Reclaim your Inner Throne

ryit-magazinestackSom du ser har det vært lite aktivitet på denne siden i det siste. Jeg har valgt å finslipe fokuset mitt og det meste av min tid går nå med til veiledning, Authentic Norway og mitt nye arbeid med Reclaim your Inner Throne.

Det har som vanlig skjedd mye i livet mitt siden sist jeg skrev her, og jeg vil veldig gjerne vise dere hva jeg har vært travel med.

Reclaim your Inner Throne har blitt kalt “the next wave in men’s work” og “hands down the most powerful self-development training I’ve ever done” av tidligere deltakere. Kanskje er dette for deg eller noen du kjenner?

Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive igjen på denne siden. Det får tiden vise!

Ha en fortsatt fin 2. påskedag og så snakkes vi ved en senere anledning. Det ser jeg frem til.

Hilsen Eivind

 

Fattig og snill eller rik og “vill”: Autentisk dating for menn

Dette er en ganske personlig tekst og den er rettet primært mot menn. Den er også svært åpen i forhold til det livet jeg lever og kan virke fremmed og rar for noen. Jeg ber om godvilje; dette kommer fra et sted i meg selv jeg stoler fullt og helt på.

I den senere tid har kvaliteten på kvinnene i livet mitt helt uforvarende gått til himmels. Plutselig har jeg flere utrolig vakre, vise kvinner i livet mitt som tar meg i mot, møter meg og utfordrer meg med en innsikt som ser det meste og ikke tar til takke med mindre enn den beste utgaven av meg.

Dette er kvinner med meningsfylde og sannhetssøken så dyp at den i seg selv er nok til å tenne meg. De er kvinner med en dyp forbindelse til naturen, “gamle sjeler”, og er forbundet med naturens rytmer på mystisk vis. De er kvinner som gamle Eivind ville trodd var utenfor rekkevidde, fordi de rett og slett er fra øverste hylle. Det føles rikt. Og litt overveldende.

Kvaliteten på intimiteten jeg opplever med disse kvinnene fyller meg med håp. Jeg tror igjen på at jeg kan bli møtt, at det finnes kvinner der ute med nok kraft, visdom, dybde og fylde til at de føles som “hjemme” for en sannhetslengtende mann som meg selv. De er så fantastiske at jeg føler meg utfordret til å bli enda mer dedikert til veien jeg går, til egen sannhet og kraft.

Etter mange år med snev av håpløshet og en følelse av at “hun” ikke finnes der ute er dette utrolig frigjørende. 

Det er sterkt helbredende for meg. Og det er nytt.

Å spille på eget lag

Prosessen med å komme hit har utspilt seg over flere år, men den definitive endringen skjedde for bare en måned siden. Jeg var hjemme på juleferie og gikk ut med en dame jeg traff på Sukker. Jeg likte kontakten vår i tekstform, men da vi traff hverandre var det umiddelbart noe som kjentes feil.

Jeg har vært “snill” mesteparten av livet. Og jeg er enda ikke helt fri for den tendensen. Så da noe kjentes feil så bare fortsatte jeg som om ingenting var i veien.

Jeg mistrivdes og kjedet meg, men sa det ikke. Daten plaget meg i dagevis etterpå. Ikke fordi jeg ikke hadde fått bekreftelse fra henne, men fordi jeg følte at jeg ikke hadde spilt på lag med meg selv. Det var som om kvelden hadde satt søkelys på et sted i livet der jeg fremdeles er villig til å gå på kompromiss med egen integritet: Det stedet der jeg ikke opplever kontakt med en dame og tenker at jeg burde det og at det er min feil om det ikke skjer.

Da jeg delte dette med en kompis så utfordret han meg kontant “Slutt å kaste bort tid på damer som ikke kan møte deg, Eivind. Gå for det du vil ha. Ikke ta til takke med mindre!”

Klar melding – og akkurat det jeg trengte.  Og det slo meg, fra dette perspektivet med mer kraft, hvordan kunne jeg la være å legge merke til hva som foregikk? Hvordan kunne jeg la være å si rett ut til henne det som skjedde i meg? Jeg mener – jeg har praktisk talt dedikert livet mitt til å lære andre nettopp det! Sannheten er at jeg den kvelden ville gjøre livet hennes bedre gjennom å, tro det eller ei, ikke si sannheten.

Det er bare en midlertidig ubevisst mann som kan tenke slik. For hvem har vel lyst til å bruke tid med en person som ikke er ærlig med det som skjer i han? Kvaliteten på vår kontakt ville trolig blitt dramatisk mye bedre hvis jeg simpelthen hadde sagt “Dette er langt mindre hyggelig for meg enn jeg hadde håpet på. Hvordan er det for deg?” Sannheten åpner alltid opp.

