning av kjønn og likestilling?

Nei. Men jeg gjorde det før. Da jeg var 16 år gammel hørte jeg et inspirerende feministisk foredrag og ble grepet. Det var noe med stemningen der og jeg ble litt tatt av bølgen. Jeg husker kvinnegruppen Ottar hadde en stand der og jeg kjøpte bladet deres. Det var noe godt med å tro på disse enkle svarene. Det var deilig å få lov til å føle meg som offer. Men det var og en styrke i det – vi var som en gjeng sterke kvinner som ikke lot oss tråkke på.

Hva var det foredragsholderen sa som fanget deg?

Hun kom med masse statistikk. Jeg husker ikke detaljene, men det var masse tall som fikk meg til å tenke at kvinner ble urettferdig behandlet. I dag så ser jeg at hun så statistikken gjennom sitt feministfilter og jeg tror ikke lenger at tallene er så svart-hvitt som hun skulle ha det til.

Farvel til feminismen

Hva fikk deg til å endre mening om feminismen?

Jeg hadde en ekstremt feministisk venninne i en periode. I starten av vårt vennskap snakket vi mye om disse tingene, men over tid begynte jeg å se at hun aldri vokste. Hun var helt låst. Jeg begynte å se at hun var ulykkelig. Det var da jeg begynte å forstå at det er viktigere å være glad enn å ha rett. Samtidig møtte jeg mange flotte menn som overhodet ikke passet med det stereotype bildet av menn jeg hadde. Det var ikke mulig å beholde mine meninger i møte med en virkelighet som viste meg helt andre ting.

I denne perioden begynte jeg å føle at feminismen jeg ble eksponert for var “gammeldags”. Det var som om den var gått ut på dato.

Hva skjedde så?

Jeg gikk mye på selvhjelpskurs i en periode og opplevde at de fleste som deltok der var kvinner. Jeg opplevde kvinnene der som maskuline. Så begynte jeg å gå på seminarer om seksualitet og der var det en overvekt av menn. Disse mennene begynte å endre livet mitt.

Jeg møtte flere og flere gode menn – og etterhvert så begynte jeg å treffe flotte, feminine kvinner som ikke var feminister og som ikke så på seg selv som ofre. I ettertid tenker jeg at det var møtet med alle disse mennene som var nøkkelen til at jeg kunne treffe disse flotte kvinnene.

Feministvenninnen min fortsatte å svartmale menn. Selv når hun traff en flott mann og ikke kunne finne noe negativt å si om han, så var han mann – så det var noe galt med han per definisjon. Jeg reagerte sterkt på dette. Jeg kjente at jeg var ferdig med feminismen.

En ny feminisme

Da vi tilbragte tid sammen nå nylig overrasket du meg med å si “Men du er jo også feminist, Eivind” midt i en samtale om kjønn, likestilling og maskulin-feminin polaritet. Hva mente du egentlig?

Vel, hvis jeg skal være litt personlig så føler jeg meg alltid fri til å være kvinne når jeg er sammen med deg. Jeg slipper å følge en oppskrift og føler meg fri. Særlig når du snakker om menn som tar tilbake kraften. Jeg liker det. Når menn tar tilbake kraften så får jeg som kvinne lov til å slippe kontrollen og utfolde meg som kvinne. Jeg får love til å være mer “flytende”. Tradisjonelle feminister vil kanskje mislike det, men jeg liker det. Du var en av mennene som hjalp meg til å se på kjønnene med nye øyne og som hjalp meg til å slappe av inn i min kvinnelighet. Og siden du har hjulpet meg å bli mer glad i min kvinnelighet vil jeg kalle deg feminist – i ordets rette forstand.

Så her må det være er noe med min “feminisme” som er annerledes enn den du beskrev over?

Ja, det finnes en feminisme som ikke anerkjenner at kvinner er feminine vesener. Disse feministene klarer ikke å godta at det er en forskjell på menn og kvinner, maskulinitet og femininitet. Jeg ser at de ofte er sinte, lei seg og frustrerte. De føler seg urettferdig behandlet, på en måte de ikke har kontroll over. Jeg ser at de er sinte, men det er et sinne som spiser dem opp innvendig. De kan ofte være stygge mot menn der og da og så gråter de i ensomhet etterpå.

