Øygard-saken: Den følelsesmessig frosne mann og hans lengsel etter unge kvinner

Eller: Hvordan American Beauty kom til norsk politikk

Jeg har fulgt saken om AP-ordfører Rune Øygards påståtte overgrep på en 16 år gammel jente med en viss interesse. Jeg vil ikke ta noe standpunkt om jeg mener noe ulovlig har skjedd, men det er åpenbart at Øygard har hatt en kontakt som for de fleste av oss virker upassende, alders- og maktubalansen tatt i betraktning. 3200 tekstmeldinger mellom juni og september tyder på en form for besettelse.

Det har slått meg at det vi ser utspille seg er en arketypisk prosess. Mange av oss har sett den i form av Lester Burnhams eskapader i American Beauty – der hans døde liv vekkes av Angelas unge, feminine kraft. Lester er i denne fantastiske filmen en fullstendig frossen og impotent mann. Hans kone har balletak på han og all gleden i livet er borte. Jeg har skrevet om denne filmen på min side Masculinity-Movies.com og den er av mine mest populære artikler.

Det arketypiske i denne saken er den følelsesmessige undertrykkelsen som en mann må bedrive for å komme til det punktet at han blir besatt av en 16 år gammel jente. Som menn hviler fremdeles sterk, ensom ulv forventningen over oss som et drepende, kaldt teppe. Enormt mange menn er helt alene om sine indre liv og får ikke snakket med noen om tingene som beveger seg på innsiden. Når i tillegg mange ekteskap gjennom årene blir kjedelige og distanserte så forsvinner menneskers livsglede sakte men sikkert og alt som gjenstår er hverdagens praktiske gjøremål. Dette er ikke et verdig liv. Dette er liv der varmen er fjernet. De autentiske følelser, menneskers eneste måte å sette verdi på livet på, forsvinner.

Det ligger også en “snill gutt”-tematikk her. En mann som ikke klarer å ta ut kraften sin – den ville, maskuline kraften som er så skummel, men så utrolig god og vitaliserende – ender opp med å visne bort. Hans kone respekterer han ikke lenger og blir bitter og kjeftete. Hun vil bli åpnet av hans maskuline tilstedeværelse og kjærlighet, men han vet ikke om han “får lov”.

Det er en scene i American Beauty som viser hvordan Lester bryter ut av å være snill, veloppdragen og høflig. Hvor mange par i dag er det ikke som sitter ved middagsbordet og har lange samtaler om ting som ikke berører dem, ting som de bare kjenner skrape litt inni hodene deres, men som ikke treffer dem på noe som helst vis. Politikk, hva som skjedde på jobben og en endeløs liste av klager over ting som skulle vært bedre. Bla bla bla BLÆÆÆÆ. Hvor mange er vi ikke som har vokst opp som barn rundt slike middagsbord?

For å sprenge ut av denne drepende, kalde måten å leve på trenger vi menn å ta tak i kraften vår. Se her (et overdrevent, men fantastisk eksempel):

Som menn har vi ofte lært at vi skal oppføre oss snilt mot kvinner. Ofte er det mor som har fortalt oss det. Og så blir vi så snille at vi blir slemme – for alt det en kvinne ønsker fra en mann blir utenfor vår rekkevidde. Det er  gjennom en slik undetrykkelse av egen kraft at en mann etterhvert begynner å se på unge kvinner. Jeg kan ikke garantere at Øygards historie er 100% et speil av Lesters, men parallellene er mange.

Arketypisk snakker vi her om Kriger-arketypen og Elsker-arketypen. Vi menn trenger Kriger-kraften for å sette grenser, lede og åpne en kvinne. Vi trenger Elskeren for å komme i kontakt med egen sårbarhet, det vakre i oss selv og verden og den sensitiviteten og overgivelsen som er en absolutt forutsetning for at en mann skal kunne benytte seg av Kriger-arketypen på en sunn måte. (En kvinne åpner seg kun hvis mannen er kraftfull OG sensitiv)

Jo mer vi som menn kommer i kontakt med de modne arketypene, jo mer vil vi innse at vår leting etter ung, feminin energi ofte representerer en form for mangel på modenhet i oss selv. Rune Øygard har åpenbart ikke vært mann nok til å åpne sin kvinne – og det har sikkert hans kone vært en medskapende faktor i – og slik ender han opp med å legge seg etter en 16-åring. Han tenker åpenbart ikke på at det kan være galt, han vet bare at han føler seg mer levende med henne enn uten henne. Det er uskyldigheten som åpner en frossen mann.