Men rett var hun uansett ikke.

Intense døgn i Amsterdam

Bare få dager senere, i forbindelse med nyttårsfeiring i Amsterdam, fikk jeg oppleve noe ganske annet. Fra frustrasjon og kjedsomhet til en dame som kunne møte hele meg. Alt velkommen, ingenting tilbakeholdt. Sjelekontakt, ekstase, overgivelse. De to dagene vi tilbragte sammen sitter i meg. Jeg bærer henne med meg, lar kontakten vår transformere meg.

To kvinner, bare få dager fra hverandre – og forskjellige opplevelser. Jeg har tenkt mye på dette. Jeg forstår at jeg i årevis har jeg forsøkt å tilpasse meg kvinner som jeg ikke egentlig ønsker å være med. Det har jeg gjort fordi jeg ikke visste hva som var tilgjengelig – fordi jeg ikke hadde hatt en opplevelse, en “threshold experience”, som omdefinerer hva som nå er mulig i mitt liv.

I mangel av gode referansepunkt vandret jeg halvveis kynisk rundt i livet og trodde i bunn og grunn jeg skulle forbli alene. Av redsel for å være alene så har jeg prøvd å gjøre meg liten slik at jeg kan passe sammen med en dame som ikke er inspirerende for meg, som ikke har gått den ganske ekstreme veien som jeg selv har.

Og slik har jeg endt opp med å føle meg liten og avvist av damer som jeg ikke egentlig ville være sammen med. Ikke det at jeg ikke har hatt mange flotte kvinner i livet mitt de siste par årene – men gjennomgående har dette vært en smertefull tematikk for meg.

Da jeg kom hjem fra Amsterdam kjente jeg meg annerledes. Nå som jeg visste hva som er på menyen, ville jeg ikke lenger ha junkfood. Gourmet eller ingenting. Jeg slettet profilen min på Sukker med både lettelse og glede. På tide å bli voksen, tenkte jeg. På tide å ha tillit til at jeg kan skape det livet jeg ønsker uten digitale støttehjul. På tide å la meg selv bli fullt og helt møtt av en fantastisk kvinne.

Inn i villskap og mørke

warriorEtter denne opplevelsen og magiske dager med Authentic Norway og Circling Europe i Oslo og på Ås, så befinner jeg meg 10. januar tilbake i Boulder. I min T3-kurshelg på The Integral Center (Circling fasiliteringstrening) går jeg nok en gang, slik jeg gjorde med Authentic Norway og Circling Europe-gjengen, inn i en endret bevissthet. Kort tid etter befinner jeg meg alene med to kvinner som støtter meg gjennom en utrolig intens prosess som river igjennom kroppen min – en videreføring av det som startet i Oslo. Kundalini, skjelvinger, primalskrik, gråt og traume-forløsning.

Jeg kjenner noe er i ferd med å våkne, noe vilt og urgammelt, og jeg planter øynene i henne – hun ene av de to som støtter meg gjennom prosessen. Jeg griper hodet hennes med beina mine, trenger inn i henne med blikket mitt og sier fra et sted jeg ikke helt kjenner, men som likevel føles hjemme “I want to kill you”. Det er ikke sinne eller hat som kommer til uttrykk. Det er villskap. Det sitrer i hele kroppen. Jeg kjenner det igjen som kjærlighet. Og jeg ser hva det gjør med henne – hun trekker det til seg som om det var en stor gave. Hun er ikke en hvilken som helst kvinne. Vi vil drepe hverandre, og vi er på samme lag. Hun forteller senere “it was an honor to be with you in this way, Eivind”.

Etter å ha kuttet navlestrengen til Sukker, etter å ha droppet å skulle tilpasse meg, så begynner min “nice guy” å kollapse. Noe vilt, kall det gjerne mørkt, er på vei inn. Og allerede neste helg, i min Authentic Man Program intensive, returnerer tematikken. Igjen forteller jeg en dame at jeg kunne drept henne om jeg ville (men at jeg ikke vil fordi jeg elsker å være med henne), og jeg kan se hva det gjør med henne. Hun elsker det! Hun drikker det opp. Og ved siden av sitter tre kvinner og gisper entusiastisk. Vi bader i seksuell polaritet.

En del av meg er i ferd med å komme hjem – en annen spør meg hvorfor i all verden alle disse damene elsker å høre at jeg kan drepe dem. En snill og politisk korrekt, hyggelig liten gutt på innsiden forstår ikke dette. Men han klager ikke, for på merkelig vis føler han seg trygg og ivaretatt. Beskyttet av noe vilt, noe gammelt, noe kjent, men også fremmed.

På vei hjem etter siste kursdag har jeg en følelse av trygg og god kraft som ikke likner noe jeg har kjent før.