Men jeg må si…det er noe med at kvinner må være så maskuline på jobb i dag. Det blir lett å identifisere seg med karriere og når kvinner kommer hjem styrer hun og er kontrollfreak. Kanskje nettopp fordi mannen er for feminin eller snill.

Det fungerer ikke slik det er nå.

Veien fremover

Hva mener du må endre seg?

Jeg tror ikke det betyr så mye hvem som begynner å endre seg. Kvinner kan begynne slappe av inn i sin feminine essens, begynne å overgi seg mer for livet og for mannen. Hun kan bevisst dyrke frem sin femininitet og oppleve hvor godt det kjennes – og at menn vil la seg inspirere og møte henne der. Eventuelt kan mannen begynne å ta styring i livet og finne kraften sin igjen, i livet og i relasjon med kvinner. Begge deler vil hjelpe.

Har du en beskjed til dine feministiske søstre der ute?

Ja, jeg vil si at jeg forstår at de er sinte og provoserte, men jeg vil oppfordre dem til å vurdere om perspektivene deres tjener dem. Jeg regner med at de vil si at kvinneundertrykking er et faktum, men så lenge de tror på det er livet deres styrt av ytre omstendigheter. De må finne den feminine kraften i seg selv som er uavhengig av ytre omstendigheter. Så vil jeg si til dem “Er det viktigere for deg å være sint og feminist enn å være lykkelig og samarbeide med menn?”

Konklusjon

Jeg vil takke Cecilia for at hun stilte opp så sporty på kort varsel for mitt første intervju. Hennes meninger er åpenbart av en helt annen type enn de vi er vant til å se i mediene. De fleste kvinner jeg diskuterer disse tingene med har meninger som likner dette, sikkert mye fordi jeg trekkes mer mot disse kvinnene enn kvinner som er negativt innstilt til menn. Det er derfor alltid en pussig opplevelse for meg når kvinner kritiserer mitt arbeid og gir inntrykk av at de snakker på vegne av alle kvinner. Det gjør de åpenbart ikke – og det faktum at de tror det er et trist bevis på graden av virkelighetsfornektelse, konformitetskrav og manipulasjon av fakta denne ideologiske galoppen fører til.

Jeg ser frem til å snakke mer med kvinner i tiden som kommer om kjønn, likestilling, og maskulin-feminin dynamikk. Kjenner du noen jeg bør snakke med? Kontakt meg.

Hilsen Eivind

Slik ble mannen farlig

Eller: Akademiker-Norges offer-krampe og deres demonisering av et helt kjønn

Som så mange andre menn i min generasjon har jeg vokst opp som en snill gutt. Mannskraft var farlig for det er jo slik at menn og maskulinitet står for alt som er grusomt og ondt i menneskehetens historie, er det ikke?

Vel, ikke riktig – men det var en besnærende tanke og min samtid jobbet hardt for å få meg til å tro på den (det gjør den fremdeles). Slik ble jeg en sensitiv og relativt kraftløs tenåringsgutt som var trist og ensom og lurte på hvorfor ingen syntes jeg var vakker. Mange av de kvalitetene jeg utviklet pga denne tenåringstiden er faktisk riktig fine. Og jeg har lært meg å ikke pisse på egen vei. Den sensitiviteten jeg fikk på veien tjener meg vel. Og faktum er at jeg fremdeles er en “recovering nice guy” – jeg graver fremdeles dypt i mitt indre maskuline skattekammer.

Min erfaring med å lede workshops og drive coaching samt å nettverke med mennesker tilsier at denne utfordringen er en av vår samtids største. Menn har mistet kraften til å stå høyreist og verdig i eget liv og kvinner har blitt den dominante parten i forholdet. Dette er den historien jeg får fortalt igjen og igjen og igjen, fra terapeuter og coacher og kursholdere i alle samfunnslag. Flotte, potente, vakre menn kryper gjennom livet og spør om lov mens kvinnene blir kantete og bitre for de ønsker dypest sett en mann som kan se dem, åpne dem, elske dem – selv når han “ikke får lov”.

