Norske menn ser norsk film om norske menn: Introduksjon

Vi har gått inn i en interessant filmhøst. Flere norske filmer har kommet som hver på sin måte handler om menn og mannsrolle. Jeg har i mange år drevet nettsiden Masculinity-Movies.com og har i den sammenheng arrangert filmkvelder med menn som jeg kaller Masculinity Movies LIVE. Masculinity-Movies.com har alltid hatt et internasjonalt publikum, men LIVE kveldene har vært Oslo-baserte.

I den senere tid har jeg bestemt meg for å fokusere mer av min energi lokalt og jeg ser denne filmhøsten som en gylden mulighet til å lære noe om norske menn, deres selvbilde, deres opplevelse av mediedekning og populærkultur. Hvordan påvirkes vi som menn av filmene, artiklene, budskapene som strømmer mot oss om hvem vi er og burde være? Det er det jeg har som mål å kartlegge gjennom dette prosjektet. Er du også interessert i dette anbefaler jeg at du holder øye med denne bloggen fremover, for referater fra kveldene og – om du er mann – mulighet til å være med selv.

Her er noen av høstens norske filmer som tar for seg mannstematikk:

90 minutter

90-minutter-plakat90 minutter er en film som har skapt heftig debatt i mediene siden den debuterte på Toronto filmfestival og etterlot lamslåtte Canadiske kinogjengere med spørsmålet “hva er galt med norske menn?”

Eva Sørhaugs partnervoldsstudium er nok en film som for mange havner i kategorien “viktig film”. Påstanden om norske menn som de mest partner-drepende i Europa har Sørhaug i følge Dagbladet fra en artikkel i tidsskriftet Ny Tid. Det er åpenbart en vinkling hun likte godt, for hadde hun sjekket påstanden  ville hun nok, slik Dagbladet gjorde, innsett at det ikke stemmer. Dagbladet-artikkelen som dementerer påstanden gjengir derimot forskning som viser at vi ligger nesten i bunnen av statistikken over det absolutte antall drepte kvinner per 100.000 innbyggere.

Hvordan vil norske menn reagere på denne filmen?

Kon-Tiki

Kon-Tiki-plakatKon-Tiki er en film med bred appell som trolig ikke trenger nærmere beskrivelse. Det er en visuelt storslagen film og eventyreren i meg møtte fortellingen med en form for lengsel – fortellinger av denne sorten kan noen ganger sette hverdagen i et litt tamt lys.

At Kon-Tiki dreier seg om menn og mannsrolle er nok en perifer tolkning for mange, men historien om Heyerdahl og hans kone Liv fungerer som et viktig bakteppe til eventyret som danner filmens kjerne. Vi ser hvordan Thors maskuline lengsel etter eventyr og å sette sitt preg på menneskehetens historie kommer i konflikt med Livs feminine ønske om å skape en god familie med tilstedeværende foreldre. Denne polariteten er høyst relevant selv i vår post-feministiske verden.

Det er ikke sikkert at jeg velger å inkludere Kon-Tiki i dette prosjektet. Hva synes du?

Mer eller mindre mann

mer-eller-mindre-mannDer 90 minutter vil fortelle oss at voldelige norske menn dreper sine kvinner bak lukkede dører vil Mer eller mindre mann problematisere gutten som ikke vil bli mann. Hva skjer når en mann som ikke vil bli voksen blir møtt med voksenlivets plikter og gjøremål?

En av vår tids store tragedier er at menn i hopetall aldri forlater en passiv og infantil maskulinitet. Personlig setter jeg dette i sammenheng med virkelighetsbildet som blir presentert i 90 minutter. Hvordan kan menn bli voksne når voksenlivet krever kraft og maskulin kraft alltid settes i en voldssammenheng? Jeg er svært nysgjerrig på hvordan norske menn reagerer på denne filmen. Ser de på det som meg eller kommer de med helt andre perspektiver?

Er det ellers andre filmer vi menn bør gå og se sammen? Kom gjerne med tips i kommentarene under. Og er du mann anbefaler jeg deg å melde din interesse under – så skal jeg sørge for at du vet når vi drar på kino neste gang.

Hilsen Eivind

Initiering av menn: New Warrior Training Adventure

Midt i september satt jeg nesa mot nord-England og Northumberland. Langt ute i en øde avkrok av den engelske landsbygda ligger det et sted som heter “The Comb”. Det er en avsidesliggende plass midt i et gresskledt, rullende landskap med en overflod av sau. Der møtes menn fire ganger i året – halvparten av dem for å være en del av teamet som tilbyr initiering av menn, resterende halvpart for å bli initiert. (Jeg vil skrive mer om initiering som begrep senere).