Etterglød

Og i uken som kommer responderer kvinner intenst på meg. De vil ha meg. Går i møte med meg og føler seg sett og holdt. En lunsj med en kvinne senest i går ble så dyp, så inderlig vakker, at jeg vandret rundt i Boulder et par timer etterpå, kroppen fylt av nektar, ikke en tanke i hodet. Kun en stille, guddommelig fred og et uendelig, bankende hjerte. Og vissheten om at jeg har møtt en person jeg vil knytte dype bånd til i ukene, månedene og årene som kommer. Lengselen etter å oppleve henne fyller meg i denne stund.

For en fryd, for en potent og hjerteåpnende herlighet! Spørsmålet er ikke nå om jeg finner noen å være med, men om jeg orker å benytte meg av alle muligheten som presenterer seg. Jeg trenger og tid for meg selv. Jeg er ganske introvert av natur tross alt.

Og jeg lytter til min kompis – gå for det du vil ha. Øverste hylle, Eivind! Dersom det er forpliktelse du er ute etter – på sikt også barn – er det øverste hylle forholdet må hentes fra. Og selv om jeg forholder meg åpent og uten forventninger til kvinnene i livet mitt nå, så vet jeg brått at det jeg søker faktisk finnes.

Jeg kan finne det jeg drømmer om. Det er som om jeg har gjenvunnet min tro på det gode i verden.

Hva betyr dette for deg?

Bra for deg, tenker du kanskje. Men jeg håper du henger med, for jeg er i ferd med å dele med deg noe av det mest verdifulle jeg har.

Som postmoderne menn har vi lært oss at våre behov er underordnet kvinners. Vi ender opp som skygger av oss selv som bryr oss mer om hva kvinner synes om oss enn hva vi synes om dem. Det betyr ikke noe hvem en dame er eller hvordan hun oppfører seg – hvis vi blir avvist av henne, så er det “vår feil”. Vi er så ute av kontakt med vår kraft at kapasitet til å ha medfølelse med henne, eventuelt skjære igjennom når hun går i ring, faller bort. Vi blir apatiske, ofre for vår egen mangel på tydelige grenser, ønsker og lyster.

Dette er selvfølgelig grove generaliseringer, men jeg tipper du kjenner deg igjen. Vi kan bli så ytrestyrte at alt dreier seg om hva slags respons kvinner gir oss. Vi kan føle oss fantastiske i det ene øyelikket, takket være hyggelig ord eller blikkontakt med en søt dame, og i det neste – når en dame vi ikke en gang kjenner sier noe ufint til oss – kollapser vi helt. Ute av kontakt med oss selv blir en dames tilbakemelding vår lov.

Jeg vet det finnes noen kvinner som faktisk liker denne dynamikken. De er forvirrede sjeler som ikke har noen som helst kontakt med hvem de egentlig er. Ignorer dem. La dem velte seg i selvvalgt lidelse til den revner skjoldet rundt hjertene deres. Gode kvinner derimot, elsker din tydelighet, ditt begjær, ditt sinne, din sorg. De lengter etter din villskap, den delen av deg som minner dem om at det finnes et liv utenfor Facebook, Instagram og føkkings Candy Crush-saga.

Tango in Buenos Aires

Gudskjelov og takk og pris ønsker de fleste kvinner der ute denne delen av deg. De aller fleste har derimot ikke opplevd den, i deg eller noen annen mann, og du må kanskje gå varsomt frem med din nyfunne kraft. Og oppi det hele kan det kanskje hjelpe å huske at de fleste av disse damene trolig har langt mindre tilfredsstillende liv enn Facebook-oppdateringene deres kan gi inntrykk av. Når du skal uttrykke dette kan du risikere å oppleve en push-pull respons fra henne. Hun vil ha det du tilbyr, men er også livredd for det. For gud vet at hun lengter etter mannen som ser dem, og fyller henne med kjærligheten hun lengter etter. Men når det først har skjedd en gang, vil hun aldri kunne glemme hvordan det er. Så hva skjer om han så forsvinner? Vel, det er minst like vondt for dem som skulle det skjedd med oss.

Spørsmålet er, har du lagt en så lav standard for ditt liv at du vil ha en kvinne som kaster bort sitt? Har du en så lav standard at du er villig til å være i et forhold der dere bruker deres tilmålte tid på ting som tapper dere for livsglede og entusiasme, slik at dere forlater denne eksistensen med angsten som garanterte følgesvenn?

Vel, hvis du er villig til det kan du bare glemme å finne bra damer og tilfredsstillende relasjoner. Du er bedre enn det. Vi er menn. Let’s act like it.