What about me?

I går kveld så jeg en fantastisk film som heter “What about me?” på en visning på Scenehuset i Oslo (med bakgrunn i en idé fra min gode venn Vegard Svingen). Det er en deilig saftig og enormt rikholdig overflødighetshorn av en film. Den skjærer gjennom New Age-dritten og alt av politisk korrekt vissvass og viser livet i sin endeløse prakt. Et smørbrødbord av forskjellige perspektiver og meninger kommer til uttrykk – i det ene øyeblikket snakker en konservativ prest om samfunnets rangorden og at kvinner skal være under mannen og i neste øyeblikk ler en kvinne av hvor deilig det ville være å våkne en morgen uten en mann ved siden av seg. Alle perspektiver kommer til uttrykk og ingen moralisering setter inn. Friskt!

Det er en deilig saftig passasje i filmen om kjønn. Bob Geldof har i denne passasjen en inspirert tirade om det tragiske ved måten vi ser på menn og maskulinitet i dagens samfunn.

 

Menn kan bidra med noe fint? Vi er beskyttere? Det ble jeg aldri fortalt da jeg vokste opp. Men for en fin beskjed det ville vært! Den hærskaren av menn jeg hører om og har vært i kontakt med hørte heller ikke slike ting – mange er de som har tatt medienes og politikernes prat personlig og gått ned i knestående. Hvorfor mon tro har vår tid endt opp med å engasjere seg hardt i å plante tvilens og skammens frø i gutter kun fordi de er gutter og samtidig hevdet at vi gjør noe positivt?

Den farlige maskuliniteten og den postmoderne “pre-trans fallacy”

Den amerikanske filosofen Ken Wilber har introdusert meg for forståelsen av pre-trans fallacy. Pre-trans fallacy er det som skjer når jeg som observatør fra mitt ståsted – nullpunktet – observerer et bevissthetsnivå som er under mitt og et som er over mitt og sier at de er det samme, for de er begge forskjellige fra mitt. Siden bevissthetsutvikling fungerer i en pendelbevegelse der motsetninger integreres i en stadig høyere syntese (i tråd med Hegelsk filosofi) så er det helt naturlig at vi vokser ut av holdninger og perspektiver – kanskje gjør vi opprør mot dem – før vi gjenoppdager dem på et høyere bevissthetsnivå senere i vår utvikling.

Dette er en viktig innsikt når vi observerer menn og maskulinitet. For fra det politiske korrektes perspektiv er maskulinitet jevnt over negativt. I vår postmoderne offer-krampe ser vi på maskulinitet og så kaster vi alle dens former i den boksen som er farget av menneskehistoriens lidelser.

Se på denne videoen:

En feminist eller kjønnsforsker som fremdeles er grepet av vår postmoderne offerkrampe vil ikke være i stand til å se noe særlig forskjell på Bob Geldof og denne mannen. De ser to menn som ikke liker måten vi snakker om menn i dag og slik ender de i samme boks. En pre-trans fallacy er begått.

Men her er den viktige distinksjonen: Mister Doug Giles her snakker fra, slik jeg opplever han, et lavere bevissthetsnivå enn vår postmoderne, liberale verden. Han har noen gode poenger, men de forsvinner i snakk om menn som pappfigurer, som tøffe Dirty Harry-kloninger som ikke trenger å være redd for barnslige og feminine ting som følelser og medmenneskelighet. Jeg karikerer selvsagt, men det er for å gjøre et poeng. Doug vil tilbake til en svunnen tid, men utvikling kan aldri gå bakover – den må ALLTID gå forover; det er også lærdommen fra den fortids-romantiserende hippie-bevegelsen.

Bob Geldof, derimot, er en bevisst mann som snakker på vegne av det gode i menn. Han tar mannens verdighet til forsvar. Han snakker om noe som er vakkert og potent, ikke noe som er stereotypt og bundet.