Øygard var ikke like heldig som Lester Burnham, som akkurat i tide innså at hans sult etter Angela vokste ut av en lengsel etter å helbrede egne sår. Og som sagt opplever jeg det som komplett umoralsk av meg å skulle sitte her og late som om jeg vet hva som har skjedd i Øygard-saken. Det gjør jeg ikke. Likefullt går tankene mine til sluttscenen i American Beauty der Lester får drømmen sin oppfylt og får sjansen til å ha sex med Angela. Men Angela er pur ung og jomfru – alt pratet om hvor seksuell erfaren og voksen hun er var løgn fra en usikker ung kvinne. Se her:

Når Lester endelig forstår at hans lengsel etter Angela kom fra den sårede gutten i ham så klarer han å gjennomskue sitt eget begjær og finne det autentisk vakre i Angela (ikke bare det overfladiske) – og seg selv. Han finner sin manndom og sin “American Beauty” og minner meg om at en voksen mann som er i kontakt med det autentisk vakre i en ung jente ønsker å gi henne en form for velsignelse som bidrar til at hun har et godt liv snarere enn å ha sex med henne for å lette på eget indre trykk.

Øygard-saken minner meg nok en gang om hvordan vi i vår moderne tid har mistet evnen til å føle, hvordan alt er ytre-styrt og skal være så riktig og høflig og snilt at våre sanne selv etterhvert kommer ut sidelengs. Vi trenger kraft og sensitivitet, Kriger og Elsker, for å gjenvinne vår evne til å være til stede med kvinner og oss selv på en god måte.

Det er en oppfordring og en utfordring til deg som mann. Og om du ikke vet hvordan dette ser ut kan du kontakte meg for coaching, så tar vi det videre sammen.

Hilsen Eivind

Foredrag om Joseph Campbells “heltereise” i Oslo Spirituelle Filmklubb

joseph-campbellJeg har blitt invitert av de fine folka i Oslo Spirituelle Filmklubb ang morgendagens visning av Finding Joe, en dokumentarfilm om Joseph Campbells mytologiske heltereise. De har bedt meg holde et kort innlegg om filmen, som jeg liker godt, og om heltereisen som konsept, myte og levd liv.

Heltereisen er en viktig arketypisk prosess som jeg i mitt arbeid har forbundet først og fremst med guttens reise til manndom. Joseph Campbell er den mannen som har hatt størst innflytelse på Hollywood og vi har sett mytologien han har beskrevet utstpille seg i utallige filmer som f.eks Star Wars og Ringenes Herre. Frodo og Sams reise til Mordor og hjem igjen er et godt eksempel på denne prosessen og den går som følger:

  1. Separasjon fra det hjemlige
  2. Initiering i en ny og større virkelighet
  3. Returen hjem der gavene og visdommen fra initieringen skal deles

Det spennende med dette foredraget er at jeg har blitt utfordret til å også sette det i en kvinnelig kontekst, noe jeg gleder meg til. Her har jeg mye og lære og hvis du er kvinne håper jeg du vil komme og høre på og fortelle meg hvordan du opplever dette ved bordet på Coco Vika etter visningen.

Jeg er veldig glad for at Finding Joe skal vises for alternativ-miljøet. Heltereisen dreier seg dypest sett om å ta handling i livet og å møte vår frykt i det vi går inn i det ukjente. Alternativmiljøet har en tendens til å leve mye i idealenes verden og litt for lite i gjennomføringens og kraftens verden. Jeg ser derfor på denne visningen som et svært godt tegn.

Stedet er Vika kino og tiden er lørdag 27. oktober kl 13.00. Filmen mener jeg koster kr 50,-  (og forutsetter medlemsskap til kr 50,-)

Hilsen Eivind

En arketypisk introduksjon

Kjære leser,

19. – 21. oktober arrangerer Pål Christian Buntz og jeg en intens og fullpakket arketype-workshop.