Som mann er det en villskap som bor i deg som venter på å våkne. Tro ikke at det er annerledes med kvinner. Men savnet etter din villskap kommer til uttrykk på annet vis enn hennes. Sorgen du kjenner –  dersom du ikke er så overveldet av den at du ikke har grått på mange år – er savnet etter denne villskapen, denne livsessensielle kontakten med naturen; våre bånd til skaperverket. Å være isolert fra mysteriet, fra nattehimmelen, leirbålet og det endeløse eventyret der ute, trekker menn ned i dype depresjoner og følelser av meningsløshet. En mann som lever et liv der han selv er den viktigste størrelsen kan ikke annet enn å lide.

Som mann vet du innerst inne at du hater mange av de obligatoriske trivialitetene som inngår i et moderne veltilpasset liv. Noe i deg vil rive deg løs. Er det ikke slik? Er det ikke slik at du innerst inne, når du hører meningsløse samtaler rundt bordet, har lyst til å drepe noe? Ikke nødvendigvis noe fysisk, men heller all bullshitten som folk virvler opp av redsel for å være ekte. Den vil du til livs. Sjekk det ut!

Og likevel velger du å være veltilpasset. Du går på kompromiss med deg selv. Du stoler ikke på det vakreste du har. Men når du endelig vekker denne kraften i deg selv så endrer spillereglene seg. Du vil begynne å lede kvinner med kjærlighet og avslappet autoritet.

Hør: Så lenge du presenterer din tydelighet og din ledelse med omtanke for henne og ikke bare for deg selv, så er det meste velkommen. Gode kvinner elsker at du forteller dem hva de skal gjøre, så lenge du gjør det med kjærlighet og dyp sensitivitet for hva som er bra for henne. Det er forskjellen på kontroll og ledelse. De elsker at du bestemmer, når de vet at du også er i stand til å følge. De river seg i håret når du sitter og lurer på hvordan du skal si ting på riktig måte, når alt som skal til er å si det akkurat slik det er.

Du kan si til en kvinne hva du ikke liker ved henne, så lenge du tilbyr tilbakemeldingen som en gave og ikke et angrep. Antakelig vil hun takke deg for det og lære noe nytt om seg selv. Du kan fortelle henne at du begjærer henne så lenge det ikke er implisitt at dere skal ha sex. Du kan si du synes hun lukter vondt hvis hun faktisk gjør det. Du kan si at hun ikke ser bra ut i klærne hun har på seg, og særlig hvis hun spør. Tro meg – de ber meg om det! Du kan våge å risikere forholdet, enten du er på date eller i en langvarig relasjon, for å skape noe vakrere og mer potent enn det som allerede eksisterer. Ikke fordi du er egoistisk, men fordi ditt ønske er størst mulig sannhet og kjærlighet. ALT som betyr noe er at det er kjærlighet i det du sier og at du “holder lett i det”. For å oppnå det må du finne villskapen og kraften i deg selv, kraften til å lede og ja – til å følge. For dersom du ikke er i stand til å overgi deg til henne er du ikke skikket til å lede henne.

Jeg forstår mer og mer at kvinner er fanget av menns ideer om hva hun tåler eller ikke tåler. Kvinner er ikke porselensdukker, brødre. Ja, et kobbel av forvirrede feminister har fortalt deg at du skal være snill, men det de ikke forstår – fordi de trolig aldri har opplevd oppriktig og potent kjærlighet fra menn i sine liv – er at det å være snill er å si det som det faktisk er. Å holde sannheten fra noen er brutalt. Så drit i politisk korrekt vissvass og slutt å pakke inn det du tenker! Vær direkte, men alltid med respekt og et åpent hjerte. Og utrolig viktig: Husk å eie det som er ditt uten å projisere; det øyeblikket du begynner å fortelle henne hvem hun er og hvordan hun bør være annerledes så er slaget allerede tapt.

Så neste gang du sitter på en date og tenker at det ikke er så hyggelig, si det. Lær av mine feil! Våg å drite deg ut! Beviset på at jeg faktisk er dedikert til denne veien er at det er mennesker der ute som vil snakke stygt om meg, mennesker der jeg selv har gjort feilskjær fordi jeg ikke enda var våken nok. Og hvis det er fantastisk når du er med henne, si det og. La deg overvelde av henne! Og hvis du skal lære hvordan å si det, hvordan å være ærlig og kjærlig på samme tid, ja da er Circling med Authentic Norway en fantastisk øvelsesmetode.

Kanskje vet du at jeg bedriver veiledning for menn. Nå som denne delen av mitt liv har falt på plass så føler jeg større integritet og kraft i min veiledningspraksis enn noensinne. Hvis du ønsker noen som vil si det slik det er, så ta kontakt med meg. Jeg kan love at dersom du ønsker straight-talk, så skal du få det.

Veien videre

Det føles alltid litt risikabelt å skrive slike artikler. De setter standarden farlig høyt. Fordi min høyeste verdi er integritet føler jeg nå på et vis at jeg må leve opp til dette.