I vårt samfunn ser mange ikke det Bob Geldof ser – for han opererer fra et høyere bevissthetsnivå enn det postmoderne Norge. Her i Norge – og store deler av den Vestlige verden – kaster vi babyen ut med badevannet, eller snarere: den gode mann ut med despoten, terroristen og voldtektsmannen. Menn kan umulig være bra så la oss sørge for at de blir så lite menn som mulig. La oss inspirere dem til å bli mer som kvinner slik at de ikke blir voldelige og stygge menn.

Den umenneskelige mannen

Og slik har vi begått en grusomhet av så store dimensjoner at vår fremtid vil gremmes over det – stemplet et helt kjønn som umenneskelig. Samtidig vil vår fremtid innse at et slikt vrengebilde var nødvendig for å skape tilstrekkelig lidelse i befolkningens relasjonelle dynamikker til at vi var villig til å bevege oss videre til neste etappe: vakker samhandling menn og kvinner i mellom.

Vår samtid er fremdeles stappfull av akademiske melonhoder som tenker at en slik tale som Bob Geldof velsigner oss med lenger opp er av det onde. Og det er nettopp disse menneskene som skader våre gutter og menn, og slik indirekte også våre jenter og kvinner. At jeg synes det er helt forbannet grusomt at dette ses på som gangbart i dagens Norge gidder jeg ikke lenger å holde skjult. Jeg er ikke villig lenger til å la ubevisste akademiker-hoder som tror livet kjennes best innenfor et universitets-kontor definere min samtid. Dette er ofte mennesker som er fanget av det Eckhart Tolle kaller intelligent galskap og mange er de som pumper bullshit ut i samfunnet og later som om det er OK. Det er ikke OK. Og hill hill de flotte menneskene som er unntak fra regelen – det skjer selvsagt mye bra i akademiker-miljø også.

Men la meg gjøre det enkelt: Hør på Bob. Men ta Doug med en klype salt. De representerer to helt forskjellige ting. Og hvis du klarer å se det – ja, da er det håp.

Gjesteartikkel av psykiater Dag Furuholmen: Mor som dommer

Dag Furuholmen er psykiater og grunnlegger av kursserien “Menn som vil videre” sammen med Eirik Balavoine. Han har skrevet en kronikk med kritisk blikk på Inga Marte Thorkildsens etter mitt skjønn hårreisende lovforslag som skal gjøre mor til rettskraftig instans i møte med far. For dere som ikke er klar over det blir kronikker og innlegg av menn som ønsker å belyse skjevhetene i det norske samfunns behandling av menns og kvinners rettigheter rutinemessig sensurert av norske aviser – de kommer ikke på trykk. Jeg var heldig som fikk min kronikk igjennom. Dags kronikk gikk ikke igjennom. Jeg spurte Dag om jeg kunne gjengi hans kronikk her og han sa ja.

dag-furuholmenVeien til helvete er brolagt med gode intensjoner, er det noe som heter. Blandes dette med indignasjon, selvgodhet, rettferdig harme og naivitet blir blandingen farlig. Barne og likestillingsminister Thorkildsen må selv sjekke sine motiver for sitt lovforslag, men det kan virke som en privat opprørthet over historier hun har møtt er drivkraft mer enn politisk klokskap.

I realiteten åpner hun for økning av barns vanligste problem, nemlig at de blir avskåret kontakten med sine fedre. Som psykiater med 35 års klienterfaring, og leder av mannsgruppene ”menn som vil videre” er dette dessverre hverdagstematikk. Thorkildsen vil nå åpne for at dette kan skje med lovens velsignelse.

Det kan være verd å spørre: ”Hvem er vanligvis engstelig og hva er engstelsen uttrykk for?” Menn er med rette engstelige for mødres offerstrategi, der de definerer far som psykopat og seg selv som den engstelige mor som bare tenker på barnets beste. Ofte handler dette om helt andre temaer, som ønske om å straffe mannen, kontroll og definisjonsmakt over hvordan barn skal behandles bare for å nevne noen vanlige eksempler.