Initiering – veien inn i det ukjente 

I juni 2011 ankom jeg selv dette stedet for første gang, noe jeg har skrevet mer om på Masculinity-Movies.com. Jeg vet derfor litt om følelses-cocktailen som slynger seg gjennom kroppen til den mann som skriver under på papirer som sier at han kan utsettes for skade, i verste fall død og setter seg på en buss i retning ødemarken, fjernt fra moderne fasiliteter og helsevesen, på vei inn i det ukjente. At disse papirene med advarsel om skade og død dreier seg mest om juss fant jeg først ut senere.

Vi var omtrent 40 menn som arrangerte initieringen denne helgen. Forberedelsene er omfattende og utallige timer legges ned i form av frivillig arbeid for å forsikre om at helt fremmede menn skal få en opplevelse for livet, en opplevelse som de kan bære i sitt hjerte og tenke for seg selv – den helgen ble jeg mann. I en tid der det har blitt vanlig å tenke mer på hva vi kan få enn hva vi kan gi er dette utrolig flott og ærefullt å få være med på.

The New Warrior Training Adventure er en helg med enormt mye hjerte og kjærlighet. Men den er også full av kraft. Moderne initierings-prosesser er skapt for å skjære gjennom panseret som mange menn bærer rundt hjertet. De har også som mål å gi menn ballene tilbake. Initiering har aldri vært for pyser. Men gamle kulturer visste at uten dem så ville en gutt aldri bli mann og at det ville ha alvorlige konsekvenser for stammen. Disse tingene vil jeg skrive mer om senere.

Menn trenger utfordringer

Jeg hadde en rolle på denne initieringen som medførte at jeg fikk sett alle mennene som skulle bli initiert rett inn i øynene. Jeg så redsel, underkastelse, skam. Noen virket også bestemte og klare for det ukjente.

Gjennom denne helgen fikk de kjørt seg. De ble sett på som menn, utfordret som menn, omfavnet som menn. Tøffe utfordringer kom som perler på en snor og er det en ting som gir en mann følelsen av kraft og åpent hjerte er det å møte utfordringer og overvinne dem med hjelp av sine Brødre.

Ved helgens slutt var en ny ild tent i øynene deres. Særlig én mann gjorde inntrykk på meg. Han virket som en skygge av seg selv ved helgens start og var åpenbart grepet av skam. Ved initieringens slutt kom han dundrende bort til meg, høyreist og med ild i øynene og utbasunerte “Thank you!”. Han var blitt en ny mann. Det er utrolig hva to dager med utfordringer i det ukjente kan gjøre.

Godt er det at The Mankind Project, organisasjonen som tilbyr denne initieringen, har tilbud som følger opp disse mennene. Bare slik kan denne enorme oppturen integreres i levd hverdagsliv. Dette tilbudet kalles i-groups (les:integration group) og jeg startet selv en slik en i Oslo etter min initiering i 2011. Vi er nå seks menn som møtes hver 14. dag. Fem har vært gjennom New Warrior Training Adventure.

Naturen som speil

I “the pit”, stedet der initieringen på The Comb foregikk, hadde en svalemor bygget rede. Gjennom hele helgen holdt svalemoren og hennes sultne svalebarn oss med støyende selskap. Søndag var svalebarna borte. I takt med at mennene ble initierte forlot svalene redet. Når naturen stemmer i på denne måten får jeg gåsehud.

Tilsvarende tilbud i Norge?

Authentic World Norway vil tilby en mannshelg i slutten av november. Pål og jeg planlegger den nå i disse dager. Dette blir ikke en initieringshelg. Det er vi for få til og vi er ikke klare for å tilby noe slik. Men det blir en fantastisk helg med mulighet for å møte menn i brorskap, akkurat slik som på New Warrior Training Adventure. Pål og jeg lover en uforglemmelig og kraftfull helg i norsk natur.*

Når du er god og mør etter en helg i skogen med gode norske menn – da er du kanskje klar for en helg på The Comb. Tar du utfordringen?

The journey continues.

Aho!

* Jeg vil også nevne Levende Maskulinitet, en kursserie i tre deler med Dag Furuholmen og Eirik Balavoine. Hvis du oppsøker dem på bakgrunn av å lese dette, hils fra meg.

Interessant utvikling i dansk kjønnsdebatt: Kvinner tar mannen i forsvar

I min kronikk “Likestillingens skyggeside” i Dagbladet 15. august var et av mine hovedpoenger at kjønnskamp alltid vil innebære vinnere og tapere og at det er på høy tid at samarbeidets tid kommer.

Etter at jeg skrev denne kronikken har jeg blitt gjort oppmerksom på debatten som går i Danmark for tiden, bl.a av Mannsutvalget og andre kontakter i mitt nettverk. En rød tråd i disse artiklene, som er skrevet av kvinner, er et fokus på hvor dårlig menn blir behandlet i offentligheten. De kvinnelige artikkelforfatterne virker også å lengte etter samarbeid og en atmosfære av gjensidig respekt og verdsettelse, tør jeg si kjærlighet?