Men la meg understreke at jeg ikke er ferdig med denne veien selv – det finnes fremdeles mange situasjoner, særlig i støyende sosiale sammenhenger eller aktiviteter der jeg ikke føler mestring, der jeg blir ukomfortabel og går tilbake i den “snille” rollen. Du vil gjenkjenne det på smilet mitt. Det er alltid smilet.

Og jeg kan sikkert få tilbakefall. Dette nye livet er inntil videre kun tilgjengelig for meg når jeg har støtte fra et miljø med likesinnede (og det miljøet er sterkere i Boulder enn i Oslo) og når jeg respekterer meg selv, når jeg lever et liv som en fantastisk kvinne vil beundre meg for. Det er nemlig umulig å bli en mann som de beste kvinner liker dersom vi ikke har fjellstø integritet; og integritet kommer til uttrykk i hvem vi er når ingen andre ser.

Selv liker jeg å registrere at det snille forsvinner mer og mer i alle faser av livet og blir erstattet av noe mer kompromissløst. Jeg kaller det kjærlighet. Ikke vissvass-kjærlighet som stryker deg med hårene og forteller deg at alt skal bli bra. Maskulin kjærlighet. Naturlig villskap. Evnen til å snakke sant.

Jeg vet at det jeg opplever i mine relasjoner med kvinner nå er svært sjelden. Jeg vet det bl.a fordi kvinnene forteller det til meg. Og jeg ønsker også slike opplevelser for deg. For hvorfor ta til takke med fastfood når du kan få gourmet? Opplever du noe annet enn det så lever du ikke opp til ditt potensiale.

Lykke til på denne ferden, mann, enten du er singel eller i et forhold. Og dersom du vil gå dypere i dette materialet med meg, så er jeg tilgjengelig for individuell veiledning.

Snakkes vi? Jeg håper det.

Kontakt meg ang veiledning »

Integral feminisme?

Jeg har flyttet til Boulder, Colorado og tilbringer mye tid ved Boulder Integral center.

Integralmiljøet kjennetegnes av et ønske om å se helhetlig på verden – og å anerkjenne den iboende sannheten og verdien i alle bevissthetsnivåer og verdenssyn.

Radikalfeminisme er et av de verdenssyn som jeg har hatt store utfordringer med å se verdien av.

Derfor var det en flott opplevelse å være til stede ved Lauren Barnetts presentasjon forrige mandag. Hun kaller seg en integral feminist og hennes form for feminisme kjennetegnes av at den inkluderer menns utfordringer og perspektiver. Lauren er en flott og klok dame med åpent hjerte. Jeg ble rørt av det hun sa.

Hennes presentasjon er verdt å se.

Enjoy!

Gårsdagens D2-artikkel

20130928_115919_resizedJeg synes Anders Kemp og Emma Clare gjorde en god jobb med gårsdagens D2-artikkel “Vi Menn”. Den var saklig, kom med uttalelser fra mange forskjellige hold, og hadde lite av den polariserende og konfliktskapende retorikken som ofte ligger i artikler om kjønnstema (interessant å merke at reklamen for D2 på forsiden av DN kalte artikkelen “Stakkars mann”, hvilket ville vært noe ganske annet). Lars Petter Pettersen har også tatt noen fantastiske bilder, og jeg har vel aldri fått så mange komplimenter på et bilde før.

Stor cred til Anders, som gikk så inn i materialet at han gikk kurs med Dag Furuholmen og Eirik Balavoine (anbefales for alle – ny runde starter snart!). Han virker og å ha satt pris på det.

Jeg synes avsnittet journalistene destillerte fra uttalelsene mine var godt. Her er en komplett oversikt over det jeg sa/utvekslinger med Emma Clare:

- Det er stort sett yngre menn som kommer til meg, sier Eivind Figenschau Skjellum (35). Han er coach, kursholder og grunnlegger av både Authentic Norway og Masculinity-movies.com. Sistnevnte fokuserer på mytologi, maskulinitet og mannsroller i film.
- Jeg erfarer at menn over 50 opplever det som mer krevende å innrømme sårbarhet og ønske om nærhet. De har mer praktiske samtaler og snakker ikke like godt sammen om relasjoner og hva man betyr for hverandre.
Skjellum sier at store deler av mannsbevegelsen i dag handler om autensitet, og at flere menn han møter på i jobbsammenheng har blitt traumatisert av feministisk ideologi eller beskjeder fra foreldre, lærere og venner som gjør det vanskelig for dem å være seg selv.
- Den moderne mannen har blitt mer sensitiv, men det er fremdeles litt tabu å gi uttrykk for behov og sårbarhet. Mannen skal klare seg selv, ellers er han ikke skikkelig mann. Jeg opplever at denne forestillingen ligger dypt plantet også i de fleste moderne, sensitive menn, hvilket skaper en forvirring på hva det vil si å være mann.
- Feminister snakker ofte veldig negativt om det jeg vil kalle mannskraft og det å “ha kontakt med ballene sine”. En slik “ballekontakt” ses på som farlig og kimen til ugjerninger mot både kvinner og barn.
- Men man snakker ofte om sterke damer med baller?
- Det er på mange måter blitt akseptert at kvinner gir uttrykk for maskuline egenskaper, samtidig som det er blitt tabu for menn å gjøre det samme. I populærkulturen har det liksom blitt litt kult å sparke menn i skrittet – det er “girl power”. Man skal stå opp mot patriarkatet. Men her blir de radikale feministene logisk inkonsekvente. De krever at menn skal være sensitive og snille, men når disse sensitive mennene gir uttrykk for at mannsrollen har blitt vanskelig, kritiserer de dem og setter spørsmålstegn ved manndommen deres.
- Jeg er litt lei av kranglinga om hvem som har det verst. Jeg håper at det offentlige ordskiftet om menn og kvinners rettigheter snart kan bevege seg over i et mer konstruktivt spor. Det er viktig å avdekke diskriminering når det foregår, både mot kvinner og mot menn, men den store endringen tror jeg kommer først når vi tør å vise hvor mye vi setter pris på hverandre og hvor fantastisk det er at det finnes både menn og kvinner i verden.

God helg!

Med vennlig hilsen,
Eivind

Gjensyn med mannsrollen: Stor sak i D2

I starten av september ble jeg oppringt av en journalist fra D2 som var i ferd med å gjøre en større sak på den nye mannsrollen/mannsbevegelsen. Uten å vite helt hvilken vinkling hun tok ble jeg med på en 45min lang samtale. Det var stimulerende og jeg ble veldig sympatisk innstilt overfor henne. I skrivende stund er det kvelden før saken blir publisert og jeg er nysgjerrig på hvordan den blir, om nyansene og gråsonene i det jeg sa blir ivaretatt.

Jeg skrev ganske nylig at jeg var i ferd med å bevege meg midlertidig vekk fra “mannssaken”, da jeg personlig ikke opplever den som like stimulerende lenger. Det er en skjebnens ironi at en journalist ringer kort tid etter og vil ha meg med igjen. Flere menn involvert i saken tipset etter sigende journalisten om mitt arbeid, noe jeg synes er hyggelig.

Saken har fått meg til å tenke mer på hvor jeg står, om kjønnstematikk på samfunnsnivå er noe jeg skal bruke tid på. En mann i  mitt nettverk mener tiden er inne for meg å ta en mer synlig lederrolle i det offentlige ordskiftet. Følelsen min er “ikke ennå”. Nå reiser jeg om kort tid til USA. Jeg skal bo i Boulder et halvt år for å studere Circling med Authentic World, praktisere Orgasm Meditation med One Taste, videreutvikle mitt firma Conscious Webdesign, forhåpentlig lære å spille gitar og stå snowboard. Det er viktigere for meg nå enn mannssak må jeg ærlig innrømme.

Det er viktig for meg at det ikke er et fnugg av min egen skit som motiverer retorikken min når jeg blir med i denne saken i større skala. Jeg opplever at det er mange som er med på dette ordskiftet som ikke har helt rent mel i posen, som argumenterer fra det jeg vil kalle skyggemateriale. Det er uunngåelig at jeg også i noe grad vil gjøre det, men jeg vil holde det til et minimum. Jeg ser i SVs Inga Marte Thorkildsen et godt eksempel for hva jeg vil vokte meg for. Naiv i sin tro på egen rettskaffenhet og blendet av feministisk ideologi har hun bidratt til å gjøre livet ekstremt vanskelig for mange menn, og sikkert og kvinner. Jeg vil ikke bli en blind fanatiker slik som henne (ikke det at jeg mistenker meg selv for å stå i fare for det). Hun vil vel, men med manglende bevissthet går det så veldig galt.

En annen grunn til at jeg ikke føler meg klar er at jeg enkelt og greit ikke kjenner inspirasjon nok. Og en siste viktig grunn: Jeg er ikke en akademiker. Jeg er ikke en person som elsker forskningsrapporter, statistiske undersøkelser etc. Jeg forholder meg til dem mest som et nødvendig onde – jeg koser meg ikke når jeg bruker tid på slikt. Jeg lar venner og kontakter i mitt nettverk ta seg av den delen.

Det som inspirerer meg er å jobbe mer direkte med mennesker. Å jobbe med utvikling på individnivå. Å holde grupper og kurs. Jeg har hatt en forestilling om at jeg rett og slett har for lite forankring i teori-delen av det jeg driver med til å hive meg ut i det offentlige ordskiftet. Jeg er definitivt en tenker, en filosof, men ikke en akademiker.