”Den gode mor”

Norsk forskning har vist at mødre slår barn dobbelt så ofte som fedre. Dette er nærmest tiet i hjel som ukorrekt politisk nyhet og ble forsøkt bortforklart med kvinners fortvilelse og maktesløshet. Igjen ser vi offerstrategien bare med en annen vri.

Er det lov for menn å være bekymret for dette? Vil norske menn bli lyttet til om de mener barnet trenger å være hos dem fordi det er for utrygt hos mor?

Det kan kanskje være på sin plass å minne om at myten om den gode mor for lengst er motbevist. Ikke alle mødre er en gang ”gode nok mødre” som psykoanalytikeren D.W.Winnicot definerte det. Forskning på barns tilknytning viser at ca. 65% av alle mødre er en såkalt ”god nok mor”, mens 35% faktisk gjør sine barn utrygge!

Det er viktig at menn forstår sin viktige rolle som alternative tilknytnings og omsorgsfigurer for barn, ikke bare som ski og fotballinstruktører, selv om det er viktig nok. Og det er gledelig at unge menn i dag tar langt større del i sine barns oppvekst enn bare for noen tiår siden.

Farskapets kår i Norge

Dessverre sier statistikken fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2004) at farsrevolusjonen er et stykke unna. 25 % av alle barn i alderen 0-18 år lever ikke sammen med sine to foreldre. Av disse bodde 82 % fast hos mor, 8 % bodde fast hos far og 10 % hadde delt bosted. Det månedlige samværet for foreldre som ikke har barnet boende hos seg ble gjennomsnittlig beregnet til å være 6,9 dager. Samme undersøkelse viste at 62 % av fedrene gjerne skulle hatt mer samvær med barnet, samt at 70 % trodde at barnet ønsket mer samvær. En spørreundersøkelse (Synovate/MMI i 2005) viste også at 70 % av de spurte fedrene ønsket seg delt bosted som omsorgsordning ved et eventuelt samlivsbrudd.

Lovverket sier at i en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om samværsrett, daglig omsorg, foreldreansvar mv. rette seg etter hva som er “til beste for barnet”. Skal man ta loven på alvor betyr dette at barnets beste i over 80% av tilfellene er å bo hos mor. Her er det definitivt ingen spor av farsrevolusjonen. En av fire menn er barnløse ved 40 års alder. 40% av norske fedrene bor ikke sammen med sine barn. Loven sier også at det er den som har omsorgen som har siste ord i forhold til spørsmål om barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser. Dette betyr ganske enkelt at i over 80% har mødre full råderett over barna og far kan høres hvis mor vil. Det er nesten utrolig at dette er politisk gangbart i vår tid.

Kanskje barne og likestillingsministeren skulle ta en grundig gjennomgang av hva som skaper denne skjevfordelingen i norske domstoler.

Kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen skriver i sin bok: Fra farskapets historie i Norge 1850-2012. ”Under industrialiseringen mister fedrene noe av sin selvfølgelige tilknytning til og sine oppgaver i hjemmet, samtidig som den ideologiske dyrkningen av moderskapet økes. Fars rolle ble familieforsørger og i mindre grad familiedeltaker. Vi beveger oss inn i husmorens tidsalder, og hun var idealet for kvinnelighet helt fram til 1970. Andelen husmødre var i 1960 helt oppe i 55%. Lorentzen snakker om en fortrengning av ferdene fra hjemmet både gjennom politikk og kulturelle virkemidler. ”Husmorsamfunnet ga ingen plass for mennene til å være en aktiv far i familien, og det fikk konsekvenser for fedrenes forhold til barna.”

Husmorsamfunnet lever i beste velgående i norske domstoler!

Lenker

*si at dere kom fra meg hvis dere melder dere på – hvilket dere bør. Det er prima vare

Video: 3 steg til mellommenneskelig meditasjon

Hei! Jeg kastet kjapt sammen en video om noe jeg brenner for – mellommenneskelig meditasjon.