Etter å ha kjørt vellykkede 3-timers kvelds-workshops på hver av de fire arketypene i systemet Monark, Kriger, Magiker, Elsker tilbyr vi nå et fordypningsopplegg for de som vil bli enda bedre kjent med sitt indre arketypiske landskap.

I den anledning har jeg skrevet et dokument som fungerer som en innføring til disse arketypene. Det er trolig verdens eneste innføring i disse arketypene som er så komplett og likefullt så kort så det er en unik mulighet du nå har.

Bruk dokumentet som en gratis gave for økt selvinnsikt. Eventuelt la det inspirere deg til å bli med oss på workshop 19. oktober. Vi gleder oss og du er hjertelig velkommen!

Last ned Arketypisk innføring (PDF) (edit lørdag 27. oktober: For å få dette dokumentet må du nå registrere deg på nyhetsbrevet mitt)

Legg gjerne igjen en kommentar her etterpå!

Meld deg på workshop!! :-)  

 ”Dette var en god opplevelse. Kurslederne ledet oss med ekthet og naturlighet gjennom øvelser og inn i et rituelt rom. Jeg har stor interesse for arketypene, og det var moro å jobbe konkret med en av dem. Noe for kropp, sinn og sjel. Og det ble et godt fellesskap, med takhøyde. Hvis dette er Authentic World Norway sitt arbeid, bring it on!”  – Therese

“Det fine med disse kveldene er at de har en god kombinasjon av teori og praksis. Kveldsworkshoppene har gjort meg nysgjerrig på arketyper og fått meg til å innse hvor viktig dette arbeidet er. Det er en effektiv metode å jobbe med sine skyggesider på og Pål og Eivind har klart å gjøre materialet tilgjengelig og konkret. De har et stort rom for hele mennesket og det er enkelt å åpne seg og være meg selv i deres nærvær. Disse gutta her leverer alltid!” – Anne

Norske menn ser norsk film om norske menn: 90 minutter

90-minutter-plakat

Denne teksten inneholder referat fra filmens handling.

Vi var åtte menn –  seks nordmenn, en svenske og en brasilianer – som møttes for å se 90 minutter denne september-kvelden. Det lå høst i lufta og noen virket litt skeptisk til opplevelsen som lå foran oss, meg selv inkludert.

90 minutter er en film som beskriver tre menn i forskjellige faser av livet. En mann er en tilsynelatende godhjerta, eldre herre, antakelig en forretningsmann som har gjort noen dårlige investeringer. Filmen fremstiller han som en overklassemann som har levd over evne og som ikke makter å fortelle sin kone at de er konkurs. Han blir derfor nødt til å drepe henne (og deretter seg selv).

En annen mann er politi og skilt. Hans eks-kone var utro mot han og ser av ikke avklarte grunner på han med stor forakt, til tross for at hun har fått huset hans. Hun sier han ikke har noe i familien hennes å gjøre og hakker på ham kontinuerlig. Han virker maktesløs i møte med hennes vrede, tar ut sin frustrasjon med barnslig maktspill, og ender til slutt opp med å drepe både henne og deres barn, som han bare minutter tidligere lekte fint med.

En siste mann er kokain-misbruker, nybakt far og sosiopat. Han tar ut sin frustrasjon over manglende livsmestring på sin partner, som han stadig vekk binder til senga. Han ender opp med selv å bli drept av sin partner i et basketak.

Mennenes første tilbakemeldinger

Flere menn uttrykte, da september-regnet ønsket oss velkommen ved filmens slutt, at de syntes det var en sterk og brutal filmopplevelse. Vi diskuterte hva dette betød for dem mens vi ruslet mot et bord på Cafe Mistral, et rolig sted godt egnet for å prate. Samlet rundt bordet fortalte en mann, en familiefar i 40-årene, at filmen tok opp for han kjente temaer: Den vanskelige omstillingen ved å bli far, byrden som fremdeles ligger på menns skuldre for å være velstående og vellykkede etc. Men han beskrev utfallene som ekstreme og naturlig nok fjernt fra hans virkelighet.