Det har forøvrig vært mye skriverier den senere tid om gutte- og mannsrollen. Det har vært særlig mye fokus på det som betraktes som mer feminine samværsmåter mellom yngre gutter (se f.eks Den feminine fare i Aftenposten). I debatten rundt – og særlig de alltid kaotiske kommentarfelt under – ser jeg at folk havner i to leire: De som har et mer stereotypt bilde på mannen og de som mener at mannen skal være sensitiv og snill.

I min verden er begge disse mangelfulle modeller. Jeg er selv det jeg kaller en relativt “sensitiv mann”. Samtidig har jeg et veldig bevisst forhold til min kraft og mine baller. Vi menn må lære oss både emosjonell kompetanse og mer fysisk tilstedeværelse og autoritet, syntesen av det den amerikanske tantriske læreren David Deida kaller “stage 1” og “stage 2”. “Stage 3”-mannen representere en syntese mellom baller (stage 1) og hjerte (stage 2), en syntese de fleste i ordskiftet ikke synes fatte at eksisterer.

Forhåpentligvis vil denne syntesen komme til uttrykk i saken i morgen. Da har journalisten gjort noe svært viktig for debatten.

D2 finner du i Dagens Næringsliv i morgen, fredag. God helg Smile

Hilsen Eivind

Om kommunikasjon og forpliktelse i relasjoner

En ting jeg ser tydeligere og tydeligere er viktigheten av å forplikte seg overfor andre mennesker. Plikt er et ord som ikke klinger så godt, men det er det nærmeste jeg finner i det norske språk nå. Når jeg forplikter meg i en relasjon så stikker jeg ikke av når relasjonen blir utfordrende. Jeg blir ved min venn. Jeg lærer meg å håndtere intensiteten av å stå i møte med ham selv når han utfordrer meg. Dette er skyggearbeid i praksis.

Handshake of friendshipJeg ser gang på gang at når mennesker forlater en relasjon på uryddig vis, uten å møte den andre eller forsøke forstå hvor han kommer fra, så settes en form for kaos fri i verden. Folk begynner å baksnakke hverandre, sette ut rykter, bli redde for å støte på hverandre, få komplikasjoner med å håndtere felles venner etc. Så mye drama! Og alt er fullstendig unødvendig.

Relasjoner kan gå til helvete pga misforståelser eller manglende kommunikasjon. Kanskje tror jeg at jeg kjenner din intensjon og så dømmer jeg deg deretter. Jeg bruker min livserfaring til å tolke din handling, lykkelig uvitende om at din livserfaring ikke likner min. Utenfor min fatteevne er det at din intensjon var en annen enn den jeg antok. Så i stedet for å oppdage noe nytt om meg selv ved å forsøke forstå deg så forlater jeg relasjonen med rettferdig harme og et litt mer kynisk syn på verden.

Det er en høy pris å betale, særlig når alt som måtte til for å oppnå motsatt utfall ville være å spørre “hva var det som skjedde som fikk deg til å handle på den måten?” og så være genuint åpen for svaret.

Når konflikt og uenighet oppstår i relasjoner så har vi følgende valg: Stå i intensiteten med den andre og utforske hva som foregår, eller stikke av.

I det lange løp er dette forskjellen mellom himmel og helvete.

Det er ikke verdt å være den personen som kasserer relasjoner bare fordi en provokasjon oppstår. Det er ikke verdt å være den som flykter fra et medmenneske fordi du har en følelse som du ikke tør å kommunisere. Slik livsførsel gjør verden til et gradvis mørkere og mer truende sted. Slik livsførsel fører til folk som sitter ved kafebord ute av stand til å relatere og bare i stand til å snakke, gjerne negativt, om andre. Det er et fattig liv jeg ikke unner noen, der mennesker som gruppe etterhvert blir sett på med stor skepsis.

Det krever baller å våge å finne den underliggende sannheten i enhver konflikt. Det krever også kommunikasjonstrening. Hvilket er grunnen til at så få gjør det. Men jeg mener det er en av vår tids store utfordringer. Og Circling er metoden som mer enn noe annet kan hjelpe oss til å bli gode på det. En av de mange ting Circling er er en avtale om en midlertidig relasjon som tåler alt som dukker opp. I relasjoner som er så solide at selv det mørke er velkommen er det rom for hurtig vekst. Slike relasjoner blir et fristed der du kan være deg selv 100%. Der kan du vise dine “dårlige sider”, kanskje bli satt på plass, men alltid akseptert.