Jeg sakser fra YouTube-beskrivelsen:

I denne videoen snakker Eivind om 3 steg til mellommenneskelig meditasjon som har endret livet hans. Vi forbinder ofte meditasjon med å sitte stille på en pute og meditere. Og ofte vil mediterende mennesker ha store problemer med å integrere sin tilstedeværelses-praksis og lykksalighetsfølelse i relasjoner. I stedet for å bli en støtte for tilstedeværelse så blir relasjoner en trussel mot den. Meditasjon går da fra å bli en vei inn i livet til å bli en vei vekk fra det. Slik jeg ser det er dette en stor del av grunnen til at mange mennesker i alternativ-miljøet har så store problemer i relasjoner.

Det er tre grunnleggende steg for å gå fra overfladisk datautveksling og inn i et relasjonelt rom der autentisk, kraftfullt, sårbart samvær blir meditasjon så god som noen. Vi opplever bevegelse fra hjernebarken til det limbiske system, tanker forsvinner, kroppen våkner og hele øyeblikket blir sensuelt.

På slutten av videoen beskriver Eivind hvordan slike møter får en kvalitet av noe uendelig mystisk og vakkert, to eller flere mennesker som utforsker Mysteriet sammen.

Norske menn ser norsk film om norske menn: Mer eller mindre mann

Onsdag 24. oktober var kvelden kommet for film to i serien “Norske menn ser norsk film om norske menn”. Filmen vi skulle se har floppet på kino og gikk kun sent i en liten sal på Saga. Kvelden ble derfor litt rar – vi måtte diskutere filmens tematikk før vi faktisk så den. Den ubekvemme tiden førte og til at flere av mennene som skulle være med måtte melde pass. Likefullt ble det en minneverdig kveld for de syv av oss som møtte opp. Og for meg ble det en kveld som vekket en sorg og tente en ild.

Denne artikkelen er et kronologisk referat av kvelden og tekstens første del er derfor ikke direkte relatert til filmens handling.

mer-eller-mindre-mann-posterSamfunnet har blitt for snilt

Disse ordene ble gjengangere denne kvelden. Praten gikk varmt rundt bordet om et samfunn som har blitt for mykt og feminint. For å belyse dette temaet delte en mann en “sosionom-vits”: To sosionomer går langs en vei og ser brått en person som er fullstendig kvestet etter et overfall ligge i grøfta. Den ene sosionomen snur seg til den andre og sier “oj, den som har gjort dette må ha hatt vondt inni seg”.

Jeg fortalte så en historie fra mitt liv: For flere år siden ble jeg slått hardt to ganger med knyttneve i ansiktet av en psykisk ustabil person på Nationaltheatret togstasjon. Han var heldigvis ikke så sterk, så alt som skjedde var at brillene mine ble ødelagt og jeg fikk en sprukket leppe. Men jeg husker med gru reaksjonen min – helt umiddelbart fra ryggmargen min kom tanken “oj, han må ha det vondt”.

Dette er mange år siden nå, men jeg husker hvor sjokkert jeg ble over den enorme naiviteten som lå dypt inni meg. Jeg tenkte den gang at hvis jeg hadde et lite barn med meg så kunne jeg vært ute av stand til å beskytte det med denslags høytsvevende idealistisk nonsens svevende gjennom hodet. Det var et slags vendepunkt for meg personlig.

Samtalen fikk meg til å tenke ytterligere på noen ord som har surret i hodet mitt i det siste: “vi har blitt så snille at vi har blitt slemme”. Jeg tenker mer og mer på farene forbundet med den enorme mangelen på modenhet, integritet og mot i den voksne befolkningen. Fra mitt perspektiv ser jeg ikke kjærlighet i denne snillheten, bare god gammeldags feighet og undertrykking av den gode, vitaliserende, natur-forbundne villskapen som lever dypt i oss.

Hva er autentisk maskulinitet?