Alle mennene var skjønt enige i at det var en fellesnevner for filmens tre menn: De er fullstendig maktesløse. Ingen av disse mennene opplever livsmestring og er fullstendig “impotente” i møte med utfordringene som filmen stiller dem ovenfor. En mann beskrev det slik: Han hadde empati med mennene i starten av filmen, men mistet den etterhvert, kanskje nettopp fordi handlingen ble så fjern fra hans virkelighet.

En mann beskrev mennene i filmen som ofre. Det var derimot bred motstand rundt bordet mot at Hennies kokain-sosiopat passet i en offerrolle, ihvertfall ikke i filmens kontekst. Ousdals politimann, derimot, virket å stå i reell fare for å miste barna sine, noe som menn ofte gjør i Norge når kvinner ønsker det slik. Og Flobergs eldre herre var fanget i en vanskelig situasjon grunnet økonomiske omstendigheter som var utenfor hans kontroll.

En mann beskrev i denne sammenhengen rettsakene han måtte gjennom som liten for å få lov til å bo hos far. Han beskrev det som en vanskelig opplevelse der hans ønske som ung gutt ikke var tilstrekkelig og hans mor tok saken to ganger gjennom rettssystemet.

Mannen som hard og ensom ulv

Mennene i filmen er alene. De har ikke støtte. De undertrykker vanskelige følelser og tør ikke være sårbare. De er med andre ord fanget i en tradisjonell og stereotyp mannsrolle der det å tape eller vise svakhet er verre enn det å dø.

Dette ble tema for diskusjon. Vi snakket mye om sårbarhet. Kan menn være sårbare og fremdeles være menn? En mann fortalte om hans opplevelser med en sorggruppe i Kreftforeningen etter tapet av hans mor. Gang på gang var han den eneste mannen i gruppen og han lurte etterhvert på hva som foregikk. Svaret han fikk var at “menn tar det ut på en annen måte”.

Men denne mannen mente at det å snakke om tap, sorg og vonde ting har en viktig funksjon. Vi diskuterte om disse mennene som “tok det ut på en annen måte” virkelig fikk det ut. Innebærer deres måte å “ta det ut” på øl og kjekkaseri i overfladiske vennskap (kanskje av sorten Ousdals politimann har til sin eks-kones nabo)? Innebærer det sport og opplevelser som midlertidig kan få tankene over på andre ting, men som ikke virkelig berører sorgen? Det virket å være bred konsensus om at menn nok ofte i grunn ikke får det ut – og at mengden med undertrykte følelser til slutt kommer ut på forvrengte måter. Og under det hele ligger en historie om menn som er helt alene med sine indre liv.

I så måte var det en interessant refleksjon at her satt vi åtte menn og snakket åpent om mannsrolle, følelser, intime relasjoner og identitet. Minst en observerte at det var uvanlig for han – og at han elsket det.

En mann nevnte og at han i sitt liv hadde opplevd det som enklere å få støtte fra kvinner enn menn. Er det slik at vi menn har blitt så opphengt i å se sterke og vellykkede ut at vi ikke kan fortelle en annen mann om våre utfordringer? Det kan se ut som dette er tilfellet for mange av oss.


Filmens falske premiss

Jeg var nysgjerrig på hvordan mennene ville reagere på filmens grunnpremiss og dets dementi i Dagbladet. Dette premisset er at norske menn dreper sine kvinner med større hyppighet enn menn i andre Europeiske land. Den relativt, for Eva Sørhaug, pinlige sannheten er at det nesten er helt motsatt. Påstanden kommer på bakgrunn av en fjollete tolkning av tallmaterialet. Sørhaug valgte åpenbart å ikke sjekke tallene nærmere og har nå i markedsføringen av filmen presentert norske menn som Europas mest kvinnedrepende. Faktum er at i absolutt antall drepte kvinner per 100.000 ligger vi nesten på Europa-bunnen.