Ta f.eks Anne Sophia Hermansens Smut, mænd?. Hun kommenterer i sin korte tekst hovedoppslaget i Elle-magasinet du kan se til høyre. Her står det, som en lett triumferende beskjed fra kvinner til menn, “Vi kommer og overtar deres jobber, biler, økonomi og sexvaner”.

Artikkelen er visstnok ikke noe særlig hyggeligere. Anne Sophia kommenterer.

“Smut, mænd!” står der på forsiden af Elles september-nummer. Og lige under: “Vi kommer og overtager jeres jobs, biler, økonomi, sexvaner.” Jamen dog.

Hvordan mon det ville blive modtaget, hvis Euroman skrev: “Skrid, kvinder! Vi overtager nu også jeres børn, barsel, længere liv og overrepræsentation på universiteterne”?

Selvfølgelig, når kvinder skriver sådan her er det sjovt og progressivt, men når mænd gør det, er de reaktionære og uha, kvindeundertrykkende.

Hun påpeker her dobbeltmoralen i hvordan vi snakker om menn og kvinner i det offentlige rom, noe jeg og vil ta for meg hyppig fremover.

Hun fortsetter:

Egentlig ret sørgeligt, at mænd skal reduceres til rivaler, til kønspolitiske modstandere, der skal bekæmpes, besejres og helst strippes for privilegier. Var det ikke ligestilling, vi ville have? Åbenbart ikke. Vi vil have lige adgang til verden, men en verden uden mænd. Vi vil have ens muligheder, men mændenes skal inddrages. Og så har vi tænkt os at sige skrid med jer, når vi har overtaget jeres jobs, penge, biler og sexvaner – occupy men. 

Dette er åpenbart en kvinne som ikke lenger identifiserer seg med feministenes likestillingskamp, slik den kjempes i dag. Det gleder meg.

I sin kronikk Kampen for ligestilling ender i selvværdsmassakre i Politiken 16. august tar skribent Kirstine Holst et oppgjør med kvinnesaksforkjempere, som hun mener ikke lenger kjemper en verdig kamp.

Hun skriver bl.a.:

Kvindekampen kan til tider synes som én stor selvmodsigelse. Det er paradoksalt, at man kan kalde sig selv for det stærke køn og samtidig påberåbe sig den af samfundet priviligerede ret til at være det svage.

Med dette utsagnet påpeker Kirstine Holst en viktig logisk brist i kvinnekampen: Hvordan kan kvinner være både sterke og ofre samtidig? Feminister må bestemme seg for om kvinner er sterke eller om de er ofre. De kan ikke være begge deler. Og det går ikke an å vingle frem og tilbake mellom disse basert på hva som er mest gavnelig i øyeblikket.

Hun avslutter sin kronikk med å besvare spørsmålet hvorfor hun som kvinne velger å reise seg og forsvare mannen. Svaret er enkelt: “Hun har en mann, en sønn, en venn, en far og en bror – og er glad i dem alle.” Spørsmålet som tvinger seg frem er – hvordan behandler en radikalfeminist mennene i sine liv?

Det er imidlertid med sine avsluttende ord at hun virkelig går for storeslem og våger seg på noen, i dagens politisk korrekte klima, svært provoserende ord:

Vel findes der svin, undertrykkere, chauvinisme, diskrimination og kønsnepotisme, men i min verden er synderne fordelt på begge køn, og det undrer mig, at et køn, der før er blevet undertrykt, nu griber de samme magtmidler.

Jeg synes denne utviklingen i Danmark er spennende. Jeg legger merke til at de kvinnene som etterhvert nå kommer inn i mediene for å snakke mannens sak bruker sterkere språk enn jeg selv ville gjort. Jeg tror det er fordi de i kraft av å være kvinner “har lov til” å kritisere feminisme og likestillingskampen i sterkere ordelag enn menn. Hvis jeg ville brukt samme språk ville jeg blitt kalt “sinna mann” og blitt nevnt i samme åndedrag som Anders Behring Breivik. Slik er den manipulative retorikken i dagens likestillingsdebatt.

Men helt ærlig – gitt oppslag som sett i Elle over, har ikke en mann rett til å bli sint? Er det ikke på sin plass å forsvare seg når man blir angrepet? Hvorfor skal kun kvinner ha denne retten?

Jeg synes det er svært spennende at skandinavisk kvinner nå hevder i offentligheten at kvinnesaksforkjempere nå bruker de samme maktmidler for å undertrykke menn som menn en gang brukte for å undertrykke kvinner.

Debatten som venter oss i tiden som kommer kan bli heit og fin!