Boken “Politi og røvere” ble nevnt som eksempel på at det i kriminelle mannsmiljøer fremdeles finnes strenge maskuline koder for ære og oppførsel. Vel vitende om at det ikke er forbilledlige menn vi her snakker om så reflekterte vi rundt hva en mer autentisk og ekte maskulinitet innebærer. Jeg hevdet at sunn og moden maskulinitet dreier seg om hvorvidt jeg er indre- eller ytrestyrt, noe mennene sa seg enig i.

En mann som er ytrestyrt er ikke en moden mann uansett hvor barsk han er utenpå. Mennene i “Politi og røvere” var eksempelvis menn som ikke kunne bruke briller fordi de fryktet at de ville bli sett på som svake. Så pakker de historien inn i ti lag med testosteron og later som de er noe annet en liten gutt som lengter etter å bli elsket.

Vi ble enige om at moden maskulinitet dreier seg om at en mann vet hvem han er inni seg og handler i tråd med eget indre kompass uavhengig av hva omverdenen måtte mene. Han er selvsagt ikke blind for omverdenen – og han vet å ta den i betraktning – men han er villig til å være upopulær for å leve ut sin dypeste sjelelige sannhet. Det dreier seg altså om å utvikle indre styrke, sensitivitet og ressurser og handle i tråd med dem i hverdagen.

Det å være mann i relasjon med en kvinne

Vi reflekterte mer rundt dette med autentisk maskulinitet og en mann nevnte hvordan han får en god følelse inni seg når han gjør praktiske tjenester, som f.eks å skifte hjul på bilen, for kvinner. Han mente at det kanskje var “primitivt”, men det føltes godt sa han med et smil om munnen.

Og her gikk praten over i å diskutere mann-kvinne dynamikk. Jeg hevdet at alle kvinner dypest sett lengter etter å bli åpnet og var kjapp med å presisere at jeg ikke bare snakket seksuelt. Vi snakket om hvordan en kvinne ønsker å bli møtt av en mann som er trygg på seg selv og som kan åpne henne med sin tilstedeværelse, integritet og sensitivitet. Det var mye energi rundt bordet på dette punktet.

En mann nevnte hvordan “kvinner har masse krav til menn”, men når alt er sagt og gjort ønsker hun ikke egentlig at han skal følge punktlisten hennes. Og kanskje enda mer interessant – mennene mente at kravlisten som kvinner har til seg selv er minst like lang, men at det er kvinnene selv som lager denne listen. Mennene rundt bordet hevdet altså at kvinner har lange lister for sin mann og for seg selv og at hun selv, i samarbeid med andre kvinner, er forfatteren for begge to. Dette opplever jeg som litt kontroversielt og er nysgjerrig på om oppfatningen er representativ for de brede befolkninslag.

Det vil i så fall beskrive en kvinne som har blitt kontrollerende, kantete og ute av stand til å hvile i overgivelse til sin mann, sine omstendigheter og sin egen indre feminine essens. Er det slik den moderne kvinnen har blitt? Og hvis så er tilfellet, er det så rart hvis hun lever med en Henrik?


Guttemannens inntog

Filmen om den fortapte mannssjelen Henrik, en mann på 35 med en psykologisk alder på 13, vakte sterke reaksjoner, kanskje mest i meg selv. Det var på mange måter en god film og den var sjokkerende i sin utlevering av de verste sider av den umodne maskuliniteten som holder mange menn – guttemenn – i sitt kalde grep i dagens samfunn.

Vi ble sittende i kinosalen og diskutere filmen i en god stund etter at den var ferdig. Slik filmen presenterer det er det trusselen om å bli far som får Henrik til å tippe. Jeg opplever at spørsmålet som stilles er hvordan en mann med lav psykologisk alder kan takle ansvaret med å skape et trygt og godt liv for en pur ung skapning. Når en mann har levd et uansvarlig liv uten forpliktelser, hva skjer da når voksenlivet banker på for alvor?

peter-panVi ble enige om at Henrik i bunn og grunn var ingenting. Han var et ikke-menneske. Det var ingen hjemme. Ved en anledning i filmen begynner han å gjøre opprør mot sin enormt barnslige kompisgjeng (som liker buser, harryfyll og å pisse på balkongen til naboen) og det er det eneste stedet i løpet av filmens handling at han begynner å ta bolig i seg selv. Jeg kjenner i denne scenen respekt for han og at det er deilig å se en mann bli sint i møte med enorm umodenhet i sin omgangskrets. Dessverre klarer kompisene å smågutt-sjarmere han tilbake i sin infantile Peter Pan-verden.