Så mitt ønske for deg er, om du noen gang skulle kjenne fristelsen til å forlate en relasjon med bakgrunn i antakelser om en annens intensjon – bli. Bli ved din venn, din partner, elsker, far eller mor. Forstå hvem han/hun er. Slik går du fra å være offer for andres handlinger til å bli en voksen som tar sine relasjoner på alvor.

Bevismaterialet for at dette er smart har du allerede i ditt liv: Menneskene du virkelig stoler på, utfordrer og åpner hjertet ditt for er dem du vet tåler en konflikt.

Feminisme og mannssak: En oppdatering

Sex actHei og riktig god august. Håper dere har hatt en fin sommer – Oslo by har virkelig vist seg fra sin beste side i år.

Mange av dere kjenner meg best gjennom arbeidet jeg har gjort med kjønnsrelatert tematikk. Dere vil sikkert registrere at jeg ikke har skrevet så mye om det på en stund. Samtidig som det er tilfellet registrerer jeg med stor glede at det blir stadig vanligere at de synspunktene som har vært mitt hjerte nær i flere år stadig oftere kommer på trykk ved andres penn. F.eks har Kjetil Rollnes bidratt med mye potent skriveri i rikspressen (1, 2, 3). Det gleder meg.

Så hvorfor skriver ikke jeg selv så mye lenger? Det er ikke fordi jeg ikke mener det trengs. Jeg mener fremdels det finnes svært mye diskriminering av og utfordringer for menn som forsvinner i det ensidige fokuset på kvinners vanskeligheter. Samtidig anerkjenner jeg at det er en liten del av meg som har vært emosjonelt investert i dette på en måte som ikke var helt ren. Mer enn noe annet her i verden er jeg viet min egen integritet og samvittighet. Jeg vet jeg har en rolle å spille i denne saken – men ikke først og fremst som kritiker. Det er rollen som brobygger og sannsiger som er viktigst for meg. Det er den som inspirerer meg. Jeg vil spille på lag – være del av et større fellesskap der menn og kvinner trekker i en felles retning.

Og per dags dato er dette noe jeg ønsker å leve mer ut i mitt private liv. Det er mye viktigere for meg enn å skrive blogg eller gode kronikker i avisen.

Basert på mine samtaler konkluderer jeg med at jeg har ytterst få kvinner i livet mitt som sympatiserer i nevneverdig grad med feministsaken. Det er gode kvinner dette – og det virker som om de ser hva som foregår like godt som oss kara. Hva ser vi? Et gammelt polarisert kjønnskampparadigme; menn og kvinner i en episk og evig strid om makt og privilegier. Og det er feministene som insisterer på at det er krig, på at vi kjemper. I sin kampiver har mengder av feminister bidratt til virkelighetsforvrengning, løgn og svadaforskning. Mange har endt opp som innovertiss-speilbilder av de maktmisbrukende patriarkene de hevder å kjempe mot.

Blant feminister finnes dem som faktisk ønsker likestilling – og dem som forstår at likestilling er vesensforskjellig fra likeverd. De hadde vært godt tjent med å finne et nytt navn på deres sak, slik at den begrepsmessige konteksten ikke bidrar til forvrengning av deres stemme. De får kanskje kalle det humanisme.

Anyway, jeg har for tiden fokus på å tilbringe tid med de folka som har hjerte og innsikt til å ville begge kjønnene vel snarere enn å kritisere dem som ikke vil det.  Blant de mer radikale feministene er det rett og slett mange dårlige mennesker. De er tyranner, manipulatorer og også delvis kriminelle. Det er lett å bli kynisk i møte med slike. Jeg ønsker ikke å være kynisk.

jeg har ønsket å fokusere på de gode menneskene. Jeg har ønsket å fokusere på å bygge nettverk og allianser på grasrotnivå som kan inspirere og influere andre i det små. Debatt i pressen kan være stimulerende, men det er ikke per dags dato min foretrukne “metode” for å jobbe med denne saken.

Nå for tiden er det i det private liv jeg får testet meg selv og mine evner til å være en talsmann med hjerte og baller i denne saken. Mindre gjennom ord og mer gjennom handling. Kjønnssaken handler for meg også om hvem jeg er i relasjon til kvinner i mitt private liv. Det er rett og slett en langt viktigere del av denne saken for meg akkurat nå (hvilket forklarere bildevalget mitt). Det har blitt en periode for å fokusere på de nære ting. Tanken på å skrive kronikker eller masse bloggposter er ikke inspirerende for meg. Selv det å samtale om saken virker frastøtende på meg.

Med tiden vil jeg nok returnerer til saken, men fra en noe annen vinkling. Mer potent, mer krutt i pungen, mer kjærlighet og medmenneskelighet i hjertet, bredere horisont i sinnet.

Vennlig hilsen,
Eivind

PS! Sommeren er over og jeg kommer til å begynne å skrive mer igjen på websiden nå. Vi ses snart.