Det var litt overraskende for meg da flere menn sa at dette ikke påvirker deres opplevelse av filmen. Uansett hvor mange kvinner som drepes, mente de, så er det et faktum at det skjer. En mann ønsket derimot å problematisere dette. Hva skjer når feilaktige påstander om menn pumpes ut i medier med høy frekvens og de får stå uimotsagt? Vi dvelte ved dette og det spredte seg en enighet om at dette kan være skadelig og påvirke hvordan vi ser på menn. Det kan også påvirke menns selvbilde (dette kan jeg bekrefte da jeg coacher menn som har hatt store utfordringer i livet grunnet mediedekning om menns “ondskap”). I dette tilfellet ble påstanden dementert, men den saken fikk langt mindre oppmerksomhet enn den opprinnelige “Hva er galt med den norske mannen”-vinklingen.

Mennenes konklusjon

Mennene som var samlet for å diskutere 90 minutter denne kvelden var unisone i sin dom over filmens mangel på et balansert bilde av historiene som fortelles. Likefullt var det en film som flere opplevde som sterk, men som i sin konklusjon virket fjern fra deres virkelighet. Det var derimot temaer underveis i filmen som mange kjente seg igjen i, og flere var enig i at filmen gjorde en god jobb med å vise de små maktspillene som menn og kvinner gjerne ender opp i.

Mennene så at historien til Ousdals politimann henspeiler på en maktesløshet som mang en mann føler i møte med en kvinne som tar fra ham verdighet og kraft med skam som våpen. Vi kom i denne sammenheng til et sted i samtalen der vi stilte oss spørsmålet hvorfor all vold som menn utfører mot kvinner settes i en voldskontekst, mens vold som kvinner utfører mot menn i større grad aksepters og endog ofte settes i en kvinnefrigjøringskontekst (“han fortjente det trolig”). En mann fortalte historier fra virkeligheten om dette – at han ser kvinner slå menn og at det aksepteres, mens når menn slår kvinner blir det et infernalsk spetakkel. Viktige spørsmål, særlig tatt i betraktning at økende mengder forskning viser at menn er mer utsatt for partnervold enn kvinner, særlig i den yngre generasjonen.

Først og fremst var det bred enighet om at dette var virkelig hyggelig og at slike samtaler menn imellom er sjeldne, men også voldsomt matnyttige.

Min konklusjon

For meg er 90 minutter en film som lider av mangel på kontekst. Selv om den manglende forklaringen på de grusomme voldshandlingene visstnok var en bevisst handling fra regissør Eva Sørhaugs side fører det til at de tre historiene utspiller seg i et slags vakuum der handlingen ikke gir større mening eller innsikt. Jeg opplever også to av delfortellingene som svært urealistiske. Fortellingen om den eldre, milde mannen som dreper sin kone fordi han er konkurs virker virkelighetsfjern på meg. Ser vi handlingsmønstre for menn rammet av økonomiske problemer fra virkeligheten ser vi bl.a fra finanskrisen i middelhavslandene at mønsteret er at far går på jobb en dag og ikke kommer tilbake – han begår selvmord.

Jeg opplever også at historien om politimannen som går fra å være en relativt normal, om enn noe tafatt norsk eks-mann til å være kvinne- og barnemorder vitner om en stor mangel på menneskelig innsikt fra regissørens side. Kanskje finnes det en kontekst i hennes hode som gir den mening, men for meg virker utfallet virkelighetsfjernt.

Hvis denne filmen skulle falt i kategorien “viktig film” hadde den trengt et mye sterkere fokus på hvorfor drapene skjer. Jeg har også behov for å bli overbevist om at dette er “historier fra virkeligheten”. Det ble jeg ikke, med delvis unntak av historien om sosiopat-Hennie. Synd i grunn, for hadde filmen tatt sin oppgave mer alvorlig kunne den hatt en funksjon som belysning og forklaringsmodell for grusomme handlinger begått av forvirrede menn.

Det jeg tar med meg fra filmen opplever jeg som lite matnyttig og virkelighetsnært. Filmen har en del interessant fotografering, noen fine kameravinkler og finstemte beskrivelser av mann-kvinne maktkamp, men som tilstandsrapport for norsk partnervold opplever jeg den som mangelfull og ensidig.

Velkommen til neste film, Mer eller mindre mann. Jeg regner med at praten vil gå varmt der og! Jeg kan love en hyggelig og givende kveld.