Apropos Peter Pan – i en scene sitter Henrik i en bil og regelrett tisser på Peter Pan. At bilen tilhører gjester som er på besøk virker ikke å slå han som upassende. En mann påpekte at “han tisser på seg selv”. Og hvis du lytter til hvordan mange menn snakker i dag så vil du registrere at de rakker ned på seg selv stadig vekk. De er verbale selvskadere. Dette tegnet i tiden forteller meg at enorme mengder menn i dag har dyp selvforakt.

Guttemannens selvforakt

Hvorfor forakter disse mennen seg selv? For meg er forklaringen enkel: Vi mennesker er altfor ressurssterke til å ikke vite når vi lever uverdige liv. Vi har en sjel, et Selv, med en lengsel og en oppgave – og når våre hverdager leves ut i enorm kontrast til denne lengselen så kommer en dyp indre erkjennelse av at vi kaster bort livene våre. Og ut av den erkjennelsen vokser selvforakten og også dødsfrykten. Og så begynner distraksjonsjakten – den ytrestyrte veien til Helvete. For menn henger denne selvforakten ofte sammen med en unaturlig sterk morsbinding, noe som er tilfelle også for Henrik. En gutt kan ikke bli mann før han kutter navlestrengen og en mann nevnte at han nok trengte å ha mer fokus på dette.

mer-eller-mindre-mann-1Er det rart at en flott mann med enormt potensiale føler smerte dypt i seg selv når han lever sitt liv som et barn? En mann var modig nok til å innrømme at han kjente seg igjen i Henrik (uten sammenlikning forøvrig). Det krever baller å si noe sånt, særlig når jeg sitter og syder og bobler over tingenes tilstand to seter unna. Men allerede der er han annerledes enn Henrik. Selverkjennelse er veien hjem. Og som jeg alltid sier på kurs og i coaching – sårene våre viser veien til vårt gull.

Konklusjon

Mer eller mindre mann er presentert som en komedie og den er og til tider morsom. Men for meg er det en av de tristeste og mest tragiske filmene jeg har sett i år. Det river i hjertet mitt når filmen hjelper meg til en enda dypere erkjennelse av hva som har skjedd med mange menn i dagens samfunn. De har blitt hvileløse vandrere, spøkelser i egne liv, uten styrke til å stå for egne meninger, uten visjoner for et verdig liv, uten sensitivitet for egen og andres indre landskap, uten den potente, intime kjærligheten som de så gjerne vil gi og få. Og midt i dette halv-livet, et hav av distraksjoner, skudd av umiddelbar tilfredsstillelse. Under alt – en sjel som lider. Tro meg, dette limboet har jeg god erfaring med.

Jeg innbiller meg at jeg fort kan virke svulstig når jeg skriver om disse tingene. Men det er som det er – jeg kjenner en enorm sorg når jeg tenker på samfunnets Henriker. Og det er smertelig å mistenke, nei erkjenne, at han er overalt. Og det er i møte med denne erkjennelsen at ilden begynner å brenne i meg. Jeg kan ikke leve med dette. Ingen av oss kan leve med dette. Tiden er inne for handling. For gutten som vil til sæters for å spise seg mann er det ingen mat å finne. Tegn i tiden tyder på at vi er klare for å snu denne trenden.

Vi mannfolka hadde nok en hyggelig kveld sammen – og det fungerte bedre enn ventet å snakke før filmen enn etter. Om det blir flere slike filmer får tiden vise. Vi har brukt opp de to mest åpenbare mannstematikk-filmene. Det som imidlertid blir tydelig for meg rundt disse bordene er at mange menn lengter etter et sted å ha autentiske samtaler om deres indre liv. Måtte fremtiden bringe flere